«Spelunky» er et utrolig sadistisk og søtt lite plattformspill. Designen baserer seg på en ond, ond sirkel av risiko og belønning, hvor du tilsynelatende alltid klarer å gjøre ting verre for deg selv, uansett hvor gode intensjoner du hadde.
Ideén er faktisk veldig enkel, både teoretisk og praktisk. Det handler rett og slett om å komme seg i mål, fra A til B, ved å arbeide seg nedover gruvesjakter, jungler og isete miljøer. Men så er det alle disse digresjonene som dukker opp underveis da.
Godt spilt, «Spelunky». Godt spilt. Men du lurer ikke me— ooohh, edelstener!
Selvtillit – et skrøpelig fenomen
Gruvene i «Spelunky» er for eksempel stappfulle av gullbarrer og edelstener – valuta du kan bruke til å kjøpe deg utstyr, som liksom skal gjøre ferden videre enklere. I teorien, i alle fall.
I realiteten er historien alltid den samme: Du ender med å måtte starte hele ferden på nytt fordi du bare måtte ta et lite sidesprang – enten det var for disse glitrende edelstenene, en mystisk kiste, eller en prinsesse som måtte reddes. «Spelunky» gjør alle disse tingene alt for fristende.
En ting er uansett garantert: alle de gangene noe faktisk går feil kan problemet alltid spores tilbake til den samme kilden – deg. Surt er det også, for her beholder du ikke noe av det du opparbeidet deg underveis. Du starter fra starten av, uten så mye som et eneste verktøy i sekken.
Og ting vil skli ut, hele tiden. Tro meg. «Spelunky» er et usedvanlig utilgivelig spill – som et slags mikrokosmos av «Dark Souls», komprimert til XBLA-størrelse.
Det som virkelig redder det fra evig frustrasjon er derfor de korte øktene. En runde varer aldri veldig mange minuttene, så ting føles aldri helt håpløse, selv om du kanskje har en dårlig dag. En av belønningene hinter faktisk til at du kan fullføre hele spillet på bare åtte minutter, noe som vitner til hvor kortfattelig dette egentlig burde være.
Gruvevandring
Problemet er selvsagt det at «Spelunky» hele tiden lurer deg til å tro at du lærer noe av feilene dine. Jeg mener, du vet utmerket godt at det var din egen feil da det skar seg.
Du vet det kun handlet om slurv eller overmodighet. Og du vet du kan gjøre det bedre neste gang, hvis du bare passer litt på og ikke gjør så mange krumspring.
Men nei da – det tar aldri mange minuttene før du har satt deg på hesten igjen, og på ny svinger deg over dødsfeller, hopper ned gruvesjakter og sprenger gruveveggene så splintene flyr, uten å ta så mye som én eneste forhåndsregel.
Spillet vet uansett å sprite opp opplevelsen underveis. Ikke bare er det delt opp i fire, fem større seksjoner med totalt forskjellig tema og miljø, men du har variasjoner innenfor disse igjen. Plutselig blir nivået bekmørkt, og du må belyse omgivelsene med fakler. Eller så blir kanskje de døde rastløse, og endrer miljøet og utfordringene.
Spelunk med flere
Du har kanskje sett det aller meste av overfladiske variasjoner etter ikke altfor lang tid. Men selv etter dette slutter spillet aldri helt å overraske deg over hvor sadistiske disse algoritmene som klipper og limer sammen nivåene i «Spelunky» faktisk er.
Noen omganger føles ufattelig frustrerende og urettferdige, hvor hvert eneste ondsinnede fiber konspirerer mot deg. Andre runder virker som det komplett motsatte, hvor du flyr gjennom nivåene på rekordtid, som en varm kniv gjennom smør.
Du vet aldri helt hva du kan forholde deg til, og det er akkurat det som gjør det til en såpass uforutsigbar og vanedannende affære. Det skal være lett, så hvorfor er det ikke det?
Xbox360-versjonen har også en del nyvinninger i forhold til PC-varianten som har vært ute en stund. Kanskje størst av alt muligheten til å spille flere spillere på lag eller mot hverandre. Ikke at jeg helt ser poenget med det – etter å ha prøvd et par omganger med fire spillere på én skjerm virker det ikke som om det lå så veldig mye omtanke bak denne delen. Litt som en tafatt variant av kaoset fra «New Super Mario Bros.».
Jeg har aldri vært i nærheten av å fullføre «Spelunky», men det har aldri stoppet meg fra å prøve heller.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg velger å utsette meg for det, men det føles utrolig godt å sitte foran et spill som straffer deg for den samme hovmodheten de fleste andre titler lar deg dyrke bare fordi du kjøpte spillet.
I «Spelunky» må du betale 1200 Microsoft-poeng og streve for belønningene dine. Det bygger karakter. Eller noe.
«Spelunky» er ute til Xbox Live Arcade og som gratisspill til pc.
