(PressFire.no): Jeg hadde slitt med å ramse spillstudioer som kunne gitt «Gears of War» den revitaliseringen serien trenger.
Men om du først tjoret meg fast til en staur og kilet meg til annethvert blodkar i kroppen sprakk, hadde jeg nok kommet tilbake med ei liste med People Can Fly på toppen.
Polakkene er eksperter på å blande gammelt og nytt. «Painkiller» var et fantastisk eksempel på hvordan «Doom» kunne sett ut hvis Id Software virkelig holdt koken ut nittitallet. «Bulletstorm» var en delikat parodi på spill som akkurat «Gears of War», i en gjennomleken innpakning.
Derfor er det fryktelig trist at den kvalitetsbevisste gjengen fra Warsawa har fått i jobb å holde «Gears of War»-serien varm, når den mest av alt trenger en lang pause.
Hallo? Er historien der?
Kanskje fikk utviklerne for lite tid. Kanskje ble det turbulens i studioet da Epic Games kjøpte dem og grunnleggeren dro. Kanskje ble det rett og slett dørgende kjedelig å leke med noen andres tydelig definerte merkevare.
«Judgment» er i hvert fall langt ifra så sprengfullt av kjærlighet og kreativitet som man har lært å forvente av People Can Fly.
Epic Games' erkebanale men etter hvert veletablerte historie er dysset helt ned, og skytespillets premiss om at du styrer velkjente Baird og lagkompisene hans gjennom en rettssak er ikke annet enn det absolutt tynneste rammeverket man kan forvente av et spill med en historie.
Marcus Fenix har fått seg en lengre ferie, og tok tilsynelatende med seg all historiemessig ballast som lektyre hvor enn han dro. Det som står igjen er et tynnribbet og resultatorientert skytegalleri, hvor du febrilsk hives mellom grå og brune, brune og grå omgivelser i kamper med stort sett de samme fem-seks typene fiender.
Det var ikke det harry universet som gjorde at jeg likte forgjengeren så godt, men det føles litt knapt når dette spillet såvidt gir noen eksposisjon i det hele tatt før det bærer ut i felten for å gjøre akkurat det samme som i de tre foregående spillene.
Kunne vært mer
Potensialet er formidabelt, ikke minst i måten spillet prøver å fortelle den knusktørre historien på. I utgangspunktet blir man tiltalt for krigsforbrytelser i domstolen The Tribunal, hvorpå de ulike figurene i Kilo Squad begynner å avgi hver sin forklaring.
Deretter får du styre dem gjennom sine ulike perspektiver i tiden før det første «Gears of War».
Å innta vidt forskjellige rollefigurer som autoritære Baird, spesialsoldaten Sofia og damplokomotivet Coletrain kunne lagt opp til herlig variasjon, enten de bare hadde ulike våpen eller også spillestiler som var bedre tilpasset deres personligheter og spissferdigheter.
I stedet trekker spillet bare ny hud rundt den samme ruslebiffen du alltid har styrt i serien, og sparker deg i stumpen på vei ut i en opplevelse som aldri forsøker å overgå forgjengerne sine.
Du får riktignok leke med noen nye våpen, som verken blir kreative eller nødvendige nok til at du helt greier å forelske deg i dem, men du danser fortsatt etter den samme pipa som i de tre populære førstespillene. Grenadiers og Boomers lurer fortsatt rundt annethvert hjørne, og har ikke lært seg noen nye triks siden sist.
Mangler sprut
Epic Games har lagd flere skytespill enn de fleste studio, og har høvlet en knallbra skyteopplevelse av tredjepersonsserien, men jeg har først og fremst latt meg sjarmere av de grandiose øyeblikkene. Som når du for første gang møter Berserker-en i eneren, eller blir slengt gjennom den ugjestmilde buken til en kjempeorm i «Gears of War 2».
«Judgment» er gråstein i forhold.
Spillet har én sluttboss, som heller ikke imponerer, enten gåsehud eller taktisk brodd er målestokken din. Omgivelsene er oftere enn ikke dølle østeuropeiske bystrøk eller generiske sci-fi-korridorer som kunne tilhørt halvparten av alle skytespill i verden.
Grunnidéen er fortsatt den samme: vent bak påfallende velplasserte barrikader, stikk opp hodet for å plaffe ned et par fiender og gjenta til det verker i skytefingeren. For å være helt ærlig, var det nok for en stund etter «Gears of War 3».
Etter hvert har formelen blitt så foredlet og velformulert at det er vanskelig å rettferdiggjøre en oppfølger uten at den i større grad snur alt på hodet. Dette forsøket føles mest av alt som et halvhjertet forsøk på bevare momentet, til en ekte firer kan slippes på neste Xbox.
Høyt bunnivå
La det likevel være sagt at People Can Fly ikke har kjørt skuta på grunn.
«Gears of War: Judgment» er pent og velskapt. Skytingen er like bra som den alltid har vært. Den nye belønningsorienterte infrastrukturen, hvor du stadig belønnes med erfaringspoeng, kostymer og sånt noe - som deles mellom en- og flerspilleren - gir spennende insentiver.
«Declassified»-sidesporene, som simpelthen er ekstra vanskelige utfordringer du kan låse opp for hvert brett, er også et ærlig forsøk på å piske litt dynamikk i den ellers stagnerende krigsleken.
På sitt aller beste, som når du mister evnen til å regenerere helse eller må kjempe mot sylfrekke tidsfrister, skaper det en intens spenning som gjør det lettere å glemme at du stort sett gjør akkurat det samme gjennom kampanjedelens åtte-ni timer.
Så våkner man etter hvert, og innser at brorparten av «Declassified»-utfordringene består av å bruke spesifikke våpen som uansett er himla godt tilpasset arbeidsoppgavene dine, eller kjempe mot et par ekstra fiender. Også lurer du på hvor det ble av det spinnville overskuddet den samme gjengen utviste med «Bulletstorm», som jo var bygd rundt geniale actiontriks.
Ensformig og stakkato
Noe skurrer med hvordan spillet er porsjonert også.
De ulike kapitlene er delt inn i mindre bolker, som igjen er lagt opp som flere brett. Når du har gjort et par oppgaver og drept alle Locust-bøllene, fylles skjermen med en poengoversikt, stjerner deles ut etter hvor flink gutt (eller jente) du har vært, også blir du hevet videre til et nytt, isolert brett.
Spillflyten blir underlig stakkato av all stoppingen og de uforklarlige avbruddene, og tegner en blek kontrast til de eventyrlystne ekspedisjonene nede i gruvedypet, eller de sønderknuste ruinene fra de første spillene i serien.
Beslutningen om å gjøre flere av brettene til rene forsvarssekvenser, hvor du setter opp automatiske maskingevær og plaffer løs fra dekning til ingenting rører seg mer, er et interessant temposkifte.
Å gjenta konseptet så ofte at spillet stort sett mister all aggressivitet og følelse av makt, selv om det aldri blir veldig vanskelig – selv på Hardcore – understreker tankene om at dette til syvende og sist er et hastverksprodukt.
Og hvorfor må jeg spille i flere timer for å låse opp «Aftermath» - en separat historiedel som fuger ut et av de ubesvarte spørsmålene i «Gears of War 3» gjennom en timeslang seanse?
Flerspilleren er fin
Om ikke «Gears of War 3» hadde en fantastisk flerspillerdel, og da særlig i Horde-modusen, hadde det vært mye enklere å anbefale «Gears of War: Judgment» for de kurante flerspillerdelene alene. Men det er jo ikke tilfellet.
Jeg har ingen problemer med å kose meg i Overrun, hvor ett lag styrer angripende Locust og de andre er Gears som skal forsvare seg. Det er strategisk og hektisk, og de habile brettene gjør det forfriskende smidig.
Men det er jo ikke vanskelig å innse at det egentlig er Horde-bolken fra forgjengeren, bare at de av merkelige årsaker har fjernet evnen til å sette ut egne forsvarsverk og barrikader og dummet den ned.
Sammen med Survival, som er stort sett samme opplegget bare mot datastyrte fiender, utgjør de den mest interessante stammen i «Gears of War: Judgment». Særlig det nye klassesystemet, hvor noen er ingeniører som kan montere datastyrte maskingevær og andre er stridsleger som gjenoppliver kompisene med helberedende granater, pumper gjenspillingsverdi og glede i de to
Mer typiske Free For All, Domination og Team Deathmatch er stort sett den samme, solide moroa som før, men virker også å være besatt av skytedominansen til Activisions flaggskipserie. Her er det plutselig mer fokus på vertikal kjemping og mellomdistanse enn det har vært før, noe som til en viss grad går på bekostning av de intime, intense haglekampene og rullerundene som har preget serien ellers.
Som den pregløse og oppstykkede enspilleren, bærer flerspillerdelene av «Judgment» til syvende og sist preg av manglende inspirasjon og en etterdiltende innstilling til moderne skytespillkonvensjoner.
Nå er historiebolken av kalaset ribbet ned til et rent skytegalleri, som ikke er interessant nok i sin egen rett til at det holder interessen oppe gjennom de to kveldene du sannsynligvis bruker på den.
Flerspillerdelen er fortsatt solid, men har også skåret av noe av svoren som gjorde «Gears of War 3» til en så fantastisk velbalansert heisatur på nett, og inngått unødvendige kompromisser i retning «Call of Duty».
De som har snust på å tatovere dødningskallelogoen på buken eller bare er veldig, veldig glade i den lettbente, rølpete historien om de skytegladene Gears-ene, greier nok å finne mye å slå klørne i her, selv om «Gears of War 3» er et bedre spill på de fleste måter. Kanskje i samarbeidsdelen for fire spillere?
Men jeg har ikke samvittighet til å anbefale dette til noen som bare vil ha et nytt skytespill. Til det har konkurransen blitt altfor hard.
«Gears of War: Judgment» utgis eksklusivt til Xbox 360 den 22. mars. Skjermbildene i denne saken er tatt av utgiver/utvikler, og vi mener de ser penere ut enn det endelige spillet. Vi har ikke hatt anledning til å ta egne bilder på Xbox 360, og anbefaler å se på videoer fra spillet e.l for å få et mer presist inntrykk.
Høyt bunnivå
La det likevel være sagt at People Can Fly ikke har kjørt skuta på grunn.
«Gears of War: Judgment» er pent og velskapt. Skytingen er like bra som den alltid har vært. Den nye belønningsorienterte infrastrukturen, hvor du stadig belønnes med erfaringspoeng, kostymer og sånt noe - som deles mellom en- og flerspilleren - gir spennende insentiver.
«Declassified»-sidesporene, som simpelthen er ekstra vanskelige utfordringer du kan låse opp for hvert brett, er også et ærlig forsøk på å piske litt dynamikk i den ellers stagnerende krigsleken.
På sitt aller beste, som når du mister evnen til å regenerere helse eller må kjempe mot sylfrekke tidsfrister, skaper det en intens spenning som gjør det lettere å glemme at du stort sett gjør akkurat det samme gjennom kampanjedelens åtte-ni timer.
Så våkner man etter hvert, og innser at brorparten av «Declassified»-utfordringene består av å bruke spesifikke våpen som uansett er himla godt tilpasset arbeidsoppgavene dine, eller kjempe mot et par ekstra fiender. Også lurer du på hvor det ble av det spinnville overskuddet den samme gjengen utviste med «Bulletstorm», som jo var bygd rundt geniale actiontriks.
Ensformig og stakkato
Noe skurrer med hvordan spillet er porsjonert også.
De ulike kapitlene er delt inn i mindre bolker, som igjen er lagt opp som flere brett. Når du har gjort et par oppgaver og drept alle Locust-bøllene, fylles skjermen med en poengoversikt, stjerner deles ut etter hvor flink gutt (eller jente) du har vært, også blir du hevet videre til et nytt, isolert brett.
Spillflyten blir underlig stakkato av all stoppingen og de uforklarlige avbruddene, og tegner en blek kontrast til de eventyrlystne ekspedisjonene nede i gruvedypet, eller de sønderknuste ruinene fra de første spillene i serien.
Beslutningen om å gjøre flere av brettene til rene forsvarssekvenser, hvor du setter opp automatiske maskingevær og plaffer løs fra dekning til ingenting rører seg mer, er et interessant temposkifte.
Å gjenta konseptet så ofte at spillet stort sett mister all aggressivitet og følelse av makt, selv om det aldri blir veldig vanskelig – selv på Hardcore – understreker tankene om at dette til syvende og sist er et hastverksprodukt.
Og hvorfor må jeg spille i flere timer for å låse opp «Aftermath» - en separat historiedel som fuger ut et av de ubesvarte spørsmålene i «Gears of War 3» gjennom en timeslang seanse?
Flerspilleren er fin
Om ikke «Gears of War 3» hadde en fantastisk flerspillerdel, og da særlig i Horde-modusen, hadde det vært mye enklere å anbefale «Gears of War: Judgment» for de kurante flerspillerdelene alene. Men det er jo ikke tilfellet.
Jeg har ingen problemer med å kose meg i Overrun, hvor ett lag styrer angripende Locust og de andre er Gears som skal forsvare seg. Det er strategisk og hektisk, og de habile brettene gjør det forfriskende smidig.
Men det er jo ikke vanskelig å innse at det egentlig er Horde-bolken fra forgjengeren, bare at de av merkelige årsaker har fjernet evnen til å sette ut egne forsvarsverk og barrikader og dummet den ned.
Sammen med Survival, som er stort sett samme opplegget bare mot datastyrte fiender, utgjør de den mest interessante stammen i «Gears of War: Judgment». Særlig det nye klassesystemet, hvor noen er ingeniører som kan montere datastyrte maskingevær og andre er stridsleger som gjenoppliver kompisene med helberedende granater, pumper gjenspillingsverdi og glede i de to
Mer typiske Free For All, Domination og Team Deathmatch er stort sett den samme, solide moroa som før, men virker også å være besatt av skytedominansen til Activisions flaggskipserie. Her er det plutselig mer fokus på vertikal kjemping og mellomdistanse enn det har vært før, noe som til en viss grad går på bekostning av de intime, intense haglekampene og rullerundene som har preget serien ellers.
Som den pregløse og oppstykkede enspilleren, bærer flerspillerdelene av «Judgment» til syvende og sist preg av manglende inspirasjon og en etterdiltende innstilling til moderne skytespillkonvensjoner.
Nå er historiebolken av kalaset ribbet ned til et rent skytegalleri, som ikke er interessant nok i sin egen rett til at det holder interessen oppe gjennom de to kveldene du sannsynligvis bruker på den.
Flerspillerdelen er fortsatt solid, men har også skåret av noe av svoren som gjorde «Gears of War 3» til en så fantastisk velbalansert heisatur på nett, og inngått unødvendige kompromisser i retning «Call of Duty».
De som har snust på å tatovere dødningskallelogoen på buken eller bare er veldig, veldig glade i den lettbente, rølpete historien om de skytegladene Gears-ene, greier nok å finne mye å slå klørne i her, selv om «Gears of War 3» er et bedre spill på de fleste måter. Kanskje i samarbeidsdelen for fire spillere?
Men jeg har ikke samvittighet til å anbefale dette til noen som bare vil ha et nytt skytespill. Til det har konkurransen blitt altfor hard.
«Gears of War: Judgment» utgis eksklusivt til Xbox 360 den 22. mars. Skjermbildene i denne saken er tatt av utgiver/utvikler, og vi mener de ser penere ut enn det endelige spillet. Vi har ikke hatt anledning til å ta egne bilder på Xbox 360, og anbefaler å se på videoer fra spillet e.l for å få et mer presist inntrykk.
Flerspilleren er fin
Om ikke «Gears of War 3» hadde en fantastisk flerspillerdel, og da særlig i Horde-modusen, hadde det vært mye enklere å anbefale «Gears of War: Judgment» for de kurante flerspillerdelene alene. Men det er jo ikke tilfellet.
Jeg har ingen problemer med å kose meg i Overrun, hvor ett lag styrer angripende Locust og de andre er Gears som skal forsvare seg. Det er strategisk og hektisk, og de habile brettene gjør det forfriskende smidig.
Men det er jo ikke vanskelig å innse at det egentlig er Horde-bolken fra forgjengeren, bare at de av merkelige årsaker har fjernet evnen til å sette ut egne forsvarsverk og barrikader og dummet den ned.
Sammen med Survival, som er stort sett samme opplegget bare mot datastyrte fiender, utgjør de den mest interessante stammen i «Gears of War: Judgment». Særlig det nye klassesystemet, hvor noen er ingeniører som kan montere datastyrte maskingevær og andre er stridsleger som gjenoppliver kompisene med helberedende granater, pumper gjenspillingsverdi og glede i de to
Mer typiske Free For All, Domination og Team Deathmatch er stort sett den samme, solide moroa som før, men virker også å være besatt av skytedominansen til Activisions flaggskipserie. Her er det plutselig mer fokus på vertikal kjemping og mellomdistanse enn det har vært før, noe som til en viss grad går på bekostning av de intime, intense haglekampene og rullerundene som har preget serien ellers.
Som den pregløse og oppstykkede enspilleren, bærer flerspillerdelene av «Judgment» til syvende og sist preg av manglende inspirasjon og en etterdiltende innstilling til moderne skytespillkonvensjoner.
Nå er historiebolken av kalaset ribbet ned til et rent skytegalleri, som ikke er interessant nok i sin egen rett til at det holder interessen oppe gjennom de to kveldene du sannsynligvis bruker på den.
Flerspillerdelen er fortsatt solid, men har også skåret av noe av svoren som gjorde «Gears of War 3» til en så fantastisk velbalansert heisatur på nett, og inngått unødvendige kompromisser i retning «Call of Duty».
De som har snust på å tatovere dødningskallelogoen på buken eller bare er veldig, veldig glade i den lettbente, rølpete historien om de skytegladene Gears-ene, greier nok å finne mye å slå klørne i her, selv om «Gears of War 3» er et bedre spill på de fleste måter. Kanskje i samarbeidsdelen for fire spillere?
Men jeg har ikke samvittighet til å anbefale dette til noen som bare vil ha et nytt skytespill. Til det har konkurransen blitt altfor hard.
«Gears of War: Judgment» utgis eksklusivt til Xbox 360 den 22. mars. Skjermbildene i denne saken er tatt av utgiver/utvikler, og vi mener de ser penere ut enn det endelige spillet. Vi har ikke hatt anledning til å ta egne bilder på Xbox 360, og anbefaler å se på videoer fra spillet e.l for å få et mer presist inntrykk.
