(PressFire.no): Nå er denne reisen over. Et av de virkelig minneverdige eventyrene i år – ja, trolig også et av de aller beste.
«Tales from the Borderlands» var spillet jeg innledningsvis ikke likte tanken på å starte seint i fjor høst. Men du verden så glad jeg er for å ha vært med på alle opp- og nedturer sammen med Loader Bot, Gortys, Fiona, Rhys og Handsome Jacks spøkelse.
Pek-og-klikk-slitasje
Telltale-metninga var nemlig stor på tampen av 2014. Andresesongen av «The Walking Dead» hadde vist seg å være antiklimaktisk og skuffende etter den banebrytende førsterunden. «Game of Thrones», også med premiere på samme tid, virka som umotivert melking – og samtidig sneik det seg altså ut ytterligere et lisensprodukt fra denne pek-og-klikk-fabrikken i California.
Kanskje det minst interessante. På papiret.
Gidder vi egentlig å oppleve en ny historie spunnet ut fra skyttergravene på Pandora – basert på en spillserie kjent for helt andre ting enn de skjellsettende mellommenneskelige øyeblikkene?
Ja!
NB! Vi røper ikke viktige sekvenser fra femte og siste episode i denne anmeldelsen.
Overskudd
Hva er det som gjør dette så innmari bra? Telltale Games bruker jo stort sett den samme oppskrifta som i de andre seriene sine.
Forskjellen ligger i det enorme overskuddet og entusiasmen – både i historien, de glimrende stemmeskuespillerne (flere av bransjens beste er samlet her), treffsikker humor og åpningssekvensene(!).
Det er noen få grunner til at «Tales from the Borderlands» også spratt så voldsomt ut, sammenligna med de andre seriene fra samme folka.
De beste idéene, fantastisk musikk, de fremste manus-folka og høyeste produksjonsbudsjettene for Telltales ligger nok bak.
Menneske-robot-bånd
Nettopp åpningssekvensene har blitt en stor greie, for disse dukker frekt nok gjerne opp midtveis i hver episode og har klart å bli et høydepunkt i seg selv – der Telltale serverer noen nydelige bakgrunner og grafikk, med hovedpersonene våre som dansende elementer over skjermen i slow motion, akkompagnert av helt strålende musikkvalg.
Handlinga har tatt oss gjennom flere av de kjente kulissene fra «Borderlands»-universet, men primært Pandora og den kretsende basen til det griske, militæraktige Hyperion-selskapet. Men det forblir kun familiære kulisser, for på scenen utspiller det seg noe helt nytt og friskt.
Vi har nå, i løpet av elleve måneder, møtt noen av de mørkeste og slemmeste kreftene i universet, manipulert, svindlet og bygget allianser – og fått noen nye vennskap med flere variasjoner av menneske/robot-bånd.
Gleden over å finne en kiste full av «loot»
I starten hviler det narrative tungt på at hovedpersonene Rhys og Fiona har opplevd vidt forskjellige versjoner av hvordan et kupp egentlig gikk for seg. I fangenskap forteller de i tilbakeblikks form hvordan de har opplevd én dramatisk situasjon – og du får spille begges.
Et smart grep, men heldigvis ikke noe Telltale trekker ut eller resirkulerer gjennom hele sesongen.
Hver episode har egenart og introduserer nye fortellergrep og spillmekanikker. Tonen endres også i løpet av disse fem episodene. Fra det sarte, med stort hjerte, til spennende jaktsekvenser eller utfordrende dialogvalg som kan få, og får, stor betydning. Det betyr at vi i tillegg finner kreative varianter av hvordan vi er vant til å spille «Borderlands» – med noen actionspekka øyeblikk, gleden over å finne en kiste full av «loot» er med, og i tillegg et lite element av utstyrs- og ressurssanking.
I slike episodebaserte spill får vi jo ofte beskjed om at valgene du gjør underveis potensielt kan få fatale konsekvenser. «Hun kommer til å huske hva du gjorde», eller «velger du å redde person A eller B?».
I «Tales from the Borderlands» klarer Telltale Games å samle flere slike tråder på mye bedre vis enn du kanskje mistenker innledningsvis.
Uanstrengt stilsikkert
Noen av episodene er veldig korte, ned mot 60-70 minutter, og er de aller slankeste av tidsbruk fra Telltale-hold.
Oppsiden er at dette blir en ekstremt fokusert historie uten de samme dødpunktene vi for eksempel finner i andresesongen av «The Walking Dead».
Det gir inntrykk av at handlingen henger bedre sammen.
Flere ledetråder eller små sidespor introdusert i starten, nøstes elegant opp mot slutten. Her får vi altså ikke følelsen av at manus-staben først har kastet ut plenty løse tråder de senere må slite for å få ballet inn i én knute.
Spillet har 18-årsgrense og bidrag fra mangeårig «Borderlands»-manusforfatter Anthony Birch. Det er trolig to hovedgrunner til at tone, stil og dialogen kjennes ekte, naturlig og tro mot opphavet, men samtidig tør å tråkke utenfor.
Her, i dette spillet, kaller man nemlig en kølle for en kølle.
«The Wolf Among Us», «The Walking Dead»-førstesesongen og «Tales from the Borderlands» er tre av de aller beste fra Telltale Games.
Med «Borderlands» treffer de også en nerve vi ikke har sett siden «Sam & Max»-dagene, der humor og evnen til å få deg til å bry deg om figurene uten en postapokalyptisk zombie-trussel hengende over, presser seg på – uanstrengt, hjertevarmt og veldig stilsikkert.
Fem episoder, hele førstesesongen av «Tales from the Borderlands», er nå utgitt til PlayStation 3, PlayStation 4 (testet), Xbox 360, Xbox One, pc, iOS og Android.
