(PressFire.no): Det er ikke mer passende å si det etter å ha duret gjennom årets så langt beste spill for min egen del.
Etter trailere, forhåndstitter og hoderystende kollegaer som hadde prøvd starten på spillet, virket det som spillet hadde falt inn i gunfest-territoriet hvor vår kjære Lara Croft heller pepret hundrevis av fiender med hagle enn å svinge seg rundt for å finne gjemte skatter.
PR-apparatet til Square Enix har gjort sitt ytterste i å vise at denne restarten av «Tomb Raider»-serien hadde blitt et skytespill med et hint av «Uncharted», men etter å ha spilt ferdig spillet sitter jeg ikke igjen med følelsen av at dette er tilfellet.
Spillet er rett og slett forbaska godt, fylt med utforsking, klatring, gravrøving og åpne områder. I tillegg til mye action.
Bekymrende start
Dog, knappe halvtimen inn var det med en bekymret rynke i fjeset jeg gjorde unna enda en knappe-sekvens, en såkalt QTE, for å komme meg videre. «Skal det være sånn hele spillet?», runget i hjernebarken.
Tanken ble bare forsterket av at det vi lærer den første tiden, som at Lara må jakte på dyr for å stilne sulten, bare er humbug.
Spillet glir etter hvert inn i lineært territorie, dyrene tar du bare av dage for å få litt mer «penger» til å oppgradere våpen.
Snålt å introdusere jakt og fremstille det slik, men det vitner litt om at noen tok en beslutning som forandret fokuset til spillet en eller annen gang såpass seint i utviklingen at vi fortsatt fikk det med i i det ferdige produktet.
Og fokuset er tydeligvis blitt vridd mot litt mer velkjente spilltrakter, der hjulet ikke blir funnet opp på nytt, men hvor sammensetningene av forskjellige sjangere og et finpuss på både kontroller og presentasjon. Ingen klager her!
Ingen struttende pistolbabe
Historien er interessant nok, men som med resten av spillet starter den ikke helt overbevisende. Lara og et knippe medreisende strander på en mystisk øy der været slår seg vrang og kvester alt og alle som prøver å forlate den. Noe overnaturlig er på gang, med andre ord.
Situasjonen blir ikke akkurat bedre da en diger sekt på øya har bestemt seg for at måten de kan komme seg av øya på er å slakte mennesker i hopetall til ære for hva det nå enn er som styrer været.
De stakkars skipbrudne får dermed hendene fulle tidlig, og siden dette er en nytekning av «Tomb Raider» er ikke Lara Croft umiddelbart en pistolbabe som strutter med både pupper og blykuler fra første stund.
Hun er fortsatt særdeles atletisk, skal det sies – ingen problemer med å klatre opp fjell og hus, eller å dra av helt vanvittige hopp høyt oppe over bakken. Noe som utføres tilnærmet perfekt gjennom et skikkelig fleksibelt og bra kontrollsystem.
Det er aldri kontrollene sin feil om du flyr utfor en kant, noe som er veldig viktig i et slikt spill. Det føles som en hakket vassere opplevelse enn i «Uncharted»-spillene på mange måter, selv om det lånes flittig fra også den serien.
Skyteglad dame
Jeg liker også hele konseptet med at vår heltinne som regel ikke kommer seg videre ved å banke opp mannfolk tre ganger størrelsen sin, men fordi hun er en av (til å begynne med) veldig få på øya som faktisk har skytevåpen.
«Where the hell did she get a machine gun?» vræles det fra fiender som bare har macheter og økser å rutte med. Det gjør det hele litt mer realistisk, og måten vi oppgraderer Lara på utover gjør at hun står bedre rustet når det ryr på med fiender som kan skyte tilbake.
Nå skal det sies at Lara kommer i litt vel fantastiske situasjoner, og tåler uhorvelige mengder juling.
Så mye at jeg koster på meg et par øyerull når hun ikke bare overlever flere båtforlis gjennom spillet, men også et helikopter som styrter, flykrasjer, eksploderende huler og turer utfor fossefall.
Spillet er ikke lettbeint nok til at jeg helt tror på det, spesielt ikke når historien til å begynne med tegner et litt mer realistisk bilde av Lara, som blir helt satt ut når hun må drepe et menneske for første gang.
På den andre siden liker jeg både hvordan selve historien utfolder seg, mystikken bak været og hvordan det går utover klimaet på plassene du besøker og ikke minst de forskjellige folkene som er med – selv om det ligger et par hundre døde personer i fotsporene til heltinnen vår når alt kommer til alt.
Og så må det jo sies at disse superhektiske og skriptede sekvensene hvor hele områder går til helvete virkelig får opp pulsen.
Lara Fischer eller Kimbo Croft?
Men den beste delen av spillet er hvordan det hele føles åpent for meg som spiller.
For det er ikke en satt rute gjennom de forskjellige områdene. Jovisst følger spillet en opptråkket linje, men den linjen er så bred at du selv velger innfallsvinkel på fiendene. Og det oppfordres til mye sniking.
Laras lille arsenal krones av buen, som du ikke bare kan oppgradere med mye snacks utover, men som også fungerer som en effektiv måte til både å lure vakter unna hverandre og knerte de med pil-gjennom-fjes-treff.
Eller du kan oppgradere både hagle og hvor mye juling du tåler, og fly gjennom hordene som en gal.
«Unchartroid Evilvania»
Det er lett å se hvor utviklerne har hentet inspirasjon, og den inspirasjonen har kommet fra øverste hylle. Selve strukturen i spillet minner veldig om en litt mer åpen utgave av «Resident Evil 4», selv om oppgraderingen av våpnene dine glatt kunne vært enda litt mer oversiktlig.
I tillegg har du også oppgraderinger av selve Lara gjennom erfaringspoeng du tjener, men bare via illusjonen av at du selv velger hva hun skal bli bedre i.
Hva er meningen i å gi oss titalls med oppgraderingsmuligheter, når du MÅ velge blant et fåtall av disse for at resten skal låses opp i tur og orden? At du også tjener erfaringspoeng under cut-scenes føles rart.
Noe «Metroid» er å finne også, i at utstyret du har til stadighet blir oppgradert og nye områder kan besøkes. Ofte gikk jeg forbi en plass hvor jeg tenkte «åssen i huleste kommer jeg med dit?», og hvor en ny dings senere gjorde det klart at jeg kunne stikke tilbake.
Det er generelt mye å utforske, og alle de forskjellige områdene på øya inviterer konstant til å ta turen innom krinker og kroker.
Gjemte huler og skjulte skatter
Om du tar deg tid til å sjekke rundt finner du kanskje noen av de forskjellige «Tombs»-ene også; store, gjemte, gravplasser som gir deg masse mynt å bruke på oppgraderinger – men som krever mer oppgaveløsning enn resten av spillet.
Disse hjernetrim-avbrekkene er herlige pauser fra klatre/skyte-mantraen resten av spillet preker, og hjelper «Tomb Raider» å bli nettopp «Tomb Raider».
Der spillet bommer litt er i multiplayer. Utviklerne har prøvd så godt de kunne å ikke bare ha med en Team Deathmatch-variant gjennom å også ha en modus der du som skipbrudden skal hente medisiner i en Capture the Flag-utgave.
Denne er faktisk skikkelig gøy om du får med deg noen kumpaner som gidder å kommunisere og spille som et lag, der du kan hoppe rundt og bruke områdene slik du selv vil.
Det er derimot ingen garanti at du får spille med slike, selvfølgelig, og sammen med kravet til at du MÅ spille best-av-tre-runder på rundt fem minutter hver gjør det hele greia slitsom om du havner med idioter.
Uansett føles flerspillerdelen som en ettertanke, selv om du har det etter hvert så velkjente «Call of Duty»-oppsettet med opplåsing av våpen, perks og mye annet som røres inn i en uinteressant suppe vi egentlig ikke vil se i et «Tomb Raider»-spill.
Croft blir kanskje litt for kjapt et supermenneske i det som er et spill som låner mye fra andre, men samspillet mellom både historie, grafikk, lyd, skytefølelse, kontroller, utforsking, klatring, gåteløsing og vanskelighetsgrad gjør at jeg gir meg ende over.
Slutten på spillet skriker, roper og tramper det i fjeset ditt at det kommer flere spill med den gjenfødte heltinnen, og glad er jeg for det.
Hun var aldri helt borte, men sannelig er hun velkommen tilbake okke som!
NB! «Tomb Raider» lanseres til PlayStation 3, Xbox 360 og Windows den 5. mars.
