(PressFire.no): Haha, herlighet. Dette spillet. Det er ikke ofte jeg blir tvunget til å låse døra og trekke for gardinene, men Platinum Games klarer det – med en helvetes spetakkel uten sidestykke.
Der «Bayonetta» skrudde temperaturen til elleve, justerer oppfølgeren crazy-knotten til tolv. Kanskje uten de helt store nyhetene om det forrige spillet fortsatt sitter friskt i fingrene dine.
Men fortsatt med det samme glimtet i øyet og den uovertrufne, umulige tolkningen deres av kvinneframtoningen Bayonetta i herlig voldsballett mot engler og demoner.
Hysterisk og pinlig
Ikke én scene går unna uten at utviklerne utfordrer tålegrensen for hva som burde være tilregnelig for en gjeng med voksne bransjeveteraner å bruke arbeidstiden sin på.
Både når det kommer til framstillingen av den superseksualiserte, sjåvinistiske heltinnen, og de sprengkåte kameraoperatørene som bruker alt av tilgjengelig teknologi og kunnskap om maskinvaren til å fange så mange pupper og rumper som over hodet mulig.
Hele seansen er akkurat like hysterisk morsom som den er pinlig berørende; en hyllest de klarer å vedlikeholde både over og under panseret.
Her er det snakk om en sanselig og sprudlende personlighet som forvandler det som kunne ha blitt et tungrodd og seigt kampspill, til en dans på roser – et perfekt krysningspunkt mellom en komplisert kontrollknuser hvor alt av knapper og tomler får kjørt seg, og et elegant rytmespill.
Supergrasiøst, selv med pølsefingre
Ga du opp på forgjengeren av (ikke-politisk) frustrasjon er det verdt å titte på oppfølgeren.
«Bayonetta 2» har kanskje blitt litt mer likegyldig til hvilke knapper du trykker på og i hvilke rekkefølge. Men utviklerne sørger for at spetakkelet og fyrverkeriet føles ditt og framstilles supergrasiøst på skjermen, uavhengig av hvor store pølsefingre du har og hvor ukoordinert du hamrer løs.
At spillet faktisk overholder dette på tvers av porteføljen hennes av sinnssyke redskaper, er et kunststykke uten like.
Om du trodde pistoler fastspent på de høye hælene til Bayonetta åpnet for interessante tolkninger av dansen, bør du prøve et par gloheite motorsager eller noen sadistiske pisker.
Kosmetikken danderer du som du vil, og forsterker bare illusjonen av et dødbringende torturregister med uendelig mange permutasjoner. At skjermen konstant er overlesset med fantastiske epilepsifremkallende effekter, kan jeg likevel ikke gjøre noe med.
Klarer du ikke å skille farger og fasonger i bevegelse, eller fokusere på isolerte deler av levnet, kommer du til å slite skikkelig.
Hele finspillet er faktisk avhengig av evnen din til å reagere på bittesmå nøkkelbevegelser og lyder. For eksempel fra demoniske engler som løfter øksene sine klare til å kløyve deg, eller spenner buen sin for et overraskende regn av piler.
Det er i disse tilfellene timingen din settes på prøve, og hvorvidt du klarer å hoppe unna eller – enda bedre – svare med en lynrask og frekk pole dance, som rydder skjermen og sikrer deg en A+ for forestillingen.
En sprettball mellom himmel og helvete
Du vet uansett at du har nådd klimakset når den fantastiske versjonen av «Moon River» eksploderer inn i forgrunnen, og heltinnen vår avslutter sekvensen med å strippe ned til ingenting for å mane fram gigantiske monster fra underverdenen som mishandler gjenlevningene av skurkegalleriet.
Spillet elsker å dyrke denne fetisjen for det teatralske, og viser alltid en total fraskrivelse fra å ha noen form for «normal».
Den ene iscenesettelsen er alltid større og mer åndssvak enn den forrige – som om utviklerne har et veddemål med seg selv for å se hvor langt de klarer å trekke kjeven din før det brekker og sier stopp.
I det ene øyeblikket står du på toppen av jagerfly eller et fallende klokketårn i duell mot hodeløse engler. I det neste spruter det vinger ut av ryggen din idet du tar til skyene for å slakte gigantiske ormer på vei mot perleporten.
Du hopper mellom himmel og helvete som en sprettball, med overdådige og minneverdige øyeblikk på løpende bånd.
Det er ikke alltid at innholdet nødvendigvis lar seg påvirke av formen, ekstravagant som scenariene høres ut. Men alle midler bruker liksom til å underbygge det forrykende tempoet som aldri girer ned, og følelsen av utilregnelighet som oppstår når Platinum forkaster alt gammelt og hiver deg inn i nye, uforutsigbare sjangre.
Laget for å ta deg på senga
Du blir hele tiden presset til å gjøre bedre, om det så går på kampteknikk eller den visuelle koreografien du formulerer i den blomstrende tornadoen av kuler og sylskarpe knivblader. Spilte du det første spillet, vet du nøyaktig hva jeg snakker om – et forsøk på aldri å repetere gamle triks eller sende spilleren gjennom et dakapo av sekvenser.
Sammen med Nintendo er det en tilnærming til spilldesign de nesten er alene om i bransjen, og har klart å destillere ned til en reinspikka vitenskap med fokuset sitt på skiftende miljøer og omstendigheter laget for å ta deg på senga.
Og hvem bedre til både å tilsløre og å promotere filosofien enn en skikkelse som ikke klarer å adlyde en eneste kommando uten å eksemplifisere ekshibisjonisten i seg, med sensuell vrikking av umulig proporsjonerte hofter og bein.
Nei, jeg snakker dessverre ikke om meg selv. Jeg snakker om Bayonetta – en skråsikker ambassadør for alt som er riktig og feil i mediet, og frontfiguren i et av de morsomste, kleineste og beste spillopplevelsene så langt i år. Overmodige ord, jeg vet. Men den eneste måten å rettferdiggjøre materialet, tro det eller ei. Foruten det første spillet er det ingenting som kan forberede deg på dette.
NB! Spillet er tilgjengelig i to versjoner. Den ene inneholder også det første «Bayonetta» til Wii U.
PressFire har selv kjøpt et eksemplar av «Bayonetta 2» for å anmelde, etter lanseringen 24. oktober. Derfor var vi ikke klare med en dom før nå.
