(PressFire.no): Spillhistorier imponerer meg sjeldent.
De få unntakene er som regel helteepos. Gjøglete eventyr. Politiske problemstillinger som kun eksisterer i hodet mitt. Blant klønete fortellerteknikk, adrenalindrevne skylapper og overstimulert fantasi har favorittmediet mitt aldri vært personlig.
«Papo & Yo» er antitesen. Utseendet er forglemmelig. Plattformelementene bærer ikke spillet alene. Men nerven er så oppriktig og privat at den eter seg dypere enn det meste spillverden har levert.
Mest av alt er «Papo & Yo» et bevis på at én manns erfaringer er mer verdt enn et maskineri av mastergrader i litteratur når følelsesregisteret går i skrustikka.
Alt om hans far
Med beskjeden lengde og enkle gåter, burde denne opplevelsen etes i ett jafs.
Det rekker du fint om du spiller fra middagen har sunket til det er på tide å klokke åtte timer på øret. Hendelsesforløpet er kompakt og rettet, men stiller krav til at du ser og kjenner hvordan omgivelsene forandres - og historien flyter organisk avgårde.
Plattformspillet i bunnen er først og fremst en effektiv trampetur mot slutten, og finner sted i hodet til den brasilianske unggutten Quico. Han leker sin vei gjennom knusktørre favelaer ved å trippe rundt fysikkens lover og dikte opp sin egen virkelighet.
Krittlinjer tegner tannhjul, brytere og spaker på omgivelsene, og du kan aldri være sikker på hva som skjer når du knoter med dem. I starten av spillet skal du bare sprette din vei forbi hustak og trange bymiljøer - etter hvert trenger du et monster for å komme videre.
Både den usubtile introduksjonen og spillets markedsføringskampanjer er helt åpne om at Quicos monstervenn - og -fiende, er basert på spilldesigner Vander Caballeros alkoholiserte far og hvordan rusproblemene terroriserte utviklerens oppvekst.
Fullt forståelig
Quico møter aldri fiender på turen. Hans eneste mål er å komme seg videre i verden.
Den digre følgesvennen tumler som regel stumt rundt, uten videre kontroll, men kan lokkes på vei med kokosnøtter. Det er nødvendig for å lure ham opp på digre brytere som åpner veien videre.
Monsteret er en from kjempe, så lenge han har kokosnøtter og tumler etter deg. Etter litt stillstand sovner han som regel. Men når han møter drømmeverdenens giftgrønne frosker, som stadig lirker seg ut fra uventende steder, blir han et ustyrlig og voldelig monster som hiver Quico rundt.
Den overførte betydningen er såre åpenbar, og det er i seg selv et tveegget sverd: på en side vet du hvilke tråder du skal følge og vurdere fra starten av. På den andre siden mister fortellingen noe av den mystikken som kunne gjort «Papo & Yo» enda mer intenst. Selv om det fortsatt har ubehagelig mye rom for tolkning.
Men etter hvert opparbeider man en oppriktig frykt for monsterets oppførsel. Nye frosker er regnskyer i det fjerne, et sovende monster betyr at du endelig har tid til å slappe av og pleie stillheten. Den ekte historien og spillfortolkningen ligger alltid parallelle i hjernebarken, og du veier dem alltid opp mot hverandre.
Heisaturen må tas som en veldig rettet marsj mot den fantastiske slutten, i en historie som får deg til å klø usedvanlig mye etter et svar. Etter å ha reddet verden et hundretalls ganger i ymse spill, skulle man tro at én manns bekymringer var et enkelt kryssord å løse, men denne ubekvemme pilgrimsferden føles maktesløs.
Uimponerende plattformer
Som et enkelt regnestykke er ikke «Papo & Yo» særlig spesielt. Spillmotoren ser noen år gammel ut, omgivelsene gror seg kjapt fast og du får knapt noen utfordring av de mange nøttene som må knekkes på veien mot klimaks.
Nysgjerrigheten etter hvordan det hele ender, spenningen av å geleides gjennom en så mørk og individuell tragedie er det som driver opplevelsen videre.
Om du er på utkikk etter et nytt og luftig plattformspill med gode produksjonsverdier, burde selv tilbudskurva ha mer å by på. I likhet med hyllede «Journey» er spillmaskineriet i bånn temmelig uviktig, selv om gåtene er både unike og kreative.
Du må ha interesse for fortellingen om du skal få nevneverdig utbytte av dette spillet.
Samtidig skal Minority Media ha honnør for å skru såpass enkle gåter til en interessant opplevelse. Den surrealistiske drømmeverdenen kroker og bøyer seg etter din makt, og du lærer deg kjapt å senke skuldrene og danse i takt med noen andres fiktive univers.
Blant plattformkonvensjoner som vilkårlige heiser, platåer og trampoliner er dette en befriende halspastill.
Et nødvendig spill
«Papo & Yo» gir spilleren usedvanlig mye rom for tolkning, selv om den overhengende dobbelmeningen gnis så hardt i ansiktet ditt at du ikke har noe annet valg enn å spille med.
Måten historien nøstes opp på er blant de mest følelsesladde og tankefulle avslutningene jeg kan huske å ha opplevd i spillverden, uten at den frister til gjenspilling.
«Requiem For a Dream» beskrives gjerne som en film man bare ser én gang, en karakteristikk som passer vel så godt på dette tilsynelatende uskyldige plattformspillet.
Minority Medias debutspill er et essensielt eksempel på hvilket potensial som hviler i veikrysset mellom interaktivitet og historiefortelling. Og tilsvarende vanskelig å rulle terningen på.
Historien til Caballero ploger utvilsomt ny mark, men er bygd rundt en spillkjerne som ikke er dårlig så mye som at den er ujevn. Selv om den komplimenterer handlingen veldig godt.
«Papo & Yo» er et oppsiktsvekkende skritt videre for spillhistoriene, og gir mediet en sårt tiltrengt smak av hverdagslig tragedie. Allegorien er for åpenbar til å sjokkere, og for absolutt til å være særlig undervisende, men den er vond på alle de riktige måtene - og det føles vel så viktig.
Dette kommer aldri til å stå igjen med den samme kunstneriske anseelsen som «Ico» eller «Journey», men jeg er overbevist om arven av «Papo & Yo» kan slå svært viktige røtter for historiene vi – og mediet– trenger. Det er på tide.
«Papo & Yo» er ute som nedlastbar utgivelse til Playstation 3. I skrivende stund er prisen 115 kroner.
