(PressFire.no): Det har ikke gått spesielt bra med musikkspillene de to-tre siste åra.
For ordens skyld kan man si at dødsstivheten inntraff da «Rock Band»-utvikler Harmonix ble solgt for skarve 50 dollar i 2011, selv om de riktignok har bidratt med kritikerroste «Dance Central» i ettertid.
Nå som spillbutikkene for lengst har rensket lokalene for svette plastinstrumenter er det dermed opp til de uavhengige utviklerne å overta stafettpinnen, en oppgave de tilsynelatende har tatt på alvor («Beat Buddy», «Sound Shapes»).
Med «Kick Beat» gjør Zen Studios et hederlig forsøk på å føye seg inn i rekken av disse.
Sort belte på 1-2-3
Premisset i «Kick Beat», og for så vidt for sjangeren i sin helhet, er såre enkelt. Trykk på firkant, trekant, sirkel eller kryss når notene treffer det korresponderende feltet.
Til forskjell fra tidligere nevnte «Sound Shapes» og «Beat Buddy», er ikke «Kick Beat» lagt opp som et plattformspill. Sånn sett har Zen Studios valgt en mer tradisjonell tilnærming -hovedpersonen står godt planta i midten av en sirkulær scene, mens motstanderne som omslutter deg gradvis rykker nærmere.
Sett bort fra formen på spillerbrettet, la oss derfor oppsummere kort hva som egentlig utgjør hovedforskjellen mellom nettopp «Kick Beat» og, for eksempel, «Guitar Hero».
For det første: Å bomme på en note innebærer vanligvis straff i form av en ubetimelig skurrelyd, men i «Kick Beat» blir dette illustrert som et flyvespark i leveren. Det er tross alt kung-fu vi har å gjøre med her.
For det andre: Tja, det var vel egentlig det.
Kortvarig rus
Når det er sagt vil jeg likevel påpeke at de konvensjonelle sjangertrekkene har liten betydning for spillets underholdningsfaktor i seg selv. Så fort man beveger seg videre fra den «normale» vanskelighetsgraden, blir det tydelig at dette er et spill som stiller
krav til tålmodigheten din.
Er man av typen som bare er ute etter en avslappende økt med jevne rytmer og en følelse av å være i ett med musikken, er definitivt ikke «Kick Beat» det rette spillet å oppsøke.
Ved å ta utgangspunkt i metalstep, elektronisk rock og drum’n’bass later det til at Zen Studios kanskje er mer opptatt av at jeg skal trykke vilt på knapper istedenfor å følge musikken, ikke så ulikt den fritt distribuerte tastaturdreperen «Stepmania» til PC.
På tross av at undertegnede foretrekker lette og melodiske beats og derfor har lite positivt å si om den aktuelle spillelisten, vil jeg like fullt honorere «Kick Beat» for noe helt grunnleggende.
Mestring
Med vanskelighetsgrader som umiddelbart fremstår som helt sinnssvake, makter denne lille musikkspillhybriden å frustrere til det nesten koker over. Men selv når jeg begynner å gnage på knokene, lokker «Kick Beat» meg tilbake, kompromissløst og uten hensikt.
Ikke lenge etter har frustrasjonen sakte glidd over i en transeaktig tilstand av altoppslukende fokus, en pre-historisk inntapping i hjernens sensorisk-motoriske potensial.
For en stakket stund.
En øvelse i utholdenhet
Det finnes mange spill som lar deg trykke på knapper i takt med musikken. Små detaljer som kule bevegelser i saktefilm når beaten «dropper», og en historiemodus som tar i bruk utallige klisjeer fra Hong Kong-filmenes gullalder, bidrar til å løfte «Kick Beat» opp fra den dypeste hengemyra.
Når den korte historiemodusen er fullført, får man dessuten muligheten til å importere egen musikk til fritt bruk i spillet.
Etter å ha testet dette med et knippe Daft Punk- og Pendulum-låter må jeg dessverre medgi at det oppstår samme problem som med mye av den øvrige musikken – notene (eller fiendene) følger til tider ikke rytmen i det hele tatt. Dette bedrer seg imidlertid noe på de høyere vanskelighetsgradene (Hard, Master, Extreme), som til gjengjeld er knallharde.
For min del er dette gøy når man først mestrer et helt sinnssykt parti og kan puste lettet ut. Den innbittheten og investeringsviljen som kreves ble likevel for mye for undertegnede etter ikke mange timene med den samme anmasende musikken, noe som gjenspeiles i terningkastet.
Som tidligere nevnt, spillelisten kunne bydd på mer enn bare metalcore, dubstep og elektronisk rock, det hadde kanskje passet bedre med jevne beats enn tunge «drops» - men savner du Papa Roach bør ikke denne kritikken veie så altfor tungt.
Har du i tillegg et kjærlighetsforhold til rene knappestafetter á la «Stepmania», kan du nok trygt legge til en ekstra prikk på terningen.
«Kick Beat» er lansert til PS3/Vita, tilgjengelig via PlayStation Store.
