Når Hideo Kojima, skaperen av «Metal Gear Solid»-serien, påstod at «Peace Walker» var et fullverdig snikespill i lommeformat, overdrev han ikke. Denne gangen virker det faktisk som om det er selve formatet som er for lite for innholdet.
Spillet fortsetter å gi selv lenge etter at rulleteksten er over – og er du vant med de tidligere spillene i serien vil du fort se at «Peace Walker» ikke farer noe dårligere til beins enn selv de største konsollkongene.
«WAR – WHAT IS IT GOOD FOR?»
«Metal Gear Solid: Peace Walker» følger Snake på oppdrag i Costa Rica, Sør Amerika. Året er 1974, men i stedet for å være en direkte oppfølger til «Portable Ops» slik tidslinjen tilsier, er dette heller et konkluderende kapittel til «Snake Eater» fra 2004.
«Peace Walker» gir oss et innblikk i hvordan hovedpersonen Snake takler situasjonen som leder for en armé av leiesoldater i lys av et tidligere oppdrag i Sovjetunionen. Han blir nok en gang tvunget til å stille seg selv spørsmål om lojalitet og patriotisme, og setter til og med spørsmål ved forholdet han hadde til sin nå avdøde mentor.
Med Amerikas bakgård som scene, den ulmende, kalde krigen i bakgrunnen og en maktkamp med CIA og KGB i front, ligger det selvsagt i kortene at stakkarslige Snake nok en gang vil spille rollen som nikkedukke.
Det er med andre ord ikke noe annet å belage seg på enn en fenomenal og forbausende sammenhengende Kojima-historie. For de som kjenner MGS-serien er det samtidig denne fortroligheten som også blir fortellingens store minus, siden det rett og slett er svært lite som overrasker i den grad vi er vant med fra tidligere.
Sammenlignet med de tidligere spillene er det heller ikke noen nevneverdige nyvinninger til stede rent spillmessig. «Peace Walker» har imidlertid raffinert en del velkjente mekanikker, som nærkampsteknikker og kamuflasjesystem, samt gitt fiendene større variasjon. Samtidig eksemplifiserer «Peace Walker» Kojimas evner til både å fortelle en historie og engasjere spilleren i listig action som belønner kreativitet og tålmodighet.
De uortodokse kontrollene lider dessverre fortsatt av de samme symptomene «Portable Ops» led av – mye fordi konfigurasjonen i utgangspunktet krever to analoge stikker for enklere å styre kameraet. Ingenting er uoverkommelig med litt trening, men du kommer ikke unna at dette er spillets akilleshæl.
«THE LOVE BOX»
Som med alle «Metal Gear Solid»-spillene stilles det massevis av interessante spørsmål underveis om både terrorbalansen, krig og fred, hva det vil si å ha overtaket i en kald krig og hva maktkampen egentlig representerer.
Med atomvåpen og den underforståtte konsekvensen av en eventuell atomkrig, kan du uansett forvente deg en av de mest intense «hva-om»-scenarioene vi har sett til nå.
De digre bosskampene bringer også kunstig intelligens fram som et prominent tema, og bruker dette i et relativt oppsiktsvekkende tankeeksperiment rundt maktbalansen under den kalde krigen – og krigføring generelt.
Merkelig nok føles dette fortsatt ut som en av de mest konservative titlene i hele serien – ikke fordi den er spesielt tilbakeholden, men fordi fortellingen fokuser veldig på rollen teknologi spiller i det hele. «Peace Walker» ofre mye av mystikken til fordel for ren science fiction, og skildrer i tillegg en mer jordnær og personlig fortelling om legenden vi kjenner som Big Boss og hvordan han påvirker og inspirerer menneskene rundt seg.
Det er mange elementer på plass som leder opp til det som senere blir Outer Heaven: Snake sin endelige drøm om en uavhengig og handlekraftig stat av leiesoldater. Det er spennende å se hvordan «Peace Walker» her legger til rette for resten av serien – spesielt i forbindelse med det avsluttende kapittelet, «Metal Gear Solid 4».
Grunnlaget for Outer Heaven gir spillet på toppen av det hele en gylden mulighet til å sette fortellingen i litt bredere perspektiv, som i likhet med «X-COM»-serien setter oppdragene dine i en litt bredere kontekst som del av en større helhet.
«GOTTA CATCH 'EM ALL»
På linje med «Portable Ops» vil du bruke mye tid på å utvikle hovedkvarteret ditt og rekruttere soldater. Denne strategiske delen av spillet preger opplevelsen på flere måter – kanskje viktigst av alt hvordan basen din utvikler seg, og hvilken teknologi du har tilgjengelig når du sniker deg rundt i felten.
Samtidig er det også akkurat dette som er hovedmotivasjonen din til ikke å drepe når du blir sendt ut på oppdrag. Hvordan du faktisk går frem er opp til deg, men siden du blir belønnet med heltemot og berømmelse ved slutten av hvert oppdrag kan det være lurt å utnytte Snake sine styrker.
Geriljataktikk, lydløse offensiver og bakholdsangrep er igjen nøkkelen til suksess, og med «Peace Walker» viser utviklerne at de har skjønt samspillet mellom risiko og belønning og mestrer systematikken og tempoet disse titlene krever for ikke å ende opp som halvhjertede actionspill.
En bedøvelsespil eller et forsiktig kvelertak er alltid en overlegen løsning hvis du er ute etter å sette en vaktpost ut av spill. Og når Fulton-systemet i tillegg lar deg transportere fienden tilbake til basen automatisk, blir rekruttering en høyst vanedannende og enkel lek – om ikke litt moralsk kontroversiell.
Når du i tillegg får muligheten til å dra med deg en venn i en fullverdig samarbeidsmodus, blir det nesten litt overveldende hvor mye innhold du har å rutte med. Spillet er generelt sett enormt omfattende, med kreative ekstraoppdrag, morsomme utfordringer og egentlig alt du trenger for å trene snikemusklene dine.
For Snake sin del er «Metal Gear Solid: Peace Walker» en konklusjon på «Metal Gear Solid: Snake Eater». Vil du henge med i svingene er det absolutt en fordel å ha spilt dette i forkant, og siden spillet også krever en del av deg kan det være farlig å begi seg ut på nye MGS-eventyr uten de rette forkunnskapene.
Dialoger og filmsekvenser flommer som vanlig over, og ved spillets slutt skal du ikke se bort i fra at selv den hardeste krigsveteranen har blitt pasifist av all propagandaen om ideologier, konspirasjoner, atomvåpen og skyggefull politikk.
Hideo Kojima liker å dunke deg i hodet med budskapene sine, men dette er noe av sjarmen og absolutt ikke uvanlig for denne serien. Historien er både melodramatisk, teit og pompøs når den vil – men som en fortelling og omfattende spillopplevelse, skal du lete lenge før du finner noe som overgår «Metal Gear Solid: Peace Walker».
«Metal Gear Solid: Peace Walker» ble testet på en PSP-3000. Spillet er nå ute i salg, både i butikk og digitalt via PlayStation Store til 349,-.
