Pakket inn i et elegant tegneseriedesign, med lettfattelig konsept og utviklet eksklusivt til Wii. Joda, «MadWorld» fyller mange av kriteriene til å være et solid familiespill – dersom familien det er snakk om er sekten ved samme navn som fulgte massemorderen Charles Manson på 60-tallet.
«MadWorld» er nemlig spillet du ikke vil at foreldre, småsøsken, kjæreste eller noen andre skal se.
Som en dagbok der dine mørkeste hemmeligheter blir skrevet ned, eller punching-bagen som henger i kjellerstuen din, er dette spillet en arena for å få ut innestengt aggresjon, fortvilelse eller bare et apparat for å stilne et eventuelt medfødt slakterinstinkt.
Etter noen timer med «MadWorld» er jeg for øvrig overbevist om at sistnevnte finnes. Og at det er deilig å tukle med det.
MOTORSAG OG UTLAGT TARM
Spillets identitetsløse antihelt Jack er en av dem som ikke gjør ting halvveis. Han er med i et underholdningsprogram ved navn DeathWatch, og da skal selvsagt hans opptreden være i henhold.
Han er væpnet med en motorsagarm (Kaptein Krok pensjoneres herved som selvskreven helt for protesebærere), plassert i et miljø som er like tilpasset spenstige drapsmetoder som Tony
Hawk-spillene er tilpasset skating og fôret med endeløse horder av korttenkte dimlinger som kan og bør drepes.
Cluet er, i hvert fall tilsynelatende, nokså simpelt: du skal lede Jack til toppen av DeathWatch-ratingen ved å drepe det som drepes kan, og da gjerne på kreativt vis for ekstra bonus.
Et eksempel, antageligvis brukt av de fleste andre anmeldere, er når du slenger en tønne over hodet på en fiende, kyler et skilt igjennom tønnen og avslutter med å mose hele sulamitten inn i en piggete vegg. Mange ganger.
Poengene hoper seg opp, mens blodet spruter og farger det sort/hvite Frank Miller-aktige landskapet rødt. Rått, estetisk og jævlig moro.
EPISKE BOSS-KAMPER
Jeg nevnte flommen av dumme fiender, og jeg nevnte at mange anmeldere nok ville bruke samme eksempel som meg. Dette leder til det som er «MadWorld» sin store svakhet, nemlig at ting kan bli litt gjentagende til tider.
Etter kun kort tid har du vært gjennom de fleste kvestelseskomboene, og når i tillegg fiendene stort sett er like i utseende og oppførsel, føles det som om man sliter seg gjennom samme drillen igjen og igjen, mens man sanker poeng for å låse opp banens boss.
Først når man kommer noen timer ut i spillet, begynner fiendene å by på utfordringer. Da gir de til gjengjeld ordentlig motstand, så irritasjonen over AI melder seg hovedsakelig de første timene.
Og med det bosskampen blir låst opp, glemmer man uansett det man har gjort i minuttene før.
Bossene er, med få unntak, utrolig stilig designet og latterlig spennende å slåss mot. Det være seg Nazi/Darth Vader-krysninger, shamaner eller noe annet – de byr alle på en god blanding av buttonbashing, reflekskontringer og episke avslutninger.
«MadWorld» har sine gode og dårlige sider. Heldigvis for alle som mener det er for få spill med høy aldersgrense på Wii, så overbeviser de gode elementene ved spillet såpass at det blir vanskelig å trekke mye.
De stilistiske omgivelsene, det skremmende tilfredsstillende kampsystemet, de helsprø «Bloodbath Challenges» man utfordres av gjennom spillet så vel som de ypperlige bossene.
Når man i tillegg tar i betraktning at noe tilsvarende ikke finnes i Wii-katalogen og knapt på noen annen konsoll, sitter man igjen med noe jeg ville anbefale alle Nintendo-mennesker med robust psykisk helse, og minst 18 år på baken, å kjøpe.
