(PressFire.no): «Ground Zeroes» er det mest poengløse innslaget på «Metal Gear Solid»-tidslinjen hittil.
Som del av historien har det svært lite å by på, som spill kanskje enda mindre.
Omfanget er nærmere en teknologidemo enn en opplevelse som står på egne bein. Jeg sier dette fordi serien alltid har prydet seg med lange, kompliserte historier.
Ventepølse
Her får du ett snevert areal å boltre deg på, på tvers av en håndfull oppdrag, hvorav kun den avsluttende filmsekvensen gjør noe for å bygge direkte opp mot oppfølgeren.
Resten føles meningsløst, i og med at agendaen er å brenne broer og rive ned en fasade som «Phantom Pain» senere skal bygge opp igjen.
Litt som å få forretten en uke i forveien av hovedretten. Mulig det smaker godt, men du viser ikke akkurat respekt for kunsten med å sette sammen et stimulerende måltid.
Jeg aner ikke helt hvem spillet er for heller. På en side kan du fint hoppe inn uten forkunnskaper, da spillet er designet for kun å pirre smaksløkene.
På en annen side må du være intimt kjent med forløpet opp til «Ground Zeroes» for å verdsette det fullt ut. Kjenner du ikke til egennavnene ZEKE, Paz, Chico, Kazuhira eller Mother Base, kan du like gjerne snu i døra. Med mindre du vil gyve løs på forgjengeren «Peace Walker», som i seg selv krever at du går enda lenger tilbake på tidslinjen.
For de skrubbsultne
Det er et spill for de innvidde, helt klart – de skrubbsultne som ikke kan vente. De som vet at spillet ikke egentlig er over før rulleteksten har rullet over skjermen minst et par-tre ganger. De som vet hvor de skal lete for å finne nyansene som gjør «Ground Zeroes» til en overraskende omfattende demonstrasjon.
Det er for eksempel ikke helt tilfeldig at militærbasen du sniker deg rundt på tilsvarer et av de aller første områdene i «MGS»-serien. Eller at oppdragene du kan ta for deg etterpå hjelper til med å fargelegge oppløp og tone på subtile måter.
Dette har vært seriens filosofi i lang tid.
Det er ofte alt for mye innhold å presse inn i en runde, så i stedet snirkler utviklerne inn tråder og hint som du aldri hadde funnet på egenhånd. Du kan spionere på konverserende soldater, og lete etter hemmelige båndopptak som fyller inn fortellingen.
Selvopptatt
Rekkefølgen du angriper målene dine på åpner opp nye prioriteringer. Du må som sagt være skrubbsulten for å verdsette alt sammen. Men det faktum at hele opplevelsen er så nærme et uferdig puslespill, gjør det til en veldig vanedannende affære å ta tak i hvis du først faller for måten du kan leve ut rollen som spion på.
Kojima Productions vet dette utrolig godt. De håner deg med glimt i øyet, og vet alt for godt at omslaget er et billig frieri.
Den ene delen av dem ønsker å underbygge hemmelighetskremmeriene og konspirasjonene. Den andre halvdelen er mer interessert i gjøgling, med masse superteite innslag av tilbakeblikk og selvrefererende humor.
Dette er med andre ord fortsatt «Metal Gear Solid», på godt og vondt.
Basen våkner til live
Tilsvarende sjangerspill setter ofte en påtvungen stopp hver gang du tråkker over. «Ground Zeroes» finner en fantastisk balansegang mellom alle måtene du kan spille på. Her føles overgangen fra metodikk og roller som et sømløst forløp.
Du kan gå fra infiltrerende spion til hodeløs kylling eller actionhelt på et knappenålshode uten at spillet kjemper mot deg. Valgene dine har alltid klare konsekvenser ut i fra konteksten, uten at spillet noen gang gir slipp på idealet om å være en usyngelig spion.
Fordelen med å holde seg i det skjulte er like mye et pragmatisk valg for hvordan du spiller som det er for bygging av selvbildet ditt, mestringsfølelsen og ikonet du prøver å leve opp til.
I det ene øyeblikket sitter du på en bakketopp og betrakter omgivelsene dine med kikkert og mikrofon. I det andre øyeblikket huker du deg ned for å sette den nærmeste vakten ut av spill og gjemme han bak noen kasser.
Men plutselig tråkker du over. Militærbasen våkner til live i en bølge av alarmer. Radioen eksploderer i fiendtlige protokoller og ordre. Håndkontrollen går fra klam til svett. Du begynner å beine. Alle soldatene du snek deg forbi forlater postene sine og begynner en omfattende leteaksjon.
Situasjonen har blitt en katastrofe – om feilsteget ditt faktisk var utilsiktet, da.
Rent prinsipielt har ikke «Ground Zeroes» noe her å gjøre. Det klarer aldri å forsvare sin egen eksistens som et produkt. Jeg elsker det som er av spill i bunnen, men mest fordi jeg har lært meg å verdsette alle nyansene og vet hvor jeg må se for å grave fram detaljene. Dessuten er jeg sulten.
Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for det, men heldigvis er jeg ikke så prinsippfast at jeg ikke kan senke skuldrene mine i ny og ne og verdsette litt poengløs knot og moro innimellom. «Ground Zeroes» er nettopp dét.
