Ser vi på utviklingen av videospill som medie, har man kommet utrolig langt siden 70- og 80-tallet. Forventningene til hva spill er har gått fra en generell aktivitet til en fullverdig opplevelse, som i disse dager får lista lagt like høyt som både litteratur og film.
I tillegg er kravene til teknologien blitt skyhøye, samtidig som spilldesignet i seg selv ofte blir vurdert i henhold til å formidle en historie på egen hånd. Det er liten tvil om at vi har blitt bortskjemte.
Vi forventer konstant forbedring, uten egentlig å spørre oss hvor utviklingen til slutt vil ende opp eller hva som forventes av oss som spillere. Vi får det meste servert på sølvfat – så innimellom er det viktig at utviklere som Team Meat minner oss på at vi ofte må jobbe for det vi vil ha. For det går faktisk an å ha moro med langt mindre.
Svette kontroller
Det er noe eget med uavhengige utviklere og brutalt vanskelige 2D-spill. Det handler selvsagt ikke bare om å lage en sadistisk, gammeldags hinderløype til fordel for de som ser nostalgien i det. Det handler like mye om følelsene assosiert med det å sitte innesperret på spillerommet i flere dager i strekk, bare for å overvinne noen tilsynelatende trivielle hindringer.
«Super Meat Boy» er et ubarmhjertig plattformspill i stil med andre gledesdrepere som «VVVVVV» og «N+», der fokuset ligger på elementære spillfunksjoner og nivåer som krever god koordinasjon, øyemål og reflekser skal du i det hele tatt nærme deg målstreken.
I tillegg trenger du en høy terskel for frustrasjon, da – en veldig høy terskel.
Team Meat har skjønt at selv om kravene til ferdigheter er høy, så er resultatet av å klare utfordringene deres evig mye mer tilfredsstillende enn det et enklere spill hadde vært. «Super Meat Boy» godter seg faktisk over det faktum at det ikke er egnet for alle, noe som er positivt for de som faktisk lar seg trollbinde av de beinharde hinderløypene.
Så mens «Cave Story» og «Braid» velger å renovere sjangeren med fokus på historiefortelling, er «Super Meat Boy» kun ute etter å banke deg og din skyhøye selvtillit sønder og sammen. Her handler det om nøysom presisjon og timing, hvor enkle glipp med fingrene er utslagsgivende på helsa og livet.
Blod og kjøttbiter spruter om hverandre, og du kommer til å måtte starte om nivåene i et konstant tempo. Den sunneste holdningen du kan ha er faktisk å se på alle forsøkene dine som en naturlig del av prosessen for å komme seg i mål. Står «fiasko» synonymt med «frustrasjon» i ordboken din, spiller du altså feil spill.
«A story so moving you will cry yourself to sleep for the rest of your life»
«Super Meat Boy» handler ellers om å mestre alt utviklerne måtte kaste mot deg. Det er viktig å ha et fast grep rundt alt fra spesifikke hindringer til generelle teknikker; som å skli og hoppe langs etter vegger og justere farten din idet du flyr over usannsynlige, bunnløse gap.
Det kan fort gå med et par titalls forsøk før du i det hele tatt klarer ett enkelt hopp, så du lærer fort å effektivisere metodene dine for å spare både tid og knappetrykk.
Lengde, fart, presisjon og timing er ikke engang en brøkdel av alle de tingene du kommer til å feile på mens du kaver deg gjennom spillets særegenheter og systemer. For å spore utviklingen din holder poengtavlene til og med øye med antall ganger du har måttet bøte med livet, samtidig som blodsporene dine beholdes mellom hvert forsøk som ren motivasjon.
Skulle Team Meat noen gang trenge en ny logo, kunne de jo kanskje vurdert en karikatur av en lærkledd Shigeru Miyamoto med pisk?
Det er gjerne på dette tidspunktet jeg vanligvis begynner å rakke ned på hvor urettferdig «Super Meat Boy» egentlig føles og skriver litt om hvordan kontrollene ikke responderer, hvordan lyd og bilde distraherer eller drar frem et eller annet element som ødelegger rytmen din.
Uheldigvis er ikke dette et tema her – Team Meat stiller nemlig med et solid design og upåklagelig håndverk i bunn. De er ikke redde for å innrømme at det er DU som er det svake leddet, samtidig som de hele tiden provoserer deg med opplåsbare nivåer og ekstra godbiter ettersom vanskelighetsgraden ramper opp.
«Super Meat Boy» er kort fortalt et spill som skal spilles og mestres – ikke nødvendigvis fullføres bare fordi navnene til utviklerne ruller over skjermen. Du er aldri helt ferdig med spillet, noe som praktisk talt sikrer deg uendelig mange timer med underholdning og sår hodebunn.
«Super Meat Boy» er et fantastisk plattformspill som virkelig viser at det ligger mer bak en hoppeknapp enn bare et enkelt «hopp». Det er variasjoner og nyanser av samtlige funksjoner i spill, og det som tilsynelatende kan virke som et relativt simpelt konsept viser seg fort å være en høyst variert og teknisk nøtt.
Til gjengjeld er spillet utrolig tilfredsstillende når det faktisk gjelder. Ingenting er som å ta full kontroll og sende den lille kjøttbiten flygende gjennom nivåene der du med perfeksjon spretter fra en plattform til en annen mens du unngår pigger, ild og andre farlige gjenstander.
Spillet har med andre ord sine klare zen-øyeblikk, hvor alle variabler stemmer og du virkelig mestrer det som er å mestre. Og som med de aller fleste gode spill er det akkurat her «Super Meat Boy» er på sitt aller beste.
NB! «Super Meat Boy» er tilgjengelig til Xbox 360 via LIVE Marketplace og koster 800 Microsoft-poeng (65 kroner) i noen uker til før prisen jekkes opp til 1200 (cirka 98 kroner). Spillet slippes til PC i slutten av november og er også planlagt til Wii (via WiiWare).
