(PressFire): Altfor sjelden får vi oppleve at superhelter får være det de er aller best på i dataspill: å være supre.
Det vi derimot ofte blir avspist med, er middelmådige skildringer av velkjente helter som må kjempe seg gjennom halvslappe affærer. Et hederlig unntak er Batman, som i de siste to «Arkham»-spillene har vist at det tross alt finnes håp.
I det forrige Spider-Man-spillet «Spider-Man: Shattered Dimensions» fikk vi møte fire forskjellige versjoner av helten, et grep som faktisk evnet å gjøre spillet litt interessant. Hver av de fire hadde forskjellige egenskaper, og svingte seg rundt i varierte omgivelser.
Høydepunktet kan sies å ha vært Spider-Man Noir, en 30-tallsvariant av edderkopphelten som trivdes best i skyggene.
Fra fire til to
Når oppfølgeren nå er ute, har utviklerne like godt valgt å kutte ut to av de fire versjonene av Spider-Man fra forrige spill - og samtidig sørget for å innskrenke hele handlingen til å foregå innendørs. Det er ikke helt oppskriften på en spillmessig revolusjon, spør du meg.
De to vi står igjen med, er framtidas Spider-Man 2099 og den klassiske Peter Parker-versjonen fra «vår» tid. De to må gå sammen for å forhindre at det onde konglomeratet Alchemax lykkes i å manipulere tidslinjer til sin fordel, og kan kommunisere seg imellom takket være noe DNA-greier.
En artig tanke i spillet er at det de to gjør underveis påvirker hvordan spillet utvikler seg for den andre - men dette er noe som ikke på langt nær er så spennende løst som det kunne vært.
For eksempel blir en innkapslet og forsvarsløs Spider-Man i framtida angrepet av fire mutanter, som hakker løs på glasset som omgir ham. Denne framtidsvisjonen ser du nederst i hjørnet, mens du i fortiden hakker løs på maskineriet som har klekket disse mutantene.
Rekker du ikke knuse alle fire maskinene før framtidsmutantene har kommet seg gjennom glasset, er det game over. Et fiffig grep - men ikke stort mer enn en fortellerteknikk der det i stedet kunne åpnet for artig gåteløsning eller lignende.
Det er ingen superheltdrøm vi her blir servert, snarere en helt gjennomsnittlig og uinspirert actionmølje som ikke gjør Spider-Man-arven noen tjenester.
Klønete kryping
I stedet for å la ham svinge seg rundt i store, åpne områder slik vi så i det ålreite «Spider-Man 2»-spillet, er det her gjentakende slåssing, kryping gjennom trange rom, innsamling av lysende kuler og hjernedøde utfordringer som styrer showet.
Jeg innbiller meg at dagens konsollteknologi kunne gjort Spider-Man-slynging mellom høyhus i en by fullstappet med action til en eventyrlig affære. Men når jeg her ser hvor klønete det er bare å styre en krabbende Spider-Man gjennom uoversiktlige innendørsfasader, er det kanskje like greit at utviklerne har droppet alle ambisjoner om storhet.
Det går helt greit å slå i hjel noen timer med spillet, men når Batman gjør det så mye bedre i fantastiske «Arkham City», ville jeg heller brukt penger og tid på det.
«Spider-Man: Edge of Time» ble sluppet til Xbox 360, PS3, PC, DS, 3DS og Wii 14. oktober.
