(PressFire.no): «Medieval Moves: Deadmund’s Quest» er et Move-spill på skinner hvor man skyter pil og bue eller dasker med et lettvektersverd på skjeletter. Det er litt gøy først, men så blir det kjipt.
La oss ta det morsomme først:
San Diego Studio og Zindagi Games har tidligere gitt ut den solide Move-tittelen «Sports Champions», og «Medieval Moves» er ment som en slags oppfølger hvor gladiatormodusen og bueskyttermodusen fra forløperen videreføres i fargerik fantasyform.
Kontrollene er intuitive og utnytter Move-stikkenes presisjon fint – i stedet for å bytte mellom våpen utfører du i stedet bevegelsen som korresponderer med angrepet du vil utføre. Å se en fiende i det fjerne, dra en pil ut av koggeret på ryggen, zoome kjapt inn og treffe beinrangelet midt mellom øynene er gøy, og måten man styrer skjoldet for å blokkere slag og prosjektiler skjer en tilfredsstillende måte.
Monotonien sniker seg innpå
Sverdet føles derimot som en lite elegant lettvekter der man ofte bruker det som vifte mot fiender som kommer for nær. Et større problem er hvor stillestående opplevelsen er mesteparten av tida, armene er det eneste du har kontroll over der du forflyttes fra slott til skog til gruve til slott igjen, og så videre.
Står man to meter unna en fiende som kaster prosjektiler, kan man altså ikke velge å nærme seg bak skjoldet for så å daske til dem.
En monotoni sniker seg etter hvert innpå i de statiske kampene dette fører til. Det er faktisk påfallende hvor mye morsommere den enkle co-op-modusen i spillet er, hvor man beskytter en statue sammen med en venn.
I motsetning til hovedspillet er spillfiguren litt mer mobil - man kan slenge seg rundt til ulike punkter i rommet via en klatrekrok, noe som gjør kampene litt mer dynamiske.
En historie blottet for originalitet
Selve historien er sympatisk nok, men er blottet for originalitet og dubbet til norsk uten et fnugg av kjærlighet. Prins Didrik og hele kongeriket hans blir omdannet til skjeletter av den onde Morgrimm.
Dermed må Dødrik (bytter navn, serru) ut og kverke alle de tidligere vennene og undersåttene sine, som plutselig er onde beinrangler.
Det er merkelig forstyrrende å brenne i hjel den trivelige og runde kokken man møtte i spillets start, men stort sett er det sånn cirka barnevennlig.
Produksjonsverdien er det verre med. Skinneskytere har alltid ofret bevegelsesfrihet og varierte spillopplevelser, men de har i det minste forsøkt å kompensere med utsøkt presentasjon. Arkadeklasskikere som «Time Crisis» lot deg kanskje bare skyte, lade om og dukke unna, men de så knall ut.
Langs skinnegangene til «Medieval Moves» ser det ofte ut som noen har foretatt en HD-oppskalering av et ok Wii-spill, de tegnede mellomsekvensene ser ut som nær stillestående konseptskisser og alle fiendene er ulike variasjoner av skjeletter, angripende i trettende bølger.
Se opp for helikopterskjelettene!
Bekjentskaper som Skjelett-med-sverd, Skjelett-med-kastevåpen og Større-skjelett-med-både-sverd-og-skjold er stort sett uhyre enkle å hanskes med.
Vent på at en fiende skal komme ut av dekning, vent på at en fiende skal slutte å skyte så du kan ta ned skjoldet, vent på at fiender med sverd kommer nær nok til at du kan vifte litt. Drep, bli forflyttet, repeter.
Unntaket er helikopterskjelettene, som til gjengjeld er blodtunge, svirrende over hodet ditt som myggsvermer på en sommerdag. De dukker opp i par og skyter ut endeløse salver av raketter som må blokkeres, før du har et kort tidsvindu hvor du må sikte med buen din og treffe en av dem.
Utfordringen er at de skyter annenhver gang, slik at du omtrent må godta å bli truffet av rakettene deres mens du sikter. Det føles mest av alt som en kjip måte å pumpe opp vanskelighetsgraden, og til slutt knekker det meg.
- Jeg tar skade og skade og skade
Stilt under en bro i en endeløs gruve må jeg i tur og orden avrette fem-seks høytflyvende helikopterfiender på rad. Så fort en er død, kommer en ny svirrende, og de beskyter meg konstant.
Skuldrene mine verker av den statiske belastningen jeg får av hele tida å måtte løfte Move-kontrollene for å holde skjold og bue, det blir vanskeligere og vanskeligere å holde dem oppe og jeg tar skade og skade og skade igjen.
Når alt helikopterhøggelet omsider er dødt, er energien min nesten borte. Så kommer gruvevognene rullende. Jeg må sveipe kontrollene til venstre, høyre, opp eller ned for å unngå dem. Og jeg innser at jeg egentlig sitter og spiller «Hugo».
Du vet, det utrolig primitive spillet som ble vist på etter skolen-TV på nittitallet, med et lite troll som skulle svinge unna farer. «Fyr opp maskina, så tar jeg spakene», eller noe sånt. For å spille det ringte man inn til programmet og trykte på telefontastene for å manøvrere vogna med masse forsinkelse på linja. Dette på en tid da mange fortsatt hadde hjul i stedet for taster på fonen sin.
Hugo var en råtten liten fyr, men dette er verre. Armene mine er kjørt og den beinete kroppen treffer vognene gang på gang. Fordi det ikke er noe lagringspunkt mellom vognene, betyr det et nytt møte med helikopterhelvetene. Og et nytt etter der. Og ett til etter der. Og jeg har vondt og jeg er sint og jeg skriker ut når nok en vogn smeller inn i meg.
Jeg skriker aldri til spill, selv når de er vanskelige. Jeg skriker til «Medieval Moves», fordi dette er punktet hvor apatien som har gnaga en stund glir over i hat, hvor jeg innser at jeg ikke har det gøy lenger.
Jeg står bare og jobber i saltgruvene.
«Medieval Moves» er lansert til PlayStation 3, og spilles med Move-kontrollere.
