(PressFire.no): Du vet det er høst når NHL-sesongen nærmer seg. Jeg elsker høsten, fordi jeg elsker NHL.
Da mener jeg ikke bare selve ligaen, selv om den er herlig i seg selv.
Neida, jeg elsker alt rundt også: Fantasiliga med kompisene, flikking på egen draktsamling og selvsagt dataspillene – ført i polygoner av EA Sports.
Veksthormoner
«NHL»-serien har nemlig vokst voldsomt siden styresystemet Skill Stick ble innført i «NHL 07». Det sier egentlig alt at jeg fortsatt står ved at ingen andre spill er like bra til å få en tradisjonell håndkontroll til å føles som en forlengelse av hånda.
Det er også «NHL 14»s store styrke, kontrollsystemet. Det sitter så godt at utvikleren nå har begynt å slenge på ekstrafunksjoner bare for å ha noe nytt å komme med – selv om det er unødvendig. I årets utgave har man blant gjort det enklere å finte og kroppstakle, med egne styrefunksjoner.
Akkurat det er kanskje godt nytt for noen nykommere, men om du er vant til tradisjonell styring kommer du garantert ikke til å merke noen forskjell.
Ja, spillseriens kvaliteter er ubestridte, så nå handler veldig mye om pussing av de riktige detaljene for EA Sports. Om evolusjon fremfor revolusjon. «NHL 13» var nemlig ikke perfekt, det var jeg da også inne på i min anmeldelse for et år siden.
Så hva er det store fokuset i år? Jo, fysikkmotoren og litt slåssing. Sistnevnte har visstnok ikke fått oppmerksomhet nok i spillserien, så nå teppebombes vi med slåsskamper underveis i kampene.
Hvorfor det, EA Sports? Ja, vi vet at de amerikanske tilskuerne og tv-seerne setter pris på en slåsskamp – og det skaper da også profiler. I «NHL 14» synes jeg imidlertid dette fokuset er helt feil. Tidligere kunne man velge om man skulle være med på slåsskampene, nå er de i større grad tvunget inn i kampene.
Fra ringen til isen
Da føles også slåssingen påklistret og litt plump, og når den kunstige intelligensen bestemmer seg for en nevekamp blir du en passiv tilskuer til et «show» som i beste fall er søvndyssende, inspirasjon fra boksespillserien «Fight Night» til tross.
Jeg liker at slåsskampene kommer som en konsekvens av grisetaklinger og fysiske uenigheter, men man kunne holdt seg til knuffing og irritasjon. Det hadde vært nok for å skape illusjonen av at vi har med ekte spillere å gjøre utpå digitalisen.
Utviklerne har også tatt grep med fysikkmotoren. Kollisjonsfysikken har samme kjerneteknologi som Impact Engine fra «FIFA»-spillene. Det er gode nyheter, for noe av det deiligste du gjør i «NHL 14» er å klistre motstandere opp etter vantet med en skikkelig kroppstakling. Det er ganske enkelt herlig å se hvordan en motspiller reagerer på et perfekt treff.
Da går det an å leve med enkelte småfeil og rare sitasjoner, slik det alltid blir når avanserte fysikkmotorer skal vise frem alle sine finesser.
Slappere keepere
Som en forlenging av dette er det gledelig å merke seg at den kunstige intelligensen virker mer aggressiv. Datamotstandere er rett og slett hissigere etter å ta fra deg pucken, og det gjør deg enda mer stresset i kampsituasjoner. Hvorfor er det bra? Jo, fordi det gir en enda større lykkefølelse når du faktisk klarer brasene og setter inn det avgjørende målet sekunder før slutt.
Den kunstige intelligensen har imidlertid fortsatt litt å gå på i relasjon til dine bevegelser på isen, det merker du spesielt i Be a Pro-modusen, men totalinntrykket er positivt.
Det som ikke er så positivt er at keeperne fremstår dårligere og dårligere for hvert eneste år. Fysikken skaper større tilfeldigheter foran målene, det er gledelig, og merkelige tabbemål kan tilgis. Det som bekymrer at sisteskansene har fått ørlite lengre reaksjonstid, og bittelitt mindre rekkevidde.
For å være helt klar: det er en smule lettere å score.
Det høres kanskje morsomt ut, men det er det slett ikke. Lykkefølelsen jeg nevnte for et par avsnitt siden innebærer nemlig akkurat det å lure knallgode burvoktere, og når det blir for lett risikerer nettsus å bli en rutine. Jeg sier ikke at vi helt er der ennå med «NHL 14», men EA Sports virker å gjøre serien marginalt enklere for hvert år. Slutt med det! Nå!
Treffende kommentarer
Pussing på produksjonsverdiene i serien skal dere imidlertid fortsette med, EA. Som i «FIFA» og «Madden» har man etter hvert fått på plass kommentatorer som er skummelt gode og presise i sine uttalelser. Jeg liker også hvordan man øyensynlig jobber redaksjonelt underveis i kamper, og trekker frem spesielle situasjoner eller profiler som har markert seg.
Utenfor isen kan årets utgave slå i bordet med en oppgradert NHL 94-modus, kule spillbare øyeblikk i historiedrevne NHL Moments LIVE og en oppusset Be a Pro-modus. Min favoritt er nok NHL Moments, der du kan spille hovedrollen i ekte kampsituasjoner fra i fjor og sesongen som kommer.
Alt rundt selve spillingen er solid, og modusrikdommen er svært tilfredsstillende. Det er likevel ikke noe som slår det å spille mot en kompis i sofaen, og gjerne vinne en finaleserie i Stanley Cup mot en skikkelig rival og nemesis. I mitt tilfelle, PressFire-kollega Lasse Lervik.
Det er når slike oppgjør spilles at seriens definerende øyeblikk skapes. Når fysikk, produksjonsverdier, statistikk og forståelse for sporten smelter sammen og gir deg den nevnte lykkefølelsen, er det ingen sportsspill over eller ved siden.
Da er også «NHL 14» suverent, noen feil og mangler til tross.
Problemet er at det samme kan sies om «NHL 13», og de fleste andre utgavene etter «NHL 07». Justeringene vi har nevnt, i tillegg til at det er lettere å få utvisninger i mot og at enkelte pasningstyper har blitt mindre mektige, makter ikke løfte årets tittel nevneverdig fra det vi fikk levert i fjor.
Dermed blir det ikke toppkarakter på «NHL 14» heller, selv om dette er sportsspillet jeg kommer til å kose meg mest med i høst og i vinter.
Til det er ikke evolusjonen tydelig nok, den røde tråden i nyvinningene er lett falmet og småslitt.
«NHL 14» er lansert til PlayStation 3 og Xbox 360.
