(PressFire.no): Slip tomahawken og dra ut på jakt etter rødjakker – her kommer den mest engasjerende spillopplevelsen så langt i «Ass Creed»-serien!
«Assassin’s Creed»-universet har kanskje stått litt i stampe de siste par årene, mens vi har fått sidesporene «Brotherhood» og «Revelations».
Men nå kommer endelig finalen hele serien har bygget opp til.
Engasjerende og med nye elementer
Ubisoft Montreal har de siste tre årene jobbet med dette eposet, som slett ikke bare er «mer av det samme gamle». «Assassin’s Creed III» introduserer en helt ny hovedperson, den nye spillmotoren AnvilNext og en masse nye elementer.
Resultatet er den mest engasjerende spillopplevelsen i hele serien, som avslutter trilogien mens den åpner for fremtidige eventyr inni Animus-en.
Dessuten et mer omfattende spill, både i landmasse og spilletid. I enda større grad en åpen verden, der vi i løpet av historiens gang får utforsket både Boston, New York og en vidstrakt villmark full av et yrende dyreliv.
Adjø, Altaïr og Ezio
Vi har vinket vemodig farvel til syriske Altaïr Ibn-La’Ahad og den italienske sjarmøren Ezio Auditore da Firenze. Og nå kan vi snart vinke farvel til hele menneskeheten.
For noe mye større enn kjeklingen mellom Assassins-ordenen og Tempelriddere er på vei: verdens ende. Alt leder mot 21. desember 2012, da en massiv solstorm truer med å utslette alt liv på kloden.
Undertegnede har blitt ekstra godt kjent med «Assassin’s Creed III», fordi jeg på grunn av en defekt debug-kopi ble nødt til å spille gjennom den første halvparten to ganger. Min aller første «red ring of death», så gratulerer med dagen til meg.
Hils på Ratonhnhaké:ton
Alt starter der det forrige spillet sluttet, med Desmond og gjengen på vei til et av de skjulte templene til «Those Who Came Before». Dypt nede i en hule, der de trenger en nøkkel for å åpne komplekset - og forhåpentligvis redde verden.
Snart bærer det inn i Animus-en igjen, og herfra er ikke «Assassin’s Creed III» som jeg hadde forventet i det hele tatt! Vi vet allerede at plottet utspiller seg i tiden rundt den amerikanske revolusjonen, og har en ny hovedperson: den halvt indianske assassineren Ratonhnhaké:ton.
Et navn som er så fordømt vrient å uttale at de fleste kaller ham Connor Kenway.
Så det kommer som litt av en overraskelse at spillet ikke introduserer ham før flere timer ut i historien (P.S: Jeg skal gjøre mitt ytterste for unngå avsløringer som kan ruinere spillopplevelsen, men noen vaniljemilde «spoilers» er uunngåelige).
Mytteri og sjøsprøyt
Nå befinner vi oss plutselig i England anno 1754: i kroppen til den sofistikerte, britiske gentlemannen Haytham. Han ankommer Theatre Royal i Covent Garden, som viser en gjenoppsetning av John Gays «Tiggeroperaen».
Haytham må pønske ut en måte å snikmyrde en aristokrat i en av balkongene - og få tak i en nøkkel, formet som en liten amulett. Haytham er ute etter å åpne det samme tempelet som Desmond, og jakten fører ham videre til USA.
Det britiske seilskipet Providence tar oss over Atlanterhavet, mens Haytham forhindrer et mulig mytteri og overlever en heftig storm. I Boston ønskes han velkommen av den britiske offiseren Charles Lee, og må samle sammen et lag med allierte. De tre første sekvensene med den godeste Haytham er unnagjort på drøye tre timer, i løpefart.
Denne innledningen er ikke direkte intens, og grafikken langt fra like imponerende som trailerne har ledet oss til å tro.
Trening av Achilles
Haytham er en smule stiv i bevegelser og ansiktsmimikk, men på den annen side er han jo britisk. Chin, chin - stiff upper lip, and all that.
Dette er en modig åpning som bryter med forventningene, men for å være ærlig føles starten litt underveldende. Alt er veldig lineært, og det er innledningsvis skuffende få aktiviteter på kartet.
Men ingen fare, for disse første timene er bare en snedig avledningsmanøver og oppvarming. En snedig prolog som lar oss bli kjent med noen sentrale bifigurer før den virkelige hovedpersonen introduseres. Han er en stolt indianer i Mohawk-nasjonen, som har veldig gode grunner til å hate tempelridderne.
Jepp, Connor Kenway.
Som ung mann utmerker han seg som en dyktig jeger, og stolt kriger med velutviklet rettferdighetssans - men et møte med de gamle gudene sender skjebnen hans i en ny retning. Connor begir seg ut for å finne sin skjebne i 1770, og får trening av den afroamerikanske Assassineren Achilles.
Og det er på dette tidspunktet spillet virkelig åpner seg opp, og viser oss hva det har å by på. Overraskende mye, viser det seg.
For det første er Connor mer i pakt med naturen, og har en stor villmark å boltre seg i. Han mangler kanskje den fandenivoldske sjarmen til Ezio, men han er et solid, stoisk midtpunkt med en interessant historie. Spillet følger ham fra før fødselen, gjennom barndommen og vi ser ham forvandle seg fra en utålmodig tenåring til en voksen mann.
Bare det øker innlevelsen betraktelig.
Mer effektiv fighting
Ubisoft har lagt mye flid i karakteranimasjonen til Connor, som kan bevege seg raskt rundt i trær, klatre opp fjell og er mye smidigere på ujevnt underlag. Han er først utstyrt med pil og bue, tomahawk og kniv - men får etter hvert assassinernes tradisjonelle knivblader, sverd og primitive skytevåpen.
Pluss en hendig «rope dart», som brukes til å dra fiender til seg, og henge dem opp i trær.
Rødhud: 1. Rødjakker: 0.
Connor kan fighte med to håndvåpen samtidig, og har en mye løsere kampstil enn Altaïr og Ezio. Hele fighting-systemet har fått en grundig overhaling, og man bruker nå bare to knapper. Men fremfor å bli en forenkling, føles alt bare mer effektivt.
Fiendene føles også smartere: de kjemper mer taktisk, og tyr jevnlig til skytevåpen – men blir først en utfordring når et dusin av dem angriper samtidig.
Ingen ny Leonardo da Vinci
Tilbake i nåtid tar klageånden Desmond Miles en litt mer aktiv del i historien denne gangen, så fremfor å virre rundt i «Portal»-koma får han sjansen til å boltre seg under noen raske sekvenser i dagens USA – der han blant annet klatrer rundt på utsiden av en skyskraper i Manhattan.
Desmond spiller også en sentral rolle i avslutningen av historien, som sikkert kommer til å splitte folk på omtrent samme måte som «Mass Effect 3». Jeg håper ikke at det kommer som et sjokk at dette neppe blir det siste «Assassin’s Creed»-spillet noensinne, uten at jeg bør avsløre noe særlig mer enn det.
En stor del av gleden med «Assassin’s Creed III» er å ta del i den amerikanske borgerkrigen, og få delta i kjente historiske hendelser. Enten det er å fremprovosere The Boston Tea Party (til glede for alle Sarah Palin-fans der ute), eller være med på Paul Reveres midnattsritt.
Man får også sjansen til å bli kjent med berømte personligheter som George Washington, Thomas Jefferson og Samuel Adams.
Benjamin Franklin dukker dessuten opp, og introduserer sideoppdrag der man løper febrilsk rundt på hustak for å grabbe ark fra notatbøkene hans.
Man kunne ha trodd at Franklin ville spille omtrent samme rolle som Leonardo da Vinci gjorde for Ezio, men nei. På ett tidspunkt rådet den gamle kåtbukken meg til å få en ung elskerinne, men for det meste holder Ben seg i skjul.
Stor variasjon
«Assassin’s Creed III» tar seg selvsagt store historiske friheter, men det er lagt inn forbausende mye research i selv de minste detaljer.
Det er en mye større variasjon i oppdragene her, som gjør at man unngår gjentagelsene som kom snikende i de forrige spillene. Man må stadig forholde seg til ferske elementer, oppgaver og unike utfordringer. I det ene øyeblikket leker man gjemsel med barn i skogen, i det neste leder man militærtropper i krig. Man stiller opp for å hjelpe historiske personligheter, beskytter nybyggere fra banditter, drar ut på jakt – eller kjemper seg over slagmarken mens flere tusen soldater skyter mot hverandre.
Med et så stort spenn av aktiviteter er det ikke til å unngå at enkelte oppdrag føles svakere enn andre. Noen er frustrerende styrkeprøver basert på prøving og feiling, andre er latterlig enkle.
Finner du Kaptein Kidds skatt?
Det er for mange nye elementer her til å kunne ramse opp alle sammen, men foruten historieoppdragene er det mer enn nok av aktiviteter. Alt fra småspill som Fanorona og 9-brikkers Mølle, til store sjøslag.
På et tidlig tidspunkt i historien pusser man opp et seilskip som er utrustet med kanoner, mannskap og en ramsalt kaptein.
Man kan oppgradere skipet videre, dra ut på maritime eventyr, plyndringstokter og skattejakter.
Det er til stor del valgfritt om man vil begi seg ut på havet, og undertegnede hadde av tidshensyn ikke mulighet til å utforske alt hva livet som sjøulk byr på – men jeg skal definitiv tilbake for å finne Kaptein Kidds sjørøverskatt, og prøve meg som pirat.
Sånn ellers bygger man opp en nybygger-by rundt hovedkvarteret til mentoren Achilles, rekrutterer medhjelpere og utfører jaktutfordringer.
Jakt på «Red Dead»-måten
Villmarksliv er et helt nytt element, selv om det har klare likhetstrekk med «Red Dead Redemption». Man kan bruke snarer, lokkemat og snikete bakholdsangrep for å felle et assortert utvalg av skogens forsvarsløse skapninger.
Men man kan også bli brutalt angrepet av mindre forsvarsløse dyr: deriblant bjørn, ulv og ... elg.
De utløser «quick time events» som ender med at enten beistene eller du dør. Skinn kan selges til landhandlere og omreisende kjøpmenn - men verdien av byttet er avhengig av hvordan du har drept dyrene.
Pop-psykologi 101: hva sier det om meg at jeg har null problemer med å kveste hundrevis av engelske soldater, men får en vond følelse inni meg når jeg må avlive nusselige vaskebjørner, harepuser og stolte pumaer?
For å lindre samvittigheten kan du være snill mot husdyr i byene: klappe hunder på hodet, eller kose litt med en katt.
Mer vær, og klatring i trær
Et nytt værsystem er også på plass, med snø, regn, tåke og vind. Enkelte elementer henger igjen fra de tidligere spillene, mest av ren nødvendighet. Så joda, man klatrer fortsatt på toppen av høye bygninger for å åpne deler av kartet, men siden en stor del av områdene er villmark klatrer man også opp i trær.
Du kan som vanlig kjøpe kart av den lokale landhandleren, som viser deg hvor ymse skattkister befinner seg. Det er færre av dem denne gang, men de inneholder til gjengjeld større verdier. Også nytt er at skattkistene nå må dirkes opp i et frustrerende minispill.
Man blir fra tid til annen belønnet med nøkler som åpner kistene, men belag deg på en del knoting for å få tak i innholdet.
På veien har jeg naturligvis oppdaget noen små bugs: usynkrone leppebevegelser, fotgjengere som oppfører seg snodig, gjenstander som svever i løse lufta - men ikke noe som direkte påvirker gameplay. Umulig å si om sånt smårusk vil bli rettet opp i første oppdatering (som slippes parallelt med spillet), men jeg opplevde det i alle fall under begge gjennomspillinger.
Forresten også litt sjenerende at all skrift i spillet er lokalisert på norsk.
Oversettelsen er bra, men for oss som foretrekker å se tekst på engelsk er det litt dumt at valgmulighetene ser ut til å være fjernet. Med tanke på at «Assassin’s Creed III» har attenårsgrense ser jeg heller ikke helt poenget med å bruke så mye arbeid på norsk lokalisering.
Man merker at ambisjonene til tider butter opp mot hva dagens konsoller er i stand til å prestere, med en del «pop-up» og grafiske begrensninger. Så det skal bli interessant å se hvordan «Assassin’s Creed»-spill for den neste konsollgenerasjonen kommer til å se ut (nei, vi regner ikke med Wii U, som får «Assassin’s Creed III» samtidig med konsollanseringen).
Dette spilluniverset har nærmest endeløse muligheter, så det skal bli like spennende å se hvor serien drar neste gang. Uansett et veldig inspirert valg å spinne historien rundt den amerikanske revolusjonen: et bakteppe som bidrar til å gjøre «Assassin's Creed III» til seriens mest engasjerende spillopplevelse.
P.S: For dem som fortsatt ikke har fått sin årlige dose «Ass Creed» etter alt dette, kommer det også en serie nedlastbare kapitler under tittelen «The Tyranny of King Washington», som utforsker et alternativt tidsløp der en George Washington går over på den mørke siden, og kroner seg selv som USAs konge. Akkurat som Mitt Romney drømmer om å gjøre.
P.S. 2: Vi kommer tilbake med en anmeldelse av Vita-avleggeren «Assassin’s Creed III: Liberation» om noen dager.
«Assassin’s Creed III» utgis 31. oktober, til PlayStation 3 og Xbox 360. Pc-utgaven kommer ut 23. november, mens Wii U-versjonen slippes 30. november.
