Duke Nukem Forever har vært under utvikling i en evighet. Spillet ble først planlagt i kjølvannet av «Duke Nuken 3D» for femten år siden, og siden da vært gjennom et utviklingsløp dominert av utsettelser, politikk, drama og avsporinger. Det er ikke uten nostalgi at jeg blar meg gjennom alle trailerne og skjermbildene sluppet siden 1999, som siden da har blitt en av bransjens største vitser.
Resultatet er selvsagt alt annet enn imponerende. Ikke bare er Duke Nukem selv en eldgammel antikvitet – han passer rett og slett ikke inn. Spillet er heller verken satirisk, vågalt eller spesielt morsomt, noe som må være der for å kultivere den todimensjonale og parodiske personligheten hans.
Du skal ikke se bort i fra at han hadde overlevd lengre som en slags martyr, hvis spillet hadde blitt kansellert.
«Kom og få noe»
I stedet fremstår «Duke Nukem Forever» som en kavalkade av sprøstekte idéer som aldri føles helhetlig. I det ene øyeblikket dreper du romvesener med rakettkastere og maskingevær, i det neste er du på leting etter dildoer og kondomer på en strippeklubb.
Det forrige spillet baserte seg også på en del absurditeter og vulgariteter, men det var alltid et gjennomført system i rotet. Dessuten har vi alltid nostalgien å gå etter, noe som i retrospekt virker som det eneste punktet dette spillet tyr til for å appellere til publikumet sitt – hvem det nå måtte være.
Sammenlignet med dagens standard føles «Forever» rett og slett usammenhengende. Og det er ikke som om spillet bruker dette som en kommentar på resten av bransjen eller sjangeren heller. Satire byttes helt og holdent ut med pinlig humor og en telefonkatalog med «one-liners».
Det verste er at Gearbox garantert hadde klart å komme opp med en kjempemorsom tolkning av serien på egenhånd, hadde de ikke måttet ta stilling til all bagasjen som fulgte med prosjektet. Resultatet føles halvveis på alle tenkelige måter, og det er tydelig hvor langt tilbake idéene stammer fra basert på det vi har sett i diverse trailere sluppet gjennom utviklingsløpet.
Det var nok en form for lidenskap å spore før, men det har fordampet for lenge siden. Til og med flerspillerdelen, et annet kjennemerke fra tidligere, føles påtvunget og meningsløs. Det er nesten litt frustrerende hvor tafatt sluttproduktet fremstår.
«Hvem er faren din?»
Det verste er at spillet mer eller mindre har ligget uberørt siden 2009 og at arbeidet i etterkant fram til nå har gått på å tvinge inn den forkastelige flerspillerdelen og klargjøre spillet for en konsollversjon som, ut i fra det jeg har hørt, fungerer svært dårlig i forhold.
Ingenting tyder på at serien noen gang hadde et opphav. Humoren er én ting – resten av opplevelsen føles ut som en sammenslåing av alle de mest kjente titlene sluppet under det evig lange utviklingsløpet. Å spille gjennom eventyret føles som å få en smakebit på mye av det som har skjedd i sjangeren gjennom årene.
Arsenalet ditt er mer eller mindre det samme som alltid og varierer med ting som frysestråler og krympegevær, til våpen av langt mer klassisk kaliber. I tillegg får du gjensyn med en del andre effekter som krydret konfrontasjonene – blant annet steroider og et animert hologram som villeder fienden din.
Nivåene er også kreative om ikke annet, men aldri så godt realisert at de setter noe særlig positivt inntrykk. I et av oppdragene blir du for eksempel forminsket og må klatre rundt blant blikkbokser, hvitevarer og redskaper på et kjøkken mens du utveksler skudd med fienden. Et morsomt konsept, men aldri et som føles noe annet enn kosmetisk sammenlignet med resten av de begredelige skytesekvensene.
Jeg synes det er oppsiktsvekkende hvordan jeg ikke finner flere elementer å kommentere på. Tidens tann har vært en alt for stor påkjenning for Duke, og spillet hans føles uinspirert, kjedelig og rotete. Jeg tror egentlig ikke noen har brydd seg særlig om å gjøre annet enn å pumpe det ut for endelig å avslutte kapittelet.
Problemet med «Duke Nukem Forever» er at spillet ikke representerer femten år med hardt arbeid og kreativ utfoldelse, men utsettelser og transformasjoner. Jeg er usikker på hva jeg hadde forventet utenom nostalgien alene, men det er veldig tydelig at Duke rett og slett tilhører fortiden.
Kanskje han heller burde ha slått seg sammen med Matt Hazard?
