(PressFire.no): Så her starter vi altså spillåret 2015: omtrent der 2014 sluttet.
Vi har tidligere skrevet om hvor påfallende det er at en overvekt av de beste spillene til den nye konsollgenerasjonen er resirkulerte utgaver av saker vi har spilt før.
Og som for å understreke dette poenget kommer «Saint Row IV» igjen. Nå nyoppusset, med alt av tidligere utgitt DLC på kjøpet – sammen med utvidelsen «Gat Out of Hell». Sistnevnte er et kapittel for seg, men la oss starte med «Re-Elected».
Fordømt moro
«Saints Row IV» var aldri et visuelt lekkert spill, selv da det kom for to år siden – og jeg vil ikke påstå at denne nyoppussede utgaven er en åpenbaring. Det er imidlertid et smidigere spill, en smule mer fargerikt, i 1080p (i alle fall på PS4-versjonen vi testet) og fortsatt fordømt mye moro.
Noen teksturer ser ut til å være oppdatert sammen med lyssetningen, og bildehastigheter er doblet (selv om den dupper ned til rundt 30fps i de mest hektiske øyeblikkene).
Alt i alt er likevel ikke forskjellene enorme.
De tekniske oppgraderingene er neppe i seg selv betydelig nok til å anbefale et innkjøp hvis du allerede har spilt «Saints Row IV».
Det er ingenting nytt i hovedspillet, selv om det er et stort pluss at alt av tidligere utvidelser er inkludert; deriblant våpen- og kostymepakker, «Enter the Dominatrix» samt «How the Saints Save Christmas».
Rosinen i pølsa
Men så har vi «Gat Out of Hell», da. Rosinen i pølsa. For et par år siden avsluttet jeg anmeldelsen av «Saints Row IV» med å spørre hvordan serien kunne gå videre etter dette: kanskje ved å la The Saints «utfordre Satan på hjemmebane».
Og det er akkurat hva «Gat Out of Hell» gjør: drar rett til Helvete og utfordrer Satan. Så golfapplaus og bløtkake til meg, og mine klarsynte nådegaver.
Denne frittstående utvidelsen runder av hele serien, og drar galskapen til sin logiske konklusjon. Under en overraskelsesfest på fødselsdagen til den misantropiske datanerden Kinzie drar Matt Miller frem et Ouija-brett, som en gang tilhørte okkultisten Aleister Crowley.
På tide med litt uskyldig kommunikasjon med åndene. Alt er lek og moro helt til presidenten blir sugd inn i et brennende hull, og dratt rett ned til et veldig varmt sted.
Krig mot mørkets fyrste
Siden Saints Row-sjefen har skapt mer kaos og brutale voldsomheter enn noe annet menneske på kloden har Djevelen bestemt at datteren Jezebel skal gifte seg med ham (eller henne, avhengig av hvordan spillfiguren din ser ut).
Johnny Gat og Kinzie tar turen til Helvete for å rydde opp, og man kan velge fritt hvem av dem man spiller som (eller eventuelt spiller sammen som dem begge i samarbeidsmodus over nettet).
De går til full krig mot mørkets fyrste, men først må de få oppmerksomheten hans.
Så målet er å skape mest mulig kaos i Helvete, fylle opp «Satan’s Wrath» måleren med hjelp av rampestreker og få muligheten til å skyte Djevelen rett i fjeset. En nobelt mål, og et kult utgangspunkt.
Helvetet kunne ha vært mye verre
Den gode og dårlige nyheten er at Helvetet kunne ha vært mye verre. Som Kinzie sier: «det minner egentlig en del om Steelport». No kidding.
Dette er mindre Dante Aligiheris Inferno, og mer en gråværsdag i New Jersey.
Helvete har fortsatt et veinett, biler, skyskrapere og en radiostasjon som konstant spiller polkamusikk (jeg kan også sverge på at jeg hørte en sykebil som spilte Nickelback, noe som i så tilfelle er fryktelig passende).
Kartet er omtrent halvparten av størrelsen til Steelport; men det er mye mer ild og sataniske elementer her.
Fem øyer bundet sammen av lava, kalt «New Hades». Et artig sted å besøke, men jeg ville ikke ha flyttet hit.
Dette er en sandkasse strømlinjeformet for de nye overnaturlige kreftene man opparbeider seg, med hjelp av historiske figurer som DJ William Shakespeare, piraten Blackbeard og Vlad Tepes. Man kan blant annet mane opp rampete smådemoner i «The Darkness»-stil, som dreper fiender for deg.
Eller omgi seg av en aura som får fiender til å dyrke deg som en gud. Hendig.
Ok, mesteparten er bare demoniske varianter av superkreftene i «Saints Row IV», men denne gangen er miljøene bedre tilpasset evnene. Man utstyres også med englevinger, og det faktum at man kan flakse rundt i underverdenen er reflektert både i designet av den demoniske byen – samt i plasseringen av «clusters»-dottene man trenger til oppgraderinger.
Bare det å fly rundt for å samle opp hundrevis av «clusters» er mye moro i seg selv, og forunderlig avhengighetsdannende for oss med ADHD-tendenser.
Djevelsk duett
I løpet av spillets gang kan man også erverve seg våpen basert på de sju dødssyndene: deriblant et gevær som skyter eksplosive frosker, en hagle som sprøyter ut rosa parfyme som gjør fiendene kåte, samt en behagelig sofastol med maskingevær i armlenene og granatkaster i fotskammelen.
Historien fortelles som et eventyr av selveste Jane Austen, og noen timer ut i spilletiden får vi en lengre musikalsekvens i Disney-stil, komplett med en duett mellom Djevelen og datteren hans. Jeg gjentar: en musikalsekvens.
Trolig den eneste i sitt slag vi får oppleve i år, med mindre «Battlefield: Hardline» tar noen uventede retninger. Eller eventuelt et nytt «South Park»-spill plutselig slippes.
Burde vært en musikal
Litt synd at hele spillet ikke er en musikal, og at «Gat Out of Hell» ikke er et fullverdig fullprisspill. Det føles som en tapt mulighet at konseptet brukes opp i en utvidelsespakke, som av tids-, plass-, og budsjetthensyn ikke har mulighet til å utnytte settingen for alt den er verdt.
Denne Saints Rowifiserte versjonen av Helvetet er tynt befolket, og kunne ha vært skapt med enda større fantasirikdom. Hinsides de artige våpnene, demoniske kreftene og noen inspirerte sideoppdrag, er ikke dette fryktelig forskjellig fra hovedspillet. Helt greit, med tanke på hvor mye moro «Saints Row IV» fortsatt er.
Men det ville være en overdrivelse å si at utvikleren Volition får maksimalt ut av dette glimrende utgangspunktet.
Jeg skulle for eksempel gjerne ha opplevd en historiekampanje der man møter personer man forventer å se i Helvetet; deriblant Adolf Hitler, Bin Laden, Caligula, Pol Pot og oppfinneren av bilalarmen.
Slutten på serien?
Jeg tipper at du kan presse rundt åtte-ni timer ut av «Gat Out of Hell», hvis du fullfører alle sideaktiviteter, samler sammen alle «clusters» og makser ut oppgraderingene.
Muligens ikke nok til å legitimere et innkjøp av «Re-Elected» hvis du allerede har rundet «Saints Row IV» før, men definitivt verdt et separat innkjøp hvis du er en fan av serien.
Dette er nok mest underholdende for de av oss som har fulgt «Saints Row»-gjengen siden starten, kjenner igjen figurene som dukker opp i raske gjestespill og setter pris på de interne morsomhetene. Det føles som om utvikleren Volition runder av hele serien her, så med mindre Gat og co. hopper inn i en tidsmaskin i «Saints Row V» vil nok det neste kapittelet starte en helt ny historie.
Gjerne uten superkrefter, romvesener og demoner. Men forhåpentligvis med den samme sansen for fjollete, destruktiv moro - og fortrinnsvis fortsatt med muligheten til å sparke gamle gubber i skrittet mens man er ikledd et pølsekostyme.
«Saints Row IV: Re-elected» er lansert til PlayStation 4 og Xbox One (utvidelsen «Gat Out of Hell» er inkludert). Også lansert digitalt til pc, Xbox 360 og PlayStation 3.
