(PressFire.no): «Brothers» handler ikke overraskende nok om to brødre. Du kontrollerer dem begge – én hånd for hver bror, én retning for hver hånd. De er kronglete å få has på når du prøver å styre dem hver sin vei, men så lenge du holder dem sammen, er det ganske enkelt.
Jeg tror det er et tilsiktet designvalg, da mye av spillet handler om samholdet mellom de to guttene. Det er liksom der samspillet deres er grunnlagt – samarbeid hvor du koordinerer lillebror til å ta tak i én ende av en stige og storebror den andre, før du styrer dem sammen mot et felles punkt.
Et dårligere spill hadde gjort prosessen frustrerende og ødelagt for mye av det underliggende som utviklerne prøver å kommunisere. Men det er ikke tilfellet her.
Broderlig spill
Den yngste broren har vannskrekk. Jeg vet dette mest fordi jeg har spilt spillet, og erfart at lillebror ikke tråkker i vann med mindre han kan henge seg på ryggen til broren – som mer enn velvillig loser ham over elver og innsjøer.
Minstemann er også rampete av seg. Hver gang han interagerer med omverdenen sin, for eksempel lokalbygda, står han i kontrast med storebror i måten han ergrer på seg befolkningen.
Storebrors svar er som regel mer taktfullt og høflig. Han er den ansvarsfulle av dem – han vet at faren deres lider av en uhelbredelig sykdom, og at hvis de ikke får tak i nektar fra livstreet ved enden av eventyret sitt, er familielivet fortapt.
Eventyret deres starter der.
Makabert og romantisk
Likevel er «Brothers» et spill som handler om mer enn bare reisen. Når jeg blir kjent med brødrene, kjenner jeg dem på bakgrunn av hvordan jeg velger å bli kjent med dem – ikke fordi jeg har lest meg opp eller fått det tvangsforet.
Kråkespråket deres forsterker hele denne idéen, siden du blir sittende å tolke dem ut i fra hva de gjør, ikke dialogen de har blitt foret med fra et manus. Du kan kanskje argumentere for at det er to sider av samme mynt, men i eventyret til Starbreeze fargelegges utrolig mye av figurene på måten de lar deg samhandle med omverdenen.
I et av mine favorittøyeblikk i starten av spillet kan du prate med en gammel mann som står bøyd over en rosebusk. Storebror unnskylder seg idet han oppsøker dialog. Lillebror? Han slår ham på rompa og ler høyt idet han jamrer seg.
Du trenger med andre ord ikke forståelig dialog for å lade historien med følelser. «Brothers» klarer fint å være en sjarmerende og hjerteskjærende opplevelse uten, som spiller på alle de rette emosjonelle strengene, og klarer å balansere mellom selv det makabre og tårevåte.
Stemningsrapport
Omgivelsene alene skildrer liksom et forløp som gir deg følelsen av en reise som strekker seg over sesonger, når den i virkeligheten er over på bare et par timer. Men du kommer til å se så utrolig mye på den tiden – aller mest ting du forbinder med det eventyrlige og nesten nasjonalromantiske.
Når spillet halvveis inn introduserer et mektig slott på toppen av en fjelltopp, skinner inspirasjonen fra «ICO» tvers igjennom. Forskjellen er at du nå har to aktive deltagere som drar hverandre hver sin vei idet de bestiger beistet, ikke bare én.
Særlig siste akt beviser at utviklerne ikke bare er flinke historiefortellere, men smarte spilldesignere. De skjønner koblingen mellom de to feltene, og hva som må til for å underbygge forholdet til brødrene og få deg til å erfare, gjennom spill, hvor sterkt båndet deres er.
Kall det gjerne en interessant øvelse i koordinasjon og fingerferdighet hvis du må, men Brothers: A Tale of Two Sons» er egentlig alt for fokusert på det fortellertekniske til at det lar seg definere av utfordrende mekanikk og dype systemer.
Her føles disse tingene heller som en forlengelse av en fantastisk søt og ærlig fortelling, som fungerer på grunn av det upretensiøse materialet, den følelsesmessige berg-og-dalbanen, og det solide håndverket i bunnen.
«Brothers: A Tale of Two Sons» ble sluppet til Xbox Live Arcade 7. august, og blir sluppet til pc (Steam) 28. august. PS3-versjonen kommer 3. september.
