(PressFire.no): Det skjer relativt ofte for tiden at spillmakere setter seg i tenkeboksen med ønske om å finne på noe nytt – enten for å fylle et tomrom i markedet, eller for å skape et nytt marked for en ny type spill.
For Nintendo i denne omgang er det ikke snakk om banebrytende nytenkning.
Når «Splatoon» likevel føles nytt og forfriskende, er det fordi sjangeren – klassebaserte skytespill med høyt tempo og symmetriske baner – har kjørt seg fast i ei grøft. Utviklere har så å si gått tom for påskudd og betingelser for at spillere skal drepe hverandre.
Fri abstraksjon og funksjonalitet
Svaret som ligger i «Splatoon» er av overordnet karakter. Tradisjonelt vil et spill bruke fiksjon om terrorisme, stjernekrig, apokalypse, bankran eller hvilke som helst andre framifrå grunner for å ta til figurative våpen for å oppnå abstrakte poeng og vinne abstrakte konkurranser.
«Splatoon» tar ett skritt lenger ut i abstraksjonens verden. Fiksjonsuniverset forteller oss at spillet ikke går ut på blodig alvor, men lek, og kan dermed basere seg på regler som overhodet ikke er begrunnet i en historie.
Ikke at spillet ikke inneholder en nokså tynn bakgrunnsfortelling om nasjoner av blekkspruter som spruter blekk på hverandre og kriger om herredømme; den har bare veldig lite med spillet å gjøre.
Poenget i «Splatoon» er i andre rekke å skyte hverandre med blekkgevær, og i første rekke å skyte på bakken og veggene rundt seg, og fargelegge mer av banen i sitt lags farge enn motparten. Få sekunder ut i hver kamp er omtrent halve banen dekket i hver sin farge, og spillet utarter seg som en territoriekrig hvor det laget som ligger best an når tiden er ute, har vunnet.
Har dybde
Dette udramatiske premisset for en konflikt kan kanskje høres tamt og endimensjonalt ut – og ville vært det også – hadde det ikke vært for all den funksjonalitet Nintendo har pakket rundt konseptet.
Det er nemlig nært sagt umulig å leve og krige på grunn som er farget av motlaget, mens man på eget territorie med et enkelt knappetrykk kan svømme superfort og gjøre seg usynlig i blekksprutform, hvorpå man samtidig kjapt og enkelt fyller våpenet med nytt blekk.
Lakkerer du en vegg eller et tårn kan du svømme loddrett opp og plukke fiender fra høyden. Stengte gitterporter kan svømmes rett forbi, mens man i motsatt forstand kan legge hindre i terrenget for det andre laget.
I tillegg har man, om man spiller med Wii U-kontrolleren, muligheten til å når som helst hoppe direkte til en lagkamerat som står på grunn med lagets farge. Å få has på en motstander tjener til lite mer enn litt ekstrapoeng, pluss et ti sekunders vindu der man får male fritt, før motlaget er tilbake ved fronten.
Samtidig er banene utformet etter klassiske konvensjoner, og åpner for flere fronter og bakveier for å unngå flaskehalser der man blir stående og skyte hverandre i evig tid.
Begrensende med baner
«Splatoon» baserer seg med andre ord på et knallkonsept, og godt utført som sådan. Spillet er strukturert og stilisert for å gjøre seg tilgjengelig først og fremst for unge spillere, selv om enhver eier av Wii U bør kunne kose seg med alt det tilbyr, uansett alder.
Sånn sett forholder det seg også til enkle størrelser når det kommer til design på baner, og til klasser og konfigurasjonsmuligheter på avataren.
De forskjellige spillestilene (langdistanserifle, malerulle, spraygevær, osv.) forholder seg delvis forskjellig til hva de kan gjøre med malingen, men på så å si de samme prinsippene.
Av hodeplagg, sko og t-skjorte med forskjellige ferdighetsbonuser man kan kjøpe og putte på, finnes kun et lite utvalg.
Dessuten, av grunner jeg ikke helt får taket på, er det begrenset hvilke baner man får lov til å spille på til enhver tid. To eller tre baner er tilgjengelige av gangen, og alltid forskjellige baner i rangert og urangert spill.
Banene er også veldig like hverandre, både i utseende og struktur.
Beskjeden start
Likevel blir dybden kul nok etterhvert som man raskt samler erfaringspoeng og gull i kamper, åpner nye våpen og oppgraderer klesplagg. Det å gradvis forstå mer av spillet og mulighetene det åpner for, gir også en dybde som ikke er synlig ved første øyekast.
I tillegg, etterhvert som tiden går og Nintendo holder løftene sine, vil spillet oppdateres og utvides med nye baner og måter å spille på.
Læringskurven er heller ikke særlig bratt, så hvem som helst kan sette seg inn og ha det gøy fra starten av, uten å bankes sønder og sammen på nett de første førti forsøkene. Etterhvert, som i mange gode spill som finnes i dag, vokser forståelsen, og om jeg ikke tar feil vil det potensielt bli dødsmoro å spille «Splatoon» også på avansert nivå.
«Splatoon» er altså ikke kun et spill du bare må ha dersom din primærkonsoll er Wii U. Det er også et spill du bør titte på uansett – i alle fall om du kan nyte en tredjepersonsskyter med høyt tempo og enkel, men formfast taktisk dybde.
NB! «Splatoon» ble sluppet til Wii U 29. mai.
