(PressFire.no): For egen del kunne «Tony Hawk»-serien like gjerne vært om rytmisk sportsgymnastikk. Det skulle bare mangle at jeg fikk litt interesse for rullebrett etter å ha kjernet «Airport» og «Hangar» til døde, men spillseriens berusende flyt er så mye mer universell enn rammeverket tilsier.
Activision og Robomodo har nok først og fremst siktet seg inn på porøse nostalgikere som meg selv med den nye samlepakken, en lite gavmild sammensying av de to første og klassiske spillene i serien.
Jeg skulle ønske at de la litt mer kjærlighet i sluttproduktet, for det er mye spilleglede her, godt gjemt blant kynisme og grådighet.
Gnient utvalg
Fraværet av tilpasningsmuligheter er et av de største problemene til HD-overhalingen, som etter sigende er skrudd sammen helt på nytt.
Du kan ikke lage egne baner eller skatere som kan skreddersys – to av seriens definerende verktøy. I stedet er det godt mulig at Activision sparer dem til en nedlastbar pakke på et senere punkt.
De har allerede annonsert at de skal selge triksene og visse baner fra «Tony Hawk’s Pro Skater 3» i en egen pakke til fem dollar.
Samtidig er flerspillerdelen begrenset til spilling over nettet med fremmede. Avstanden dreper den personlige sjarmen til modi som «Grafitti», hvor spisse albuer er mer enn halve sjarmen. Konkurransedelene har alltid vært rustne, men godviljen forsvant med sofaspillingen.
Irriterende musikk
Musikken, som siden starten har definert den ikoniske serien, er blant de åpenbare skjønnhetsfeilene. Utviklerne har tidligere innrømt at budsjettet var veldig knapt, og resultatet er at mye av den mest gjenkjennelige musikken fra de to spillene er vraket.
Kun Goldfingers Superman, som riktignok den mest sentrale av dem alle, er med fra eneren.
Oppfølgeren har vært noe heldigere, men bare halvparten av HD-utgavens 14 låter er originale sanger fra serien. Resten er et uheldig kakofoni av perifere undergrunnsband.
Man kan ikke utforme egne spillelister eller skifte sanger underveis, en tydelig knipe for et spill som er lagd for å tynnslite emaljen på håndkontrolleren, kna blemmer på tommelen din og gjenspilles i det uendelige. Det vaklende og altfor korte lydsporet blir rett og slett irriterende.
Kronglete kamera
Når det er sagt, greier Robomodo å gnage seg inn i den deilige kombodansen som gjorde de første spillene i serien til klassikere.
Jeg har allerede glemt kveldsmaten i jakten på hemmelige DVD-er, og ofret søvn for å toppe den breiale finnen på toppen av poengtavla med en velrettet darkslide.
Styringen fungerer helt greit, med forbehold om at jeg ikke har et sammenligningsgrunnlag ferskere enn ti år. Men den er en tilnærming av hvordan originalspillene oppførte seg, og det har kommet ut mange spill siden den gang. Særlig kamerastyringen, eller fraværet av den, begynner kjapt å gnage.
Bonuser som DVD-er og pengesedler er gjerne gjemt i høyden, og jakten på dem blir irriterende når man er utstyrt med skylapper som en villhingst. Unnskyldningen kan meget vel være noe sånn som at brettene er utformet på dette viset, og at det er meningen å utforske dem ved å kjøre løypene.
Selv hadde jeg heller sett at jeg kunne stå på avstand, se meg litt rundt og planlegge alternative ruter opp til den nær umulige taktoppen. Noe av det jeg har lært meg å elske med serien er å legge intrikate slagplaner som sprekker idet jeg drar balansen bittelitt for langt. De eldgamle tekniske begrensningene var derimot ikke på ønskelista.
For nostalgikerne
Om flere av de beste brettene fra de to spillene var med, kunne jeg sett for meg å bli sittende med «Tony Hawk’s Pro Skater HD» ut sommeren. Det tar to gode hallingspark bort fra seriens seneste forsøk på å være «Grand Theft Auto» og «Guitar Hero», og spretter tilbake til en enklere tid.
Men det er ikke for mye å be om at en overhaling av de to utgivelsene skal ha mer enn syv brett, et utvalg du kan grinde deg gjennom på en kveld om du finner rytmen.
Utviklerne gjør en for dårlig jobb med å oppmuntre til å sette nye rekorder på de ulike brettene,. Det blir rett og slett for lite innhold til at dette er et spill å ta opp igjen gjennom sommeren.
Målsetning med en slik ansiktsløfting må være å forbedre grunnproduktet på et vis, men med unntak av grafikken og tilgjengeligheten er det ikke allverdens forbedringer å hente i HD-pakka. Spillstammen er fortsatt engasjerende, men den er også 13 år gammel.
Om du har mange gode minner i den digitale skateparken og synes et par kvelders nostalgi er verdt en hundrings, er det bare å kjøre på. Resten får nesten vente til Activision begynner å behandle merkevaren med respekt igjen.
For øyeblikket er «Tony Hawk’s Pro Skater HD» kun ute til Xbox 360, men det kommer også til PlayStation 3 og Windows med tiden.
