(PressFire.no): Det er jul i heimen når ny konsoll lanseres, men det hører med til sjeldenhetene at vi får jula i mars. Nintendo bryter litt med konvensjonene for hjemmekonsoller når de nå gir ut Switch tidlig på året, selv om 3DS jo også kom til samme tid for seks år siden.
Men dette er slett ikke den eneste sammensmeltinga av konsollkonvensjoner og håndholdtrutiner Nintendo gjør med denne maskina.
Du har sikkert skjønt tegninga innen nå – Switch er en hybridkonsoll. Det er både en hjemmekonsoll og en portabel maskin du kan spille på. Du ...svitsjer mellom de to på null komma niks ved å plassere den i (eller fjerne den fra) en dock du har koblet til tv-en.
Det er rimelig enkle greier å forstå, og mye lettere for Nintendo å forklare massene – i motsetning til den heller tungsolgte Wii U.
Men er Switch noe tess? Vi har drasset med oss maskina rundt omkring, og spilt usunne mengder på tv-en den siste tida.
Boksen går
I pakken får du selve maskina, et par kontrollere, et snålt plast-«hus» til kontrollerne, den nevnte docken og vanlig kabelsurr. Det første som slår meg er hvor innmari liten greia er. Den får Wii til å se gigantisk ut.
Siden det er en hybridkonsoll, så er alt av innmaten å finne i «skjermen». Og det er en imponerende pakke, spesielt når en tenker på at halve greia er batteri. Den er liten og overraskende tynn og lett, men føles likevel velbygd og kompakt.
Kontrollene er også bittesmå, men føles likevel ikke for små i nevene våre. Trikset her er at de er delt i to, med formål at de skal hektes på hver side av skjermen når du spiller som en håndholdt, eller tas av når du spiller på tv-en.
«Joy-Cons» kaller Nintendo kontrollerne. Søtt.
Når du holder den som en håndholdt med kontrollene kneppet på er det som en forvokst GameBoy Advance eller Vita. Skjermen, som er 720p, men likevel veldig klar og fin, er enorm til håndholdt spilldings å være, og aldri før har vi hatt en mer komplett samling knapper og funksjoner på selve maskina.
Her er det gyrodingser ut av ørene (for bevegelsesstyring), skikkelige kontrollstikker (som kan klikkes), skulderknapper og triggere (som er digitale) i tillegg til de vanlige ABXY- og start/select-knappene. Den høyre kontrolleren har også home-knapp, IR-kamera (som kan måle avstand) og NFC-leser for Amiibo-figurer, mens den venstre har en egen skjermbildeknapp for deling i sosiale medier.
De er tettpakket med funksjoner, med andre ord.
Alene er skjermen på størrelse med en Kindle, men selv med kontrollene hektet på siden er den langt mindre enn en Wii U-kontroller, og mye flatere.
Den passer dog ikke godt i noen lomme. Jeg har gått rundt med den i jakkelomma, og da måtte jeg pent ta av kontrollene og ha de i den andre lomma. Ikke ideelt.
Den passer nok bedre i en veske eller ryggsekk, selv om jeg er litt redd for riper i skjermen.
Det er forøvrig deilig å se at Nintendo har tatt igjen markedet og har en helt finfin kapasitiv berøringsskjerm. Selv jeg som ikke hadde noe imot stylus-greiene på de tidligere håndholdtene synes jeg ikke det er et stort tap å kunne bruke fingeren istedet.
På «tv»
Som håndholdt fungerer den veldig bra, og bortimot sånn som du skulle både tro og ønske. Men med avtagbare kontrollere kommer også muligheten til å la skjermen stå for seg selv.
Bak på skjermbiten er det en liten stand du kan flippe ut for å sette den på høykant. Denne føles veldig slarkete og lite «trygg», men gjør jobben tålelig greit på et stillestående bord. Du kan derimot glemme å prøve å trykke på volumknappene eller lignende uten at den faller ned.
Her burde nok Nintendo heller kostet på noe litt mer robust, for jeg kan se for meg at et humpende tog eller turbulent fly får den til å ramle overende.
Morsomt nok gjør den todelte kontroller-gimmicken også at du kan spille to stykk sammen, overalt.
Skjermen er litt liten til å spille i med bildet delt på flere spillere, men i spill som «Bomberman» og «Snipperclips» (og sikkert mange kommende) hvor hele skjermstørrelsen brukes av begge, så funker det greit.
Kontrollene blir små i lanken når du spiller slik, og de to ekstra «skulderknappene» på toppen, som er gjemt unna når de er klipset på skjermen, er litt vanskelige å trykke inn uten å ha på tilleggsutstyret som gjør kontrolleren større (og har sikkerhetsremmer).
Men i nøden spiste fanden fluer – det gjør jobben tålelig greit på farta.
Du har jo kontrollene uansett, så jeg liker at Nintendo virker å bare ha tenkt «hvorfor ikke?» her. Med to skulderknapper fungerer en halvdel nesten som en hel.
Inne i de to kontrollene har Nintendo montert et par snedige ristemotorer, med det de kaller for «HD Rumble». Visstnok skal du kunne kjenne forskjellige sensasjoner fra ristingen, og føle ting som et virtuelt glass fylt med isbiter eller vann.
Nja. Jeg er ikke kjempebegeistret.
I «1 2 Switch» kan du for eksempel holde i en kontroller og la noen kuler som er «inne i» kontrolleren gli fra side til side.
En liten buzzing når kulene sklir og et litt mer markant dunk når de treffer siden kan kanskje kjennes litt, men det er ikke en overbevisende følelse på noen som helst måte. Det føles mer som ristingen i en mobiltelefon.
I hvert fall ikke bra nok til å fortjene det fokuset Nintendo har valgt å legge på det. Det er ikke en game changer på noen måte.
På faktisk tv
Få gjør håndholdte spillmaskiner bedre enn Nintendo, og jeg synes de fortsetter vinnerrekka med bravur her. Det er gode saker, litt stor størrelse til tross, og det leverer på følelsen av å ha med seg «hjemmekonsoll»-kvalitet med på veien.
Det er litt spesielt å spille et digert åpen-verden-«Zelda» stående i køa på Posten, med alt av grafisk oomph intakt.
Og hjemmekonsoll er den jo også, takket være dockingstasjonen som følger med.
Den flimsete docken du kobler til tv-en din er bare noen hakk tjukkere enn selve maskina, men er i motsetning til den velbygde og kompakte konsollen lagd i en grufull plastikk som føles billig og alt for lett. Den har tre USB-innganger (to på siden og én bak), strøm og HDMI ut – og dett var dett.
Den er ikke nødvendigvis sjøstøgg i konsollhylla, men den krever sin plass, for du vil jo gjerne kunne ta Switchen ut av den på en enkel måte.
Det blir en vertikal greie, med andre ord – men har du god plass over går det helt fint.
Det er faktisk en ganske imponerende greie å slenge Switchen ned i den. På sekunder er bildet på tv-en, kun begrenset på hvor treg tv-en faktisk er på å reagere.
Jeg har satt de to til å snakke sammen via innstillingene på Switchen (HDMI-CEC), slik at jeg ikke engang trenger å skru på tv-en, bytte kanal eller trykke på noe som helst sjøl når jeg setter maskinen ned i docken. Sånt liker jeg.
Det går enda kjappere når du tar maskina ut av docken. På under ett sekund er alt med deg, akkurat sånn som det var på tv-en. Dette er bra saker!
Også vanlig maskin
På fjernsynet blir det straks mer velkjent terreng. Plutselig er Switchen «bare» en hjemmekonsoll igjen.
Her kan du velge å spille med kontrollbitene separert, gjerne henslengt med hendene på hver sin side av kroppen – en personlig favoritt fra Wii-tiden – noe som fungerer greit nok. Den høyre kontrollstikka føles litt lav, og den venstre kontrolleren har knapper istedet for styrekors, noe jeg ikke liker, men ellers er det greit.
Om det ikke frister med en slik delt opplevelse kan du velge å sette Joy-Con-ene inn i et lite plasthus som følger med.
Da blir de til en mer tradisjonell håndkontroll, som gir deg bedre grep rundt de, og en litt mer vant følelse. Den er fortsatt ganske liten, og føles ikke helt optimal, men den gjør jobben.
Det siste valget er å kjøpe en svindyr Pro-kontroller. Denne koster litt for mye (syv-åtte hundre kroner), sannsynligvis takket være den nye HD-ristingen, gyrosensorer og NFC-funksjonalitet, men er til gjengjeld en knakende god kontroller.
Nintendo har nå dyttet den høyre analogstikka ned under knappene, og ergonomisk er den blant de aller beste. Knappene er forøvrig super-sized, som føles litt uvant til å begynne med, men som slett ikke er dumt etter en stund.
Styrekors har den også. Hurra!
Kontrolltrøbbel
Det er et par utfordringer når du spiller på tv-en.
For det første så sliter vi med at signalet hakker og hopper fra en eller begge av kontrollerbitene. På et tidspunkt fikk jeg opp «vennligst koble til kontrolleren»-skjermen under en økt med «Zelda».
Dette skjer nesten bare når jeg sitter i sofaen med hendene på hver side av kroppen, slik at én av kontrollerne har lårne mine mellom seg og konsollen.
Det er mulig jeg har for fleskete lår, men dette rapporteres fra flere hold, og det ser rett og slett ut til at signalstyrken er for dårlig til at kontrollene greier å sende signalet gjennom mye obstruksjoner. I PressFire-redaksjonen sliter faktisk noen med signaltrøbbel selv med fri sikt til konsollen.
Vi håper virkelig Nintendo kan fikse dette via en oppdatering.
Vi har ikke opplevd like store problemer med kontrollene fastmontert i plasthuset – sannsynligvis fordi du da har kontrollerne foran deg – og null trøbbel med Pro-kontrolleren nesten uansett hvor du har den i huset.
For det andre, så blir det trøbbel i lade-land. Om du ikke kjøper den overprisete Charging Grip-huset fra Nintendo som lar deg lade kontrollerbitene mens du spiller, så vil du måtte dytte disse ned i konsollen når den står i docken for å lade de.
Altså kan du ikke spille på tv-en i mellomtiden, med mindre du har en Pro-kontroller eller et ekstra sett med Joy-Cons. Eller tar ut konsollen og spiller i håndholdtmodus – for selve konsollen vil lade opp kontrollene dersom den selv er tilstrekkelig ladet opp.
Batteritiden er riktignok imponerende på Joy-Con-ene, med rundt tredve timer, men dette føles likevel helt feil for meg.
Apropos batteritid, så leverer Switchen rundt tre til fire timer med moro under de mest krevende spillene og med lysstyrke jekket litt ned. Det er ikke fryktelig mye verre enn en vanlig 3DS, som hadde rundt det samme, men heller ikke fantastisk.
Ta med en ladekabel når du reiser!
Grafikk og sånt
Kompromisset med å dytte en håndholdt over på tv-en er ganske selvsagt, men det er nødvendig å påpeke: Det er fortsatt en håndholdt.
Riktignok gønner maskinen på når den er koblet til strøm – batteritid er ikke lenger viktig – og kjører prosessorer og vifter opp i høygir, men det er fortsatt den bitte lille maskinen med innebygd skjerm og batteri som styrer showet.
Docken har ikke noen innebygde funksjoner som hjelper til.
Resultatet er en maskin som overbeviser og imponerer grafisk når du er på tur, der hoppet fra 3DS er astronomisk (den har over tretti ganger mer minne, for å ta et eksempel), men som ikke blir sammenlignbar med de andre hjemmekonsollene når den står i docken sin.
Ganske enkelt – du kjøper ikke Switch for å bli blåst vekk av teknisk brillianse på tv-en din. I forhold til PlayStation 4 og Xbox One kommer den for kort, rent grafisk.
Misforstå meg rett, dette er ikke et kjempeproblem for min del. Mange spill kommer til å se helt fantastiske ut uansett – Nintendo er mestere på egen hardware (bare se på «Zelda»!) – men fingeren må stikkes i jorda. Vi vil aldri se spill med teknisk trylleri av kaliberet som «Horizon» eller «Uncharted 4» utfører, på Switch.
Likevel, det sier kanskje litt om hvor mye Nintendo rotet med Wii U når Switch til tross for dette likevel er en langt kraftigere maskin enn forgjengeren. Rent tallmessig har ikke selskapet oppgitt noe konkret, men lekkede dokumenter maler et bilde om at maskinen utklasser den eldre konsollen selv i håndholdt-modus, og kjører langt fra den når den plasseres i docken.
Da girer konsollen opp grafikkprosessoren ganske mye, og gir i teorien utviklerne mer blingbling tilgjengelig.
Vi ser dette i kommende spill som «Mario Kart 8 Deluxe», en portering som pumper opp oppløsningen fra 720p til 1080p. Også lanseringsspillet «Zelda: Breath of the Wild» har fått noen piksler ekstra, og kjører i 900p (kontra 720p) når maskinen er docket.
Det er derimot vanskelig å se akkurat hvor kraftig maskinen er, siden det enda ikke finnes spill bygd fra grunnen av som kan sies å presse maskinvaren noe særlig. Ut året får vi eksklusive spill som «Xenoblade Chronicles 2», «Mario Odyssey» og «Fire Emblem: Warriors», som burde gi oss et bedre bilde på hva Switch er i stand til.
Visstnok er Switch en maskin som er veldig enkel å utvikle spill for, og som endelig har en vanligere (og mer moderne) arkitektur for utviklerne.
Vi holder likevel ikke pusten for veldig mange porteringer av kommende megaspill. Ikke forvent «GTA VI» på Switch, for å si det sånn – men sannsynligvis vil vi få et rikere mangfold enn Wii U hadde.
Mykvaren
Det var hardware-moroa, hvor vi synes maskinen sett under ett for det meste er veldig bra saker, men hva er det egentlig som popper opp på skjerm og tv når du fyrer opp herligheten?
Her er det litt verre, men la oss ta det gode først:
Operativsystemet er stilrent som fy, funksjonelt i sin simpelhet og ganske enkelt det kjappeste på konsollmarkedet.
Å gå fra sovemodus til inn i spillet, både docket og ikke, skjer øyeblikkelig. Å hoppe mellom systemmenyer, bildelagring og spill er så kjapt at det nesten er utrolig at det var Nintendo som produserte sørpa du fant på Wii U.
Lastetider er forholdsvis korte også, mye takket være at spillene kommer på minnekort eller må lastes ned. Her er det ingen trege diskdrev som øker ventetiden, og ingen installering er nødvendig heller, noe som bidrar til den snappy følelsen med konsollen.
Men simpelheten har en bakside, for Switch er en spillmaskin og ikke noe mer, ned til det pinlige.
Du har simpeltent ingenting annet å gjøre på maskina enn å spille. Her er det ingen video-tjenester, ingen nettleser, ingen støtte for musikk. Ingen sortering av spill eller mappestruktur, heller, bare en lang horisontal remse på «hjem»-skjermen.
Du kan sjekke nyheter fra Nintendo – for det meste reklame – eller bla gjennom bilder tatt med skjermbildeknappen (en funksjon som forøvrig funker mye kjappere enn på PS4). Og that’s it.
Selv eShop-en, nettbutikken på konsollen, er kokt ned til én liste over tilgjengelig innhold og én med nye utgivelser. Ingen forside som organiserer ting for deg, slik som før. Det er ingen bruker-rating på spillene. Du kan ikke lagre bankkortet ditt, men må legge det inn manuelt hver gang.
Det er en litt merkelig ørken, all den tid Nintendo har pushet på for å ha andre tjenester på konsollene sine før, og tidligere har eksperimentert med morsomme småapper med alskens funksjonaliteter.
Det får maskinen til å føles litt hastet ut, for å være helt ærlig.
What year is it?
Den samme følelsen får jeg når jeg ser lanseringsspillene, der egentlig bare «Zelda» leverer pudding. Og kanskje «Snipperclips» og «FAST RMX», om jeg skal være grei.
Nå skal det sies at «Zelda» kjapt kan være tidenes lanseringsspill, om ikke et av tidene spill, punktum, men likevel aner jeg konturene av at Nintendo bare har fått ut maskinen nå, og kanskje forbereder en solid oppvask av softwaren i systemet til den viktige juleperioden.
Og det trengs, når vi ser den nåværende implementeringen av profiler. Jeg har allerede nevnt mangelen på lagring av betalingsopplysninger, men også vennelistene er tåpelige.
Tilbakekomsten av vennekoder for å legge til folk er hysterisk, idiotisk, komplett unødvendig og simpeltent så utrolig overraskende at jeg får vondt. Hva er det de tenker på her?
Du kan riktignok på en enkel måte legge til folk du befinner deg i samme rom med - hvis de har med maskinen sin - eller spillere du møter på nettet. Selv støtte for å fiske ut vennelistene dine fra «Super Mario Run» og «Miitomo» er med, mobilspillene hvor du kan bruke Facebook og Twitter til å legge til venner.
Så hvorfor insistere på å bruke vennekoder igjen her?! Vi får håpe en enklere måte å legge til venner på kommer kjapt. Dette er rett og slett pinlig.
Ikke at det er så fryktelig mye du kan gjøre med vennene dine enda. Noen spill støtter spilling over nettet, men det er ikke noe beskjedsystem her, voice chat finnes ikke, og merkeligst av alt så kan du ikke dele skjermbildene du har tatt - bortsett fra på Facebook og Twitter.
Med andre ord kan du koble profilen din til disse sosiale mediene. Jeg spør igjen: Hvorfor vennekoder?
Hvor er sprellene?
Det er en tom opplevelse å bla rundt på konsollen, med andre ord. Og samtidig så føles noe litt lite ...Nintendo ut. Borte er de små humor- og humørbitene som var gjemt bort i maskinene deres.
Her er det ikke noen Warawara Plaza som fyller tv-en din med Mii-er som forteller om spillene de har spilt i det siste, slik som på Wii U. Det er ingen kattepus som hjelper deg med de forskjellige menyene, slik som på Wii. Ingen pikmin-er som flytter filene dine. Ingen Miiverse med oppdateringer fra utviklere og tegninger fra andre spillere. Ingen Flipnote-bok med animerte gifs. Ingen værkanal med egne skyer for Japan. Ingen liten truddelutt for hvert ikon. Ingen gaveesker med nedlastede spill.
Det er ingen innebygde småspill som lar deg slåss med Mii-ene dine som på 3DS – eller noen av de andre spillene fra Streetpass Plaza. Det er ingen Streetpass-funksjon i det hele tatt, for den saks skyld.
Det skorter bittelitt på Nintendo-magien.
Borte er også musikken i menyene. Selv eShop-en, som var en morsom nettbutikk på Wii U, er stille. Klinisk. Voksen. «Voksen».
Det er litt synd, synes jeg.
Hva med online?
I tillegg er det så mye vi fortsatt ikke vet.
Virtual Console, tjenesten for å laste ned eldre spill, aner vi ikke om kommer engang. Vi vet heller ikke helt hvordan Nintendo har tenkt å legge opp betalingsmuren sin, der du etter hvert må betale for å spille online.
Det eneste vi vet er at en merkelig mobilapp skal utvikles, og at voice chat vil måtte gå via denne. Det synes jeg høres uendelig bakstreversk ut. Skal vi måtte koble hodetelefoner til mobilen vår og ha denne i fanget under spilling? Hva om jeg vil ha et headset for å høre lyden fra spillet?
Hva om jeg ikke ønsker å bruke mobilen? Skal jeg virkelig ikke kunne snakke med de jeg spiller med? Og hvorfor skal jeg måtte betale for det da?
Skylagring av lagringsfilene til spill er også noe Nintendo har hintet om tidligere, men som vi ikke aner om kommer. Dette er kritisk, fordi maskinen støtter ikke overføring av lagringsfiler, noe som betyr at du mister alt du har gjort om den faller i bakken og går i stykker.
Ikke støtter konsollen bluetooth-headset enda heller. Men tastatur, det støtter den. Merkelige valg.
«Skjulte» kostnader
En ting jeg vil sette fingeren på er kostnaden på det du ikke får med, men som for mange kan bli essensielt.
En ekstra ladekabel må du ha om du ikke ønsker å plugge ut strømkabelen til docken din hver gang du skal ut døra litt lengre enn batteritiden holder. Det er tungvint, fordi da må du inn i luka bak på docken for å hente ut kabelen, og sette det hele tilbake igjen.
For meg som har alt satt opp bak tv-en er det nesten umulig å se for seg at jeg gidder å fiske frem kabelen hver eneste gang.
Eller så kan du jo investere i et eksternt batteri. Alle vanlige mobil/tablet-lader-dingser med USB-C-plugg (såkalte power banks) vil fungere helt fint her, men det er jo også en kostnad i så fall.
Også vil du kanskje ha en Pro-kontroller også, siden du ikke kan spille og lade med Joy-Cons samtidig, med mindre du har kjøpt et ladegrep da. Kostnad eller kostnad, okke som.
Den interne lagringsplassen er også et problem, med bittelille 25 gigabyte å by på til spill. Et microSD-kort av ok størrelse er raskt en tusenlapp ekstra.
Til slutt skal Nintendo også som nevnt begynne å ta betalt for å spille på nettet. Prislappen på 3500 kroner blir dermed kjapt noen knepp høyere om du faktisk ønsker «full pakke», selv om det jo selvfølgelig ikke er hundre prosent nødvendig.
Nydelig håndholdt. Alright hjemmekonsoll.
Som håndholdt er dette kremen av kremen.
Et enormt steg over tidligere Nintendo-håndholdte, både rent teknisk og brukervennlighet, der du automatisk har mulighet for flerspilling overalt hvor du ferdes takket være de avtagbare kontrollerne.
Det er vanskelig å ha noe å sette fingeren på når du tar den med for å spille, eller sitter i sofaen slik at andre kan se på tv-en. Kanskje utenom at den er bittelitt stor, og at batteritiden kanskje ikke er superkonge, men det er småtterier.
Med en klar og fin skjerm, mye muskler under panseret og ikke minst alt du kan drømme om av knapper og spaker, så er det som håndholdt Switch virkelig skinner.
Som hjemmekonsoll er det en mer stillferdig opplevelse. Med en vanlig kontroller i hånden, blir Switch bare en «vanlig» konsoll. Riktignok en konsoll som også er et par hakk over Wii U i modernitet og kraft, men likevel en som må skubbe skuldre med to andre hjemmekonsoller om gunsten din.
Om en tenker på at det fortsatt faktisk er en bitte liten håndholdt dings som putrer ut grafikken på tv-en din, så er det på en måte fortsatt imponerende, men det er også litt irrelevant for opplevelsen.
Den ligger teknisk sett bak PlayStation 4 og Xbox One selv i sine ikke-pro-varianter, er betydelig verre som mediemaskin, men verst er det at den mangler flere elementære konsollfunksjoner.
Det store trumfkortet er likevel at det er Nintendo som lager den, og fordi den er både håndholdt og konsoll for tv vil den følgelig få selskapets fulle tyngde bak den – noe ingen annen konsoll har hatt siden NES.
Bare det alene vil sørge for en langt bedre støtte enn Wii U og 3DS fikk.
Så får vi se da, om hullene med tredjeparter og tørketider er over.
For som vanlig ved nye konsoller er det potensialet for fremtiden du investerer i når du handler en rykende fersk konsoll.
Det er bra å se at Nintendo har truffet forholdsvis godt med selve maskinvaren, for alt av software-trøbbel kan i teorien fikses, slik mye ble fikset på Wii U etter hvert.
Mangelen på innhold i form av multimediale apper og lanseringsspill vil i teorien, og om Nintendo ønsker det, kunne gå seg til over tid. Men uansett hva som skjer fremover på den fronten, så er lovnaden om at du kan ta med deg skikkelige konsollspill på farten innfridd.
Vi kommer til å ta en ny kikk på maskina igjen mot slutten av året når Nintendo har fått på plass online-funksjonaliteten.