(PressFire.no): Det er et hull i himmelen.
Det er et hull i himmelen, og du er den eneste som kan stoppe det.
Grønn magi, grønn sjalusi, maktkamper og intriger. Det er mye som foregår når verdenen skal reddes nok en gang. Denne gangen har du en inkvisisjon i ryggen, din egen private armé - og du er på god vei til å bli et religiøst symbol for grunner du selv ikke forstår. Du er den utvalgte.
Prøv å ikke la det gå til hodet på deg, da.
Innfrir – og litt til
Det tredje spillet i «Dragon Age»-serien innfrir alle forventninger og vel så det. Det er herlig å se at rollespillstudioet Bioware fortsatt har muligheten til å skape en slik potent og innbydende verden, spesielt etter kritikken og det følgende dramaet fra «Dragon Age II», som ikke helt ble den fan-favoritten de håpet på.
«Dragon Age: Inquisition» er oppfølgeren vi fortjener. Det er stort, vakkert, velpolert. Det er muligens det beste rollespillet i år.
Minner om storheter
Jeg føler derimot at jeg har sett dette startscenarioet før, i et annet univers:
Jeg våkner opp som en fange. Uten kunnskap om hvordan jeg har endt opp i denne suppa – og med mystiske magiske krefter som virker å være unikt for meg, begynner mitt eventyr i et kaldt og øde landskap.
Jeg er nødt å kjempe meg til hver bit av tillit, for å videre skape koalisjoner, og så bruke mine unike krefter til å redde verdenen. Men først må jeg finne ut hva jeg egentlig er.
Det er det som er planen, i alle fall.
Om konseptet ikke høres helt fremmed ut, er det nok fordi det kan være, på papiret, ekstremt likt premissene til verdens mest solgte spill innen akkurat denne sjangeren: «The Elder Scrolls V: Skyrim».
Men selv om spillene har mange likheter, også i utførelse av smådetaljer som kart og ikoner, er ikke dette nødvendigvis noe som taler negativt for «Dragon Age: Inquisition». Spillet suger deg inn fra første start, og det er ingenting på veien som sakter deg ned.
På tur med Prince Jr.
Historien blir mer egenartet ettersom tiden går, og det at produksjonsverdien er lik «Skyrim» er heller et bevis på kvaliteten på spillet.
For det er virkelig vakkert. Grafikken og animasjonene flyter naturlig, det eneste som kan knirke litt er nærkontakt med figurene og til tider litt stramt stemmeskuespill.
Riktignok er det noe som man kanskje kan forvente innimellom når hver eneste setning i et 200-timers stort spill skal spilles inn. Det kan jeg tilgi, mellom fossefall og slottsruiner, mørke myrdrag, ørken og fjellterreng.
Jeg tar en pust i bakken og titter litt på kartet, på det store mørke området som er meg ukjent. Skal jeg snu for proviant, eller fortsette å håpe på det beste?
Sist gang jeg vandret rundt på måfå, ledet jeg gjengen rett inn i et dragegap.
Det er godt selskap i gjengen. Praten på slagfeltet mellom gjengens figurer er trivelig å høre på blant bakgrunnsmusikken, og disse har fått toppbehandling av skuespillerne. Man får fort en følelse av hvem de forskjellige figurene er, og det er umulig ikke å leke favoritt med en del av dem.
Hvem vil ikke henge med Freddie Prince Jr. i form av en kjempe, liksom?
Glem sosiallivet
Terrenget er ikke helt åpent, men det er stort nok til å føles fritt. Når man kommer ut i det første store området, The Hinterlands, forstår du hvor stort spillet er – med ett føler man seg veldig liten.
Det er cirka samtidig at du innser hvor mange timer du må unnskylde deg, bort fra sosiale tilstelninger i det virkelige livet, for å kunne runde spillet.
I stedet får du belage deg på å gå igjennom en hel del konversasjoner med virtuelle alver og mystikere. Flørte kan du også, så det behøver du ikke savne.
Som i tidligere spill kan du sjarmere deg til sengs med visse figurer her også, men det er ikke en så enkel oppgave som før, og dermed har spillet visket ut litt av «tramp-stamp»-en serien hadde fra tidligere.
Strategi eller ikke
Det er naturligvis punkter som skiller «Dragon Age» fra konkurrentenes rollespillepos. Spillserien har ikke gått bort fra sitt kampsystem, der man kan pause kampene for å planlegge hvordan man skal gå frem, og utnytte hver av de opp til fire spillefigurene du får med deg, for maks effekt.
Dette hendige systemet er særdeles brukbart på de høyere vanskelighetsgradene, men på de to lavere er kampsystemet såpass enkelt at det lett kan spilles som et vanlig førstepersonsspill uten å noen gang måtte behøve å sette seg inn i det «Baldur's Gate»-lignende kampsystemet spillserien har adoptert.
Det er mulig at denne forenklingen av kampsystemet ikke kommer til å falle i smak hos alle, spesielt kanskje ikke tilhengere av det første spillet i serien, men jeg har troa på at det kan appellere til et mye større publikum enn spillserien tidligere har gjort.
De to lavere vanskelighetsgradene er ypperlige for å kunne få en liten til moderat motstand i førsteperson, og spillerne som er mer sugen på rollespilldelen kan hive seg inn i denne uten å plages med strategi.
Skap et samarbeid
De høyere vanskelighetsgradene krever planlegging, og bør innfri forventningene til de fleste som liker litt ekstra tyggemotstand.
Her får man tenke igjennom litt mer nøye hvilke spillefigurer man tar med seg, hvilke talenter disse har og hvordan dette fungerer sammen.
Her får du virkelig bite deg i leppa over hver eneste trylledrikk som forsvinner fra den felles provisjonsboksen, og leke deg med befalene for de forskjellige figurene ettersom hvor myke de er.
Det er ikke veldig store synergi-muligheter mellom de fire klassenes talenter, men de finnes – og på de tyngre kampene kan disse være godt brukbare. Denne spillestilen handler ikke bare om det å like motstand, men også om å ha tålmodigheten til å spille på denne måten.
Eventyr på hvert hjørne
Tiden flyr dog kjapt avgårde. «Dragon Age: Inquisition» er et enormt spill med alle de gode kjennetegnene til et riktig tidssug.
Det er småoppdrag i fleng, men i en god harmoni med resten av spillet. Det tar ikke over fra hovedhistorien, men det gir liv og dybde til spillet, og er sjeldent av typen oppdrag som tvinger deg til å bli i et område for å samle på tjue geiteskinn.
Det fyller inn akkurat så mye som det bør gjøre, og effektivt blir du sittende med et spill der du alltid har noe å henge fingrene i, men ikke så mye at du føler at du behøver en pause for å samle tankene.
I stedet skaper sideoppdragene et vakkert innblikk i en verden ødelagt av krig og konflikter, en verden der du står som sentrum for mange av disse konfliktene.
Er du nybegynner i serien, er selve historien det som kan være mest forvirrende. Det er ikke noe større problem å hoppe rett inn i spillet, men du kommer ikke til å forstå tyngden av en del av hendelsene om du ikke kan bakgrunnshistorien.
Du kan naturligvis rollespille at du har akkurat like mye hukommelsestap som spillefiguren din presenteres med i begynnelsen.
Om man velger å spille forgjengerne først, eller leser seg opp på «Dragon Age»-historien, er det én ting som er helt klart: er du rollespillfantast, er «Dragon Age: Inquisition» et spill du ikke kan gå glipp av i år.
NB! Denne anmeldelsen ble gjort basert på pc-versjonen. Spillet kommer med en flerspillerdel, som anmelderen ikke hadde mulighet til å prøve, da denne biten ikke er tilgjengelig før lanseringen 20. november.
