Vi befinner oss på slutten av 1500-tallet og den italienske renessansen er i full blomst.
Kunst og arkitektur er i høysetet, samtidig som de første tegnene til et internasjonalt banksystem er i fremmarsj. Økonomien blomstrer og samfunnet styres av både kirke og adelsmenn.
I Firenze bor Ezio Auditore sammen med sin familie. Han befinner seg plutselig i en situasjon hvor han må fylle farens sko som leiemorder og familiens overhode.
Han spinner gradvis inn i et nett av politiske konspirasjoner som krever mange ofre, men som også inneholder muligheter for allierte.
Les også: Vår anmeldelse av «Assassin's Creed».
HISTORISK FANTASI-COCKTAIL
I oppfølgeren til «Assassin’s Creed» er handlingen flyttet fra Jerusalem til Italia.
Nærmere bestemt Firenze, Toscana og Venezia, men også landsbyene Monteriggioni, San Gimignano og Forli.
Men som du kanskje skjønner er det ikke lengre middelalderen som preger spillet, men den italienske renessansen, som er ca. 300 år etter det første spillet i serien.
Det historiske registeret fra perioden brukes også til å male et mer interessant univers enn det forrige spillet. Historiske fakta fra perioden brukes for å vise en spennende bakgrunn for historien.
I likhet med for eksempel Dan Brown blander utviklerne en dæsj faktabasert historie inn i en fantasirik paraplydrink.
Historiske personer som Leonardo DaVinci, Lorenzo de' Medici og Caterina Sforza er med, men også kjente landemerker fra området er gjenskapt for å skape en autentisk og rik atmosfære.
Og det er en svært vellykket strategi, for stemningen er temmelig komplett, kanskje spesielt i Venezia, hvor byens særpreg er lettest å kjenne igjen. Samtidig er den italienske landsbygda også gjenskapt på en overbevisende måte, kanskje spesielt i områdene rundt Toscana. De slake haugene med grønt gress og sporadiske trær gir uten tvil en smak av den italienske «bonderomantikken».
Klasseskillet mellom økonomiske sterke byer og fattige landsbyer er også tydelig, hvor byene har store arkitektoniske byggverk, mens det i mindre og fattigere landsbyer er mer «kommelige» forhold.
Personlig synes jeg renessansen er en langt mer interessant tidsepoke for denne typen spill enn forrige iterasjon. Den økonomiske og kulturelle oppblomstringen yngler grådighet og skruppelløse maktpersoner med konspirasjoner, hvor en leiemorder lett kan finne motiv.
Spillet legger også langt mer vekt på historien denne gang, det er også en langt større drivkraft å spore her enn i det forrige spillet. Den er mer personlig og er etter min mening mer engasjerende, selv om det fremdeles er mye for utvikleren å hente her til fremtidige avløpere og oppfølgere.
PIZZA RUSTICALE
Det som imidlertid ikke er spesielt bra, er stemmeskuepillet.
Utvikleren har valgt en variant av engelsk med italiensk aksent, noe som får spillet til å høres ut som en reklame for lissom-italiensk frossenpizza.
Eventuelt som når Mario snakker i Nintendo-spill. Faktisk finnes det også en komisk kommentar til Super Mario i spillet.
Du kan velge italiensk lydspor med engelske undertekster, men da stemmer ikke bevegelsene på munnen lengre med det som blir sagt, og du får ikke undertekster fra folk på gata.
Det er ikke bare historien som er strammet inn – hele spilldesignet har fått en progresjonsstruktur ganske ulikt det første spillet.
Ezio starter uten våpen, rustning eller særlig med evner, mens du får tilgang til å kjøpe nytt utstyr og landskapet åpner for nye og større byer etter som historien gradvis åpnes.
Du får også tilgang på en egen villa hvor du kan investere penger i en liten landsby ved å renovere den. På den måten kan du tjene mer penger til å for eksempel kjøpe dyrere utstyr. Et element som har stort forbedringspotensial, men som allikevel allerede nå er en fiffig motivator for å skaffe seg penger i spillet.
Og dette kan være begynnelsen på noe som kan bli veldig interessant i fremtiden.
Muligheten for å oppgradere våpen og rustning er også et etterlengtet element, som også setter økonomiaspektet i et motivasjonsperspektiv.
Man har også muligheten til å kjøpe et lite lager med medisiner, som kan helbrede deg i situasjoner med liten helse.
Dette med progresjon ligger impregnert i selve spillmekanikken denne gangen, som små gulerøtter du blir belønnet med hele veien. Noen er små, mens andre påvirker Ezios evner.
Blant annet spiller Leonardo DaVinci en nøkkelrolle i hvordan han klarer å hjelpe Ezio.
FRIHET UNDER ANSVAR
Det er også lagt mer vekt på mer frihet rundt dette å utføre et drap i oppfølgeren.
I det første spillet var det mye etterforskning rundt «klienten» som måtte på plass før drapet kunne utføres. Og når det skulle skje, så var det lite slingringsmonn på hvordan det skulle utføres.
Denne gangen er det mer basert på hvordan du vil løse det. Du har en rekke verktøy til rådighet, og du må selv må finne ut hvordan du vil bruke dem.
Du får også muligheten til å leie prostituerte til å friste soldater, eller tyver til å distrahere dem, slik at du kan snike forbi vakter.
Men det beste av alt er at Ezio har helt nye evner som gjør ham bedre til å snikdrepe. Nå kan han henge fra et hustak for å dra ned en vakt fra taket og inn i døden. Han kan også angripe fra oven mot spesifikke personer, og dermed drepe med et eneste tastetrykk.
Dette åpner for strategier hvor du eksempelvis kan snike deg rundt et hustak for å «fjerne» alle vakter før du går mot hovedmålet.
Som kjent er også Venezia dekket av en betydelig del vann, og det er derfor naturlig at Ezio kan svømme, noe som også kan brukes som strategisk fordel.
Ved siden av hovedoppdragene, som stort sett holder seg til hovedhistorien, har du en rekke ekstraoppdrag som utvider spillet med svært mye å henge fingrene i. Det finnes spor av Prince of Persia-inspirasjoner på flere måter i spillet, men spesielt i noen av disse ekstraoppdragene som har mye fokus på plattformelementer.
Du får også servert flere gåteelementer enn forrige spill. Rundt om i spillet finner du gåter som låser opp informasjon i forbindelse med historien.
TEKNISK PASSÉ
Det kanskje mest skuffende med spillet, er det tekniske.
For selv om omgivelsene i byene ofte er usedvanlig godt laget, så ser personene ofte udetaljerte og rett og slett stygge ut.
Dette kan til og med skape forvirring når det refereres til et vakkert kvinnemenneske, for det finnes nemlig ingen skildret i spillet...
Etter spill som «Uncharted 2» er det ikke tvil om at dette spillet ligger minst ett år tilbake i tid når det gjelder teknikk.
Les også: Anmeldelse av «Uncharted 2».
Dessuten har spillet så store problemer med å tegne alt på skjermen, at når det skjer mye så går det hardt utover kvaliteten. Da hakker og stotrer bildet ganske mye. Når jeg kjørte spillet i 1080i var jeg plaget med mye såkalt screen tearing, noe som ble bedre når jeg kjørte ned oppløsingen til 720p.
Disse tingene var også et problem i PS3-versjonen av det første spillet, og det ser ikke ut til at de har klart å forbedre det nå heller. En Xbox 360-versjon kan være å foretrekke om du har valget.
Men idét du lusker rundt på hustakene i et Venezia som bader i måneskinn, mens det klirrer og knaker i takpanner for hvert steg du tar, er det ikke tvil om at det finnes helt magiske spilløyeblikk her.
Utvikleren har kvittet seg med de kjedelige delene fra det første spillet for å fokusere og forbedre det som var bra. I retrospekt virker det første spillet nå mer som en prototype på hva serien kunne bli.
Du tilbringer for eksempel ikke halve spillet på hesteryggen lengre, men har også muligheten til å «hurtigtransporteres» mellom byer via spesifikke transportstasjoner.
Nå slipper du også å sitte i 20 minutter på en benk for å høre på en endeløs dialog. Du har fremdeles lignende situasjoner, men det er løst på en langt mer engasjerende måte.
Dessverre er det småting som hindrer hele spillet å føles helt komplett - de grafiske problemene som ikke klarer å holde tritt, men også små «bugs» som ikke gir meg følelsen av at spillet er så gjennomført som det burde være.
Det skjer ofte at du mottar et oppdrag på høylys dag, men når du er ferdig å snakke med oppdragsgiveren så blir det helt plutselig natt, eller omvendt.
Dette er småting som bryter illusjonen litt hver gang. Ingen stor greie, men det er sånne ting som drar meg ut av spillet for å minne meg på at dette bare er et spill.
«Assassin’s Creed II» er ikke den perfekte oppfølgeren, men det er ikke langt i fra. Spillmekanisk er det langt foran originalen, selv om starten er noe treig.
Og selv om det teknisk sett mangler mer enn et strøk lakk, så har det sannsynligvis noen av de vakreste bylandskapene noen sinne laget i et spill.
Dermed har serien etablert seg i toppsjiktet, og denne gangen som spillmekanisk engasjerende i stedet for det tekniske fokuset i forrige spill.
Med dette markerer Ubisoft at «Assassin’s Creed» er et merkenavn vi kan forvente store ting fra i fremtiden.
PS: Spillet er ute 20. november til Xbox 360 og PlayStation 3. Vi har anmeldt PS3-versjonen. En utgave til PC slippes først tidlig neste år.
