Jeg er av det mindretallet som aldri klarte å dra noe nevneverdig glede ut av «Assassin’s Creed»-serien.
Jeg synes alle de forskjellige elementene i spill – klatring, fekting og sniking fungerte fantastisk godt fra et teknisk ståsted, men når det kom til å sette systemene i kontekst og spinne en spennende historie rundt dem, falt spillene pladask.
Jeg kavet meg gjennom den langtrukne oppfølgeren nå nylig i forberedelse til «Assassin’s Creed: Brotherhood», men ikke fordi jeg interesserte meg i fortellingen til hovedpersonen.
Jeg gjorde det fordi Ubisoft var villige til å eksperimentere med innholdet og skape en helt ny kontekst som interesserte meg langt mer.
Les vår anmeldelse av enspillerdelen av «Brotherhood» her.
En revolusjonerende nettrenessanse
I utgangspunktet vil jeg påstå at flerspillerdelen til «Assassin’s Creed: Brotherhood» tilsvarer det vi kjenner som sosiale festleker.
Har du noen gang vært med på «morderen i mørket» eller lignende rollespill, bygger «Brotherhood» på de samme prinsippene, hvor du må holde identiteten din skjult mens du traverserer befolkede distrikter for å eliminere motspillere.
I flerspillerdelen av «Assassin’s Creed: Brotherhood» handler leken om å gjemme seg i det åpne og lure motstanderen din.
Det er en ganske frisk og krevende variant av snikesjangeren, men det er når du prøver deg mot andre spillere over nettet at det virkelig viser potensial.
Det å spille «Assassin’s Creed» på egenhånd handler generelt om å utnytte reglene satt av maskinen. Du vet med andre ord alltid hva du har å forholde deg til.
Fienden har en fryktelig begrenset og forutsigbar atferd, de er strippet for intuisjon og vil alltid bevege seg etter de samme mønstrene. Smetter du ut av synsfeltet deres returnerer de for eksempel alltid til sine tidligere poster.
Denne forutsigbarheten bør du venne deg av med - mot andre spillere handler det nemlig ikke lenger om å utnytte en programmert logikk, men å overliste utspekulerte og intelligente deltagere på jakt etter å fullbyrde kontrakten sin.
Men ikke bare må du konkurrere mot andre jegere om å nå byttet ditt fortest mulig – du er også selv et bytte.
Hjelpemidlene dine er ytterst begrensede, og med unntak av et et veldig diffust kompass, står du mer eller mindre alene om å finne frem blant de store folkemassene.
En psykologisk konflikt uten like
Som mennesker er vi alltid ute etter å finne mening. Vi leter hele tiden etter logikk og mønster i hvordan verden henger sammen, uavhengig av hvor tilfeldig eller kaotisk den faktisk er. «Assassin’s Creed: Brotherhood» utnytter dette gjennom noe vi vanligvis ville regnet som en teknisk begrensning, men som i stedet blir en del av spilldesignet.
Omgivelsene består nemlig av et snevert utvalg av forskjellige figurtyper - prostituerte, tyver, smeder, adelsmenn, kjøpmenn, leiesoldater. Gatene flyter over av en håndfull identiske figurer inspirert av rensesansens Italia. Ved første øyekast er det umulig å skille en spiller fra resten av befolkningen.
Oppgaven til hver enkelt spiller blir å holde et åpent øye for å identifisere figurer som opptrer unormalt. Du må selvsagt også passe på ikke å bli oppdaget selv. Gjør du det bryter jakten løs – gjerne i full firsprang over hustak og gjennom kronglete smågater.
Dominoeffekten disse avsløringene ofte forårsaker føles utrolig regisserte og gjennomtenkte, men er i virkeligheten kun en effekt av det fantastiske psykologiske spillet som utvikler seg. Spesielt i rundenes avsluttende sekunder er dette synlig - når desperasjon tvinger de litt mer utålmodige spillerne frem i lyset.
Selve akten å drepe er så enkel som å nærme seg målet og trykke én knapp. Skillet mellom en god og en dårlig spiller handler dermed mindre om reflekser og kjennskap til nivået, og mer om oppmerksomhet, kløkt og psykologi. En god snikmorder vil ikke gjøre seg synlig før du ligger død på bakken.
I en av rundene jeg spilte fulgte jeg en leiesoldat som prøvde å riste meg av med litt diskret navigering. Han stoppet opp og kamuflerte seg blant en gruppe konverserende mennesker på gaten, uten egentlig å skjønne at jeg iakttok han. Jeg snek meg opp og satt øksen i han – men overså helt at blant gruppen stod også min egen bøddel klar med et lurt smil om munnen.
Kunsten å drepe
Mye av grunnen til at spillet rett og slett fungerer er også poengsystemet, som setter klare skiller mellom «bare» å drepe en motspiller og det å utføre et overlagt snikmord. Jo mer kreativ, tålmodig og variert du er, desto større blir gevinsten på slutten av runden.
Det er i tillegg et såpass gjennomtenkt forhold mellom planlegging og handling, at spillet nærmest blir et strategispill fremfor et actionspill. Du får kun én sjanse til å identifisere målet ditt, og setter du kniven i feil kropp får du umiddelbart tildelt et nytt offer og må starte prosessen på nytt.
Det er dette fokuset på regler som får spillet til å gå rundt, og som utfordrer spillerne til å ta sjanser de ellers aldri ville vurdert. Spørsmålet er hvor langt du tør å utfordre hellet ditt før du blir oppdaget eller en annen person sniker seg inn og stjeler poengene dine.
Poengsystemet er faktisk så finurlig satt sammen, at du fint kan vinne runden selv om du har tatt kniven i ryggen mangfoldige flere ganger enn du selv har myrdet andre. Det setter et veldig behaglig tempo og press på rundene, som i motsetning til mange andre spill belønner tålmodighet og en lav profil.
«Assassin’s Creed: Brotherhood» eksperimenterer i tillegg med konseptet sitt gjennom en rekke lagbaserte moduser, der «katt-og-mus»-leken forgrener seg til flere deltagere og hvor samarbeid med andre plutselig blir en faktor. Spillet er på toppen av det hele såpass intimt at du enkelt kan invitere vennegjengen på fullverdige runder uten innblanding fra utenforstående.
Teknologien under panseret virker ellers skreddersydd til formålet, hvor steget fra enspiller til flerspillerdelen føles helt sømløs.
«Assassin’s Creed: Brotherhood» gir meg sommerfugler i magen, noe jeg ikke har opplevd siden jeg var aktiv i spillet «The Ship» fra Outerlight. I mine øyne blir dette en briljant fortsettelse av ideen, men en som trumfer både «The Ship» og oppfølgeren «Bloody Good Time» teknisk og konseptuelt.
Det er utrolig synd å se utviklere som nettopp Outerlight bukke under på grunn av dårlige salg, når de dedikerte hele utviklermiljøet sitt til slike spill. Ubisoft er heldige som har et såpass stødig apparat i ryggen til både markedsføring og utvikling, men jeg kan ikke si at jeg føler meg helt trygg på at konseptet virkelig vil bli så populært som det fortjener.
«Assassin’s Creed: Brotherhood» er uansett det morsomste onlinespillet jeg har spilt på lenge, og garantert en av tidenes morsomste spillinitiativer. Det er en perle alle burde unne seg på et eller annet tidspunkt – om ikke for å ta del i moroa så for å gi et signal til Ubisoft om at det er lov å tenke utenom boksen.
PS! Dette er anmeldelsen av flerspillerdelen av «Assassin's Creed: Brotherhood» som ble sluppet til Xbox 360 og PS3 19. november. Du kan lese vår anmeldelse av enspillerdelen her.
PC-versjonen av spillet lanseres først til neste år-.
