(PressFire.no): Siden nettspilling inntok hjemmekonsollene og ble det nye dopet for sofagriser verden rundt, har den mer intime delt skjerm-opplevelsen havnet mer og mer i skyggen.
Interaksjonen oss spillere imellom foregår i større grad gjennom konkurranseorienterte skytespill og massive nettrollespill enn ved siden av hverandre foran TV-en, noe som er forståelig tatt utviklingen i betraktning.
«Army of Two: Devil’s Cartel» anerkjenner heldigvis at det fortsatt finnes et marked for spill med høy kompisfaktor, og at man noen ganger bare ønsker å samarbeide uten at det går en kule varmt for noen av partene.
Og om det likevel skulle oppstå konflikt, så er i beste fall makkeren en armlengdes avstand unna et klask med flat hånd – akkurat som i gamle dager.
Ta to, betal for to
Da jeg spilte det første «Army of Two» i 2008 gikk det fort opp for meg at dette ikke var et spill for den ensomme rytter.
Den mest sentrale spillmekanikken bygget på bruken av såkalt «aggro», en funksjon som fordrer til å fordele oppmerksomheten under skuddvekslingene mellom hverandre.
Skal vi bli kvitt en hissig mitraljøse er med andre ord den ene spilleren nødt til å samle opp «aggro» for å avlede ildgivningen, mens den andre lister seg opp på flanken for å gjøre kort prosess.
Denne funksjonen spiller en vel så stor rolle i «Devil’s Cartel» og det er i så måte intet nytt under solen.
Andre samarbeidselementer tok form av å stille seg i formasjon og synkronisere snikskytterskudd, stå rygg mot rygg for å danne actionkarusell eller slepe hverandre langs bakken i heroiske redningsmanøvre.
Alt dette er skrelt bort fra treeren.
Nøyaktig hvorfor Visceral Games har valgt å pelle vekk mye av essensen i originalspillet, vet jeg ikke. Som et samarbeidsspill beveger serien seg lengre inn i konkurranseterreng enn lagsport, der muligheten for å bokse hverandre lett i skulderen er erstattet med muligheten for å rive i filler omgivelsene på pur faen.
Det har blitt mer bråkete, mer tøysete og mer hodeløst. Og det funker faktisk.
Blind vold
En velegnet ambassadør for spillmediet er «Devil’s Cartel» så definitivt ikke. Nakkeknekking og knivstikking akkompagneres gjerne av «awesome!», armer og bein finner sine egne veier før man rekker å stave ordet spekulativ - og dialogen kunne vært skrevet av enhver tomsing som har kommet seg gjennom førstegangstjenesten.
Det engelske uttrykket cheesy har aldri sittet så løst for meg som det gjør nå.
Har du som oppdrag å spre det glade budskap om spill i kultursammenheng, bør du glemme at det eksisterer spill som dette.
På den annen side har vi helt åpenbart å gjøre med et spill som aldri forsøker å ta seg selv seriøst. «Army of Two: Devil’s Cartel» er fyren som kan finne på å spy i vaskemaskinen, vise rørleggersprekken på motorveien og blande Nesquick i proteinshaken.
Det er et spill blottet for ambisjoner om å formidle eller bevege på selv de mest mikroskopiske nivåer.
Som et reinspikka underholdningsmaraton to venner imellom er det med andre ord helt ideelt. Og selv om valget står mellom å spille over nett eller delt skjerm, er det liten tvil om at spillet er laget med sistnevnte i tankene. For selv om det uansett er mer moro å spille sammen mens man faktisk er sammen, vitner også historien i spillet om at det er greit å ha noen å jatte med underveis.
For å være helt ærlig har jeg ingen aning om hva som foregår i «Devil’s Cartel», jeg har ingen aning om hvorfor det foregår - ei heller hvem det angår eller i hvilken kontekst.
Det kan i det hele tatt virke som Visceral Games har skjønt at når man sitter to stykker og spiller foran samme skjerm, er det ingen av deltakerne som bryr seg nevneverdig om noe av det som skjer når man ikke spiller. Og det har de for så vidt helt rett i.
Kuleregn med solgløtt
Selve spillet består av å skyte seg gjennom korte sekvenser brutt opp av adspredte «set-pieces» med eksplosjoner som hovedingrediens. Etter et par sekunder med lavpanna replikkveksling mellom de to nye hovedpersonene, blir man som regel kastet hodestups inn i dødelige regnbyger selv Kristen Gislefoss ville slitt med å se komme.
Men til tross for en såre enkel meny, er det serveringen som gir uttelling. Med et bredt utvalg av opplåsbare våpen blir man hele veien oppfordret til å dele ut mer juling enn det man allerede har gjort, og pengene renner inn på konto nærmest av seg selv.
Sett at du stort sett hele tiden får visuell respons øverst på skjermen når motstanderen møter sin skjebne, følger det også at man klør i fingra etter å drepe så mye som mulig.
Dette hadde selvfølgelig vært helt uviktig om ikke skytefølelsen var på plass, noe den heldigvis er. Å pumpe de identitetsløse gringoene som renner rundt i favelaen fulle av bly gir en zen-aktig følelse som moralsk sett burde falle langt utafor.
Uten å gå så mye mer inn på spillmekanikkene føler jeg også det er verdt å ofre «Overkill»-funksjonen et par ord, da den funker fint til å oppsummere det helhetlige premisset som ligger til grunn for «Devil’s Cartel» som spill. Etter å ha vært tilstrekkelig sjenerøs med avtrekkerbruken får man nemlig mulighet til å gå inn i en udødelighetsmodus hvor eksplosiv ammunisjon er en ubegrensa ressurs, og det å måtte lade våpenet er noe som tilhører fortiden.
Beregner man bruken av «Overkill»-funksjonen riktig blir sluttresultatet et visuelt tilfredsstillende spetakkel uten like, hvor man kan ende opp med å gjøre mer skade på lokalbefolkningen og hjemmene deres enn det spillets narkoskurker selv ville klart å gjøre på en livstid.
Det kler spillet godt.
Middelmådig suksess
Men jeg vil nødig lure noen til å tro at «Army of Two: Devil’s Cartel» er et bra spill. Ikke bare er det tidvis stygt å se på, langt over grensa for hva spekulativt angår og helt fritt for ambisjoner om å imponere, det er også snakk om en ganske ensformig rett med få ingredienser.
Som et arkadeprega skytebonanza mynta på deg og en kompis er det heller snakk om en passe godt stekt Grandiosa i interaktiv drakt, mer eller mindre bevisst tilpassa en barnslig daffekveld foran TV-en.
Mens vi renner fra dekning til dekning og tømmer magasinene på gjengmedlemmer som flyr inn i vegger og over rekkverk (alt ettersom), fordufter tilsynelatende alt som har å gjøre med virkelighetens intriger og bekymringer.
Spiller man alene bør du ta høyde for at «Devil’s Cartel» er en middelmådig lapskaus av actionøyeblikk.
Spiller dere to sammen vil det nå og da oppstå et øyeblikks vakkert kameraderi over å rive i filler en stakkar med et tilfeldig, men likevel perfekt synkronisert hagleskudd.
NB! «Army of Two: The Devil’s Cartel» er lansert til Xbox 360 og PlayStation 3.
