(PressFire.no): Funcom vekker minner. Minner om uvitenhet og forventning. Som en niåring med lommelykt og en biblioteksbok med skrekkhistorier, gjemt under dyna langt etter leggetid, starter jeg min reise i vår tid - men i en hemmelig verden.
Jeg grøsser. Tivoliet ligger øde. Rustne radiobiler stirrer på meg fra en annen dimensjon. Mørket røsker tak i meg når jeg vandrer forbi en berg- og dalbane.
Ikke har de sukkerspinn heller.
Jeg gjør det beste ut av det, og lager zombiekebab for å stilne hungeren min.
De ensomme
Den lille gjenværende menneskeligheten i byen Kingsmouth lever på brune bønner og hjemmesnerka eksplosiver.
«Man skulle tro med alle de timene jeg har brukt på Left 4 Dead, skulle de la meg håndtere våpen – men neida!» sutrer Danny (15) oppgitt bak Bieber-luggen.
Han er jo tross alt en av de siste gjenlevende mannfolka i området. Den siste mohikaner! Vel, unntatt sjelefrelste Moose, presten Hawthorne, politimannen Andy… Ja og alle da andre da, men uansett!
Han babler i vei mens jeg forsiktig legger ned et fjernstyrt fly jeg har funnet med hans navn på. Montert på finnes et kamera som en av hippiejentene frekventerer. Han påstår han bruker flyene for speiding.
Jeg kan ikke la være å trekke på smilebåndet. Gutter er og blir gutter.
Selv med en katastrofe på døra som ikke engang Homeland Security kan avverge. Nei, her må innflytelsesrike hemmelige organisasjoner til for å skape balanse.
Eller ubalanse, alt ettersom.
Det er overraskende hvor lett det er å bli glad i de faste beboerne i spillet. Personlige historier har ofte fått sitte i baksetet når mamma og pappa skal lage MMO. Innen sjangeren er befolkningen typisk generisk og kjedelig. Skapt for å drive spilleren videre og uten noen nevneverdig varme eller sjarm.
I «The Secret World» er det historiene som regjerer.
Jeg lar meg gripe av tragediene til mennesker som har fått et glimt bak sceneteppet til universet. Optimismen til de som fortsetter å kjempe til tross for enorm motgang. De har kloret seg fast, lært seg å leve med sine demoner og spøkelser – de ekte så vel som de innbilte.
Konspirasjonsfanatisme
Det er sjeldent penn og papir føles essensielt for en gamer. Riktignok har jeg alltid en blokk liggende. Kjekt å ha for å skrible ned statistikker, testresultater og så videre.
Per i dag ser boka mi mer ut som noe du kunne ha funnet på Bjørn Beltø, eller kanskje en av Brødrene Dal.
Flittig skriver jeg ned henvisninger til store forfattere og kunstnere, operasjonsmanualer, morsekode og bibelvers, for så å prøve å finne logikk og sammenheng.
Det er en grunn til at det finnes en nettleser inne i selve spillet. Det forventes at du innhenter informasjon fra det store vide nettet for å klure deg forbi hinder.
«Det er deilig å føle seg litt dum.», sa en venn av meg etter et etterlengtet aha-øyeblikk. I en industri som ofte får kjeft for å fordummes, er det forfriskende med et spillselskap som ikke undervurderer spillerne sine.
Roten til alle disse puslespillene ligger i oppdragssystemet. Funcom gir deg mulighet til å velge oppdrag etter hva du er mest interessert i. I tillegg til de normale oppdragene, finnes det granskningsoppdrag der du går dypt i tankegangen til konspirasjonsjegere.
Disse er mine favoritter. Det finnes også snikeoppdrag der du skal lyve, stjele og trippe rundt på tå.
Måten å spille på blir noe annerledes enn hva man er vant med, i alle fall om man kaller seg selv en MMO-veteran. Mange av oss har skapt et adferdsmønster som består i å presse seg frem i spillet så fort som mulig, komme opp i nivåer kjapt og leke førstemann til sluttspillet.
Hadde du roet ned i et kvarter i et vanlig MMO, skulle du nok lett mistet drivkraft for å fortsette. Det er et mønster som jeg så meg selv nødt til å bryte ut av for å kunne nyte «The Secret World» til det fulle.
Jeg tok tiden til råd, tillot meg selv tankepauser. I stedet for å miste driv ble jeg bare mer knyttet til opplevelsen.
Klassefritt
I løpet av spilletiden genererer du poeng som kan settes i et ferdighetshjul for å få tøffere teknikker med de våpnene du velger. Du kan svinge to våpen samtidig, og det er ingen sperre fra å bytte fokus til en annen våpenklasse om du bestemmer deg for å prøve noe annet.
I begynnelsen var det strabasiøst å holde seg til rifle, og jeg skiftet fokus til sverdsvinging. Det angrer jeg ikke på.
De fleste fiender kommer kjapt nær deg, så du vil nok gjerne ha nærkampsmuligheter også. Kombinasjonen av avstands- og nærkampsvåpen er herlig når man spiller alene.
Du har muligheten til å åpne opp hele ferdighetshjulet om du har tid og ork til det. I stedet for å skape tre rollefigurer med hver sin typiske spesialisering, kan du skape ferdighetskombinasjoner som gjør jobben og spare de for så å enkelt kunne bytte mellom de ulike kombinasjonene.
I og med at du har godt over 500 unike ferdigheter (aktive og passive) på hele ferdighetshjulet, og over 50 per våpen, kan du skape ganske heftige synergier og kombinasjoner. Det er også lett å gå seg vill i alle mulighetene man har. Det finnes såkalte Decks – foreslåtte kombinasjoner, med korte beskrivelser på hva du kan forvente deg. På sett og vis fungerer disse forhåndbestemte ferdighetskombinasjonene best for å lære opp spilleren til å forstå hva som utgjør gode synergier.
Ja, og så får man heftige kostymer ved å fullføre en Deck, da. Det er jo stas at alle kan se at du er en Ninja på avstand.
Snipp snapp
En stakkar med lungebetennelse behøver min hjelp. Rallinga kommer dypt nedifra, og jeg vet hva som må til. Jeg lobber i vei en granat som setter fyr på udyret. Hjalp ikke varmen? Jeg teleporter frem med knivseggen først.
Han gurgler misfornøyd. Et par snipp her og der med kirurgisk presisjon, og vips – så er’n kurert.
Vel. Han hoster ikke lenger i alle fall.
Man kan ha det mye morsomt med bare syv aktive ferdigheter når man kombinerer dem på denne måten. Teknikkene er ikke bare tøffe på papiret, men ser passe heftige ut i spillet også. Noe av det beste er at det er helt glitterfritt, i stor kontrast til de store asiatiske titlene.
Det kommer spesielt godt frem i spiller-mot-spiller områdene. Der asiatiske spill ofte ender opp med å se ut som Bejing under kinesisk nyttår, er PvP-en i «The Secret World» en heftig brennende virvelvind.
I praksis er PvP helt kurant, om ikke litt vel ensformig. Det er nok ikke det største salgsmomentet for Ragnar Tørnquists nye hjertebarn. Det er alltid gøy å overvinne fiender med andre i arenaen, men enn så lenge virker all PvP kaotisk og uorganisert. Det kan derimot kjapt forandre seg når spillsamfunnet får slå rot og skape innbyrdes regler for krigføring.
Stemningsfullt
Som Dragon-ordenen ville sagt det: Verdenen er vakker i sitt kaos.
Det finnes noen steder i «The Secret World» som får en til å bli litt lealaus i kjeven. En eksklusiv bar i London med universet som tak er et sånt sted. Jeg elsker også Agartha-passasjen.
Men for det meste er det få steder man peker på og tenker «Det der, det er vakkert».
Apokalypse er jo sjelden stuerent. Men herregud så stemningsfull. Kaoset og ødeleggelsen kan være vakker i seg selv. Ikke minst på grunn av fantastiske lydspor som suger en inn I stemningen. Disse kan du for så vidt også høre via Spotify.
Det er litt verre med rollefigurene. Anatomien virker litt merkelig til tider. Animasjonene kan finne på å bøye armer, ben og nakke som overkokt spaghetti, noe som kommer veldig godt frem i filmsekvensene. Det står i sterk kontrast til godt stemmeskuespill, og gjør dessverre mye for å ødelegge følelsen man sitter med etter å ha sett et klipp som skal ta deg videre i historien.
Derimot skal det poengteres at jeg er glad for at kroppsbygningene til både kjønn er innenfor normalitetens grenser, og at Funcom har gjort det mulig å være sverdsvinger uten å måtte ufrivillig ikle seg stringtruse. Av utstyret du har på deg er det kun våpnene som synes. Klærne velger du selv.
I Converse-sko og regnbuegenser nynner jeg lykkelig mens jeg vandrer videre over en herja kystlinje, på jakt etter nye eventyr og spennende bekjentskaper. Uansett hvor forferdelig beboerne i «The Secret World» har det, er jeg glad for at jeg får komme på besøk.
«The Secret World» ble utgitt til Windows i dag, 3. juli. Forhåndsbestillere og presse fikk tidlig tilgang allerede fredag 29. juni.
