(PressFire.no): Det er ganske omtrentlig ett år siden vi trodde eventyrguru Tim Schafer skulle følge opp med andre halvdel av det etterlengtede «Broken Age».
Ikke uten grunn – visstnok lå spillet så å si klart til utgivelse – men så var det plutselig, kan vi anta, en hel del som måtte endres på.
Dèt er vanlig spillutviklerpraksis, men i dette spesielle tilfellet var det ekstra påfallende at vi gikk glipp av en fortløpende, kontinuerlig opplevelse.
Nå, når spillet endelig kan betraktes som en helhet, spiller jeg gjennom det på nytt, både for å nyte det slik det skal, men også av nysgjerrighet for hva som er drastisk forandret eller forbedret.
Aristotelisk klimaks
Som i Hollywood, og som i de aller, aller fleste historier som fortelles i verden, baserer «Broken Age» seg på en aristotelisk modell: ALT skal forløses og utkjempes i et sakte oppbyggende, tilfredsstillende smell mot slutten av fortellingen. I tillegg skal spørsmål nøstes opp og besvares, og vi skal overraskes, sjokkeres og hjernen skal utløse glade hormoner når bitene faller på plass og vi får se hvordan det slutter.
Det skal ikke røpes mye her om hva som skjer, men for den som gleder seg til å spille, er dette avsnittet best å hoppe over:
En stor og fremmed slemming som står bak alt sammen, og som viser seg i en overforklarende fortrolig samtale om hvordan det onde komplottet henger sammen rett før han tror han har vunnet, (heller enn at vi får finne ut av det selv), blir ingenting annet enn teit og skuffende.
Det er nesten en konvensjon blant historiefortellende spill at man følger den vante strukturen vi alle kjenner til fra film og bøker – uten at det er noe galt i dét.
Problemet melder seg imidlertid når også det sentrale innholdet i fortellingen er akkurat det samme som det har vært i åtte av ti middelmådige tegnefilmer produsert de siste tretti åra.
Glimrer på detaljnivå
Misforstå meg rett; «Broken Age» er breddfullt av hjertevarme og ofte musikalske øyeblikk blant engasjerende karakterer. Mye av det som skjer har et overlegg av dørgende svart humor som ofte tar ting på kornet; det være seg parodiske stikk om sjangeren spillet skriver seg inn i, eller satiriske, om den virkelige verden.
I tillegg har spillet noen puzzles – spesielt i andre akt – som både overrasker og stimulerer hjernebrusken.
I tillegg til de vante gjenstandene man går rundt og samler, kombinerer og benytter i forskjellige sammenhenger, driver «Broken Age» også gjøn med andre av våre tankemønstre. Ekstra morsomt er det når jeg må vrenge hodet for å forstå hva slags form en oppgave egentlig har. Den beste tiden i livet er når jeg må fortelle tørre trevitser for å få et tre til å le, eller når jeg må lose en type gjennom knuteløsning ut ifra en allerede kryptisk, grafisk framstilt bruksanvisning som han nekter å se på selv, fordi «han ser det best for seg om det gjengis muntlig».
Prakteksempel
Om du allerede har investert av livet ditt i å spille gjennom første akt av «Broken Age» og likte det mer enn passe, er det meget mulig resten av det vil glede deg enda mer, eller kanskje like mye eller litt mindre. Spille gjennom det må du i alle fall. Som mange vil kunne forvente, er dette et prakteksempel på sjangeren, både i seg selv, men også fordi det er Schafer’n sjøl som har laget det.
Dersom ikke, og du i tillegg kanskje tenderer til å sitte og trykke på tilfeldige ting på skjermen og håpe at de er interaktive, er det like greit å la den yngre generasjon få gleden i stedet. Vel å merke bør en voksen være med; dette et voksenspill – både i vanskelighetsgrad og i underliggende stikk og tematikker.
NB! «Broken Age The Complete Adventure» er lansert til PC (testet), Mac, Linux, Ouya, iOS, Android, PlayStation 4 og PlayStation Vita.
