(PressFire.no): «FTL» er et vanskelig spill å elske, men samtidig også et vanskelig spill å hate. Etter en god del timer ligger jeg midt i mellom et sted.
Det er absolutt noe som hekter meg og funker.
Som for eksempel hvor enkelt og kjapt det er å spille - stemningen i romskipet ditt idet du slipper forankring - og alle de morsomme og spennende historiene det relativt enkle rammeverket klarer å framprovosere.
Min egen Kobayashi Maru
Det er en morsom tolkning av roguelike-sjangeren, greit nok – det handler om prøving og feiling. Du velger deg ut et skip, underlegger deg prinsippene for hvordan det er skrudd sammen, og legger ut på en reise gjennom solsystemer rundt om i galaksen.
Det er ikke så mye direkte interaksjon i spillet - egentlig. Mesteparten av de viktige valgene tar du gjennom tekstbeskjeder hver gang du hopper fra system til system.
Kanskje får du spørsmål om å geleide et forsvarsløst skip gjennom et asteroidefelt, eller undersøke en mystisk, tom rombase. Kanskje dumper du innom en handelsflåte, og får muligheten til å investere skrapmetallet ditt i bedre teknologi og et større mannskap.
Eventuelt, hvis du er uheldig, kanskje du hopper rett inn ved et fiendtlig skip, eller i et bakholdsangrep satt opp gjennom et djevelsk S.O.S.
I «FTL» er du som regel uheldig når det kommer til disse situasjonene. Kall det gjerne en serie med håpløse, kritiske situasjoner du må løse.
Valgene er som regel binære, det vil si, du velger kun om du vil eller ikke. Tar du det riktige valget, finner du alltid noen resurser flytende rundt på en øde slagmark eller noe slikt. Det viktigste du får tak i her, er drivstoffet som holder deg putrende gjennom galaksen fram til du har gjort ditt siste hopp og beseiret moderskipet ved enden av regnbuen.
For The Lose
Problemet mitt med «FTL» er hvor lite handlekraftig du er. Det er noe veldig deterministisk over hvordan spillet ofte utvikler seg når noe først går gærent.
Du får aldri leke deg noe særlig med teknologier eller valgmuligheter – du må bare rette deg etter situasjonene ettersom de dukker opp på rullebåndet. Og som regel er det hvordan disse er tilfeldig lenket sammen, som bestemmer hvor langt du kommer, og om du faktisk har noe sjanse til å nå målstreken eller ikke.
Det er ikke nødvendigvis en dårlig idé, det betyr bare at suksess ligger veldig mye utenfor din direkte kontroll. Jeg sitter liksom hele tiden med følelsen av at uansett hvor langt jeg har spilt og hvor godt forberedt jeg er, så er jeg aldri lengre unna en total katastrofe enn ett uheldig treff fra fiendens rakettbatteri.
Historiene er som sagt ofte fantastiske, selv om de kanskje litt for ofte ender dårlig. Jeg kan ikke engang telle antall ganger jeg har klart å kave meg gjennom en eller annen konfrontasjon med livet i behold, bare for å møte veggen hoppet etter.
Hvis du noen gang henger i en tynn tråd i «FTL» er det som regel et signal om at du bør gi opp.
Sjelden klarer du å snu spillet på hodet igjen – mest på grunn av hvordan utviklerne forventer konstant utvikling av skipet ditt, uten at de klarer å garantere deg som kaptein mulighetene du trenger for å oppfylle dette.
«In space, no one can hear you dream»
For du må jo oppdatere skraphaugen din underveis, tross alt. Du starter kanskje med noen missiler og en laserkanon, men det hjelper deg ikke særlig når du skal slåss mot moderskipet i siste akten.
Du er nødt til å oppgradere, og forhåpentligvis være heldig nok gjennom ferden til å stille med sterke nok skjold, heftig nok motor og et heidundrende arsenal. Pluss at du på toppen at det igjen må ha nok energi til å drifte alt. Og på mange måter er det akkurat dette spillet koker ned til – en balansekunst mellom resurser og systemer.
Rytmen for hvordan du må gå fram kommer, alt ettersom hva slags skip du kommanderer. Du får med andre ord en magefølelse for disse tingene - hva du trenger for å overleve, hva du bør takke ja og nei til av fristende distraksjoner og hvor mye tid du kan sløse før imperiet tar deg igjen.
Det stemmer, du har ikke all verdens tid heller.
«FTL» er absolutt sjarmerende, men jeg klarer ikke helt å investere meg i spillet når jeg kjenner det så godt som jeg gjør etter såpass kort tid. Spillet har massevis med grunnleggende og viktig variasjon som enten låses vekk eller gjemmes. Og når spillet er såpass tilfeldig som det er, ender det med at jeg bruker mer tid på å etablere rutiner og mønster enn jeg gjør å eksperimentere.
Jeg elsker historiene «FTL» tar meg med på, og hvordan det sakte men sikkert åpner flere og flere veier for meg. På sitt aller beste er det et herlig orkester der du dirigerer mannskapet rundt i skipet ditt, slukker branner, bemanner stasjoner og trykker på alle de riktige knappene. På sitt verste, en håpløs serie med illusjoner.
Ikke spør meg hvorfor jeg ikke klarer å stoppe og spille.
«Faster Than Light» finnes til Windows, Mac og Linux og kan blant annet kjøpes på Steam eller GOG.com.
