(PressFire.no): Zeus og gudene har trukket seg tilbake til Olympos. Kun vi vanlige dødelige er etterlatt på jorda.
Tilværelsen uten stormannsgale gudeskikkelser kunne sikkert vært å foretrekke, hadde det ikke vært for at jorda sto i full brann.
Zeus har sett seg lei av oss usle menneskekryp. Det fysiske plan må renskes for homo sapiens, så gudene kan dra tilbake og kose seg uten irriterende distraksjoner. Den eneste fremtidsutsikten vi har er evig pine i dødsriket.
Bitter gudinne
Heldigvis har Hera, dronning over Olympos og Zeus’ forsmådde kone, sett seg lei av hans evinnelige sidesprang. Hun bestemmer seg for å sabotere opplegget, og åpenbarer seg for mennesket Nikandreos.
Hera sørger for at Nikandreos får innpass til Olympos.
Deretter er det opp til Nikandreos å banke litt vett inn i de guddommeliges skaller. Heldigvis finner han sånn passe mye overjordisk loot underveis, noe som gjør oppgaven mer overkommelig.
Nei, dette er ikke «God of War»
Vel, det er mer ved «Apotheon» enn en slags hack’n slash-brawler fargelagt med gresk mytologi.
Spillet har en temmelig gjenkjennelig «Metroidvania»-struktur – det er en sidescroller med plattformelementer, man hopper, man slåss, vi kommer raskt inn i kontrollene.
Men det som ved første øyekast kan virke noe overfladisk, «sett det før», er dypere enn som så.
Hvert nivå har åpen verden-struktur som man navigerer fritt rundt i, med et oversiktskart som er praktisk å hoppe inn og ut av. Kjekt, for det blir etterhvert svært mange objectives som peker hit og dit for arme Nikandreos. Menyer for våpen og inventar er dessuten hendig satt opp, tilrettelagt for finurlig action.
Rollespillkrydder
Sa jeg at Nikandreos finner loot? Ja, det gjorde jeg. For den som leter i «Apotheon», den finner.
I min økt som Nikandreos snek jeg meg rundt i (bokstavelig talt) gudommelige herskapshus, og kvestet de mest iøynefallende møblene og de mest anonyme tønnene, og ble stadig overrasket over hvor mye som kunne knuses i dette spillet.
Godt belønnet for strevet ble jeg óg, siden jeg fant våpen som innfridde alskens krav innen kort-/mellom-/langdistanse, samt rustningsdeler med sine spesifikke oppgraderinger, eksotiske oljer og urter som jeg kunne lage potions av, og gull – masse gull.
Problemet med mitt konstante hærverk, var at det ofte ikke gikk ubemerket hen. Vaktene, og dette er ingen vanlige thugs, dette er vaktberedskapet til Olympos’ guder, satte ikke pris på at jeg smadret fritt. Når alt og alle angriper deg på et nivå, så kan du få et problem, nemlig. Dermed så jeg meg etterhvert nødt til å bedrive diskret knusing, eventuelt ikke etterlate noen vitner.
Med nevnte våpenarsenal innabords får man etterhvert en viss taktisk følelse. Rustning kan repareres, det kan ikke våpen, noe som medfører at man gjerne spinker og sparer på de virkelige morderiske godbitene til en boss fight.
Retro, antikkretro
Det som først virkelig dro meg inn i «Apotheon» var det visuelle uttrykket, som i spillsammenheng er temmelig unikt. Det dreier seg nemlig om en «keramikk»-look. Spillutviklerne har rett og slett sett til eldgamle potter og kar fra antikkens Hellas, og nettopp denne stilen passer perfekt til gudebildet som skildres her.
Dessuten – stramme linjer, ofte i heksagonale mønstre, er jo godt egnet til spilldesign.
Hvert nivå har sitt eget sett med monokromt fargeoppsett, sort i kombinasjon med for eksempel dyprød eller mintgrønn. Summen av all denne avanserte minimalismen jobber godt i tandem med animasjonene. Effektfullt og lekkert.
Det er ikke ofte jeg stanser midt i en bane i et sidescrollende plattformspill for å ta screenshots av omgivelsene, men «Apotheon» er unntaket. Mye perfekt symmetri på gang.
Religionsundervisning
Gresk mytologi er inspirasjonskilden som bare gir og gir. Det kommer stadige tilskudd innen spill, tegneserier, filmer og fantastisk litteratur som fråtser fritt i arkivet. Ikke så rart, egentlig. Jeg ser på det som klassiske superhelthistorier.
Vanskelig å ikke la seg fenge, hvis man først setter seg inn i det.
Kildematerialet i «Apotheon» har et veldig kurant oppsett. Det gis intet bombardement av info, men kjappe «faktabokser» dukker stadig opp i områdene du beveger deg i. Akkurat nok til å trigge barndomskunnskapen om den greske mytologien hos undertegnede, uten at spillets tempo svekkes.
Fantasien fôres stadig med bakgrunnsinformasjon, noe som gir områdene en ekstra dybde. Favoritter er turen ned til dødsriket Hades gjennom Agoras kloakksystem, samt de frodige skogsrområdene i Artemis’ region.
Ny generasjon sidescrollende actionplattformere
Merkelig nok, så har jeg for lengst lagt plattformrelaterte spillopplevelser på hylla. Det er en sjanger jeg forbinder litt for mye med 8-bits-generasjonen jeg vokste opp med.
Jeg har på sett og vis «spilt meg lei», og har helt sikkert gått glipp av mye gull. Sånn er det bare, man bygger seg opp noen subjektive preferanser etterhvert.
Heldigvis tok jeg meg bryet med å teste «Apotheon», som mot alle odds virkelig fanget meg. Det visuelle i «Apotheon», kombinert med gresk mytologi, pakket inn i uhyre effektivt gameplay, er rett og slett utrolig fengende.
NB: Spillet er lansert til PlayStation 4 (testet) og Windows-pc, Steam OS/Linux og Mac. «Apotheon» er gratis for PlayStation Plus-medlemmer i februar.
