(PressFire.no): - Gosh, go and enjoy your linear entertainment! gulper den septiske, bleikfeite spillnerden Jimmy i retning faren sin på vei fra et av spillets tidlige oppdrag.
Like mye som et eksplosivt oppgjør med alt som går serieskaperne på nervene:
Rappkjefta, tiltaksløse spillnerder, for eksempel, geiper «Grand Theft Auto V» tunge til alle spill, filmer og bøker som ikke har det de har: en av historiens største, beste og mest frisinnede verdener.
Det er kulissene og barrikadene Rockstar Games stiller seg oppå når de sliter av seg på overkroppen og erklærer seg kongene av verden – igjen.
Jeg vet ikke om vi noen gang får se en mer mett og komplett spillverden. Sikkert – men det føles ikke sånn. Det tar et godt tosifret antall timer før man engang begynner å forstå rekkevidden av San Andreas 2.0. Og at man sannsynligvis aldri blir halvferdig med det.
Det har selvsagt sin pris.
Alle skal få
Men hvordan kan man hindre magen i kile av et spill som bruker uhorvelig mye tid, energi og magesyre på å radbrekke juggalos, sosiale medier, paparazzikultur, midtlivskrisa, liksomåndelige husmødre, private sikkerhetsselskaper, narsissistisk gründerkultur, amerikanske våpenlover, legalisering av tjall, konspiranoia, selvopptatte sosseamerikanere, ultraateisme, religion, hipstere, tarmskyllinger, kroppskunst, LAPD, Kickstarter, kunstfilm, «Call of Duty»-drittunger, reality-tv, kjendishysteri og - viktigst av alt - oss spillere?
Jeg kan ikke komme på noen som bedre fanger tidsånden med begge hender og klemmer ut mer manna fra himmelen enn Rockstar. Spillskapere eller ei. At våpenet og verktøyet deres er en potensielt hundre timer lang hedonistisk lekeplass er selvsagt en helmaks bonus.
Særlig sideoppdragene - hvor du må alliere deg med frilans grensepoliti som skyter alle med kulørt hudfarge i hodet med strømpistoler eller et trollperverst, godt voksent britisk ektepar som trenger hjelp med å spore opp bleier, gulltenner og andre kjendisartefakter – maler USA med pensel og rull dyppet i edder og galle.
Å gjøre seg ferdig med alle disse små avsporingene, som holdes adskilt fra hovedhistorien og jo egentlig ikke har noe å si for handlingsforløpet, tar sannsynligvis like lang tid som å punktere annethvert spill i hylla hos den lokale underholdningspraieren.
Om du handler spill med kostnadskalkyler i bakhodet, kan nok du og «GTA V» bli gode busser.
Selvrealisering 2.0
Den samme kåte iveren viser hovedpersonene Franklin, Michael og Trevor i spillets første ti-tolv timer. Når eksposisjonen skyller over oss og vi skal lære å kjenne dem som henholdsvis den strebende kisen fra ghettoen, halvrikingen som aldri helt greier å betale seg ut av midtlivskrisa og en av spillhistoriens mest rystende steingale godstog av en hovedperson.
«Grand Theft Auto V» er – i tråd med zeitgeisten, som de sier på UiO – i realiteten historien om et trekløver med kurante liv som lar selvrealiseringsprosjektet ta sånn overhånd at de plutselig er nøkkelbrikkene i det største ranslaget i Amerika der vi andre hamrer ut kronikker til nettaviser, hashtagger oss opp og fram i livet eller investerer noen tusen i et fjernhealingskurs.
«Hey, I'm working on a screenplay here!» er et av spillets hyppigste utrop, blant oppdrag hvor du massemyrder hipstere fordi de gjør narr av den kanadiske aksenten din eller denger en Apple-aktig bærbar pc i hodet på konas eksotiske, anusfikserte livsstilscoach, elsker og yogatrener.
Det er fristende å hevde at «GTA V» er forfatternes hyllest til 1900-tallsmannen, som velvillig stempler inn på fabrikken hver dag og drar rett fra jobb til jordkjelleren for å utbedre noe råte uten å fortrekke en mine.
I provinsen San Andreas er vinnerne de påfallende få som ikke er redd for å brette opp ermene og gjøre en (u)ærlig dags hardt arbeid.
Så godt som hvert eneste oppdrag er en makaber, endimensjonal maktfantasi hvor det stjeles biler, massakreres forsamlinger og/eller flåses med voldtekt, runking og juling. Hovedpersonene reflekterer i provoserende liten grad over handlingene sine, og oppførselen deres blir i all hovedsak dissekert gjennom terapitimer, forsmådde familiemedlemmer eller fiendene man systematisk henretter.
Det store hamskiftet
Stammen i historien mister derfor framdrift når Rockstar endelig er ferdige med å spissformulere de tre hovedpersonenes liv for å lære oss hvem de er, og faser over i historien de egentlig vil fortelle.
Når Franklin og den halvdumme kompisen Lamar slutter å strebe etter en vei ut av ghettoen, men blir pregløse raringer som bare sikler etter litt spenn.
Eller når Michael letter på sitt aggressive men forståelige oppgjør med den vemmelige Hollywood-fiffen og bare blir en irrasjonelt sint fyr.
Trevor er derimot sitt samme gamle jeg: en uflidd og usammenhengende villbass som banker, misbruker og dreper stort sett alle som spiller falskt på de kryptiske følelsesstrengene hans. En av tidenes mest nyanserte figurer og limet som holder trioen – og hele spillets historie, forsåvidt – sammen oppe i den hyperaktive identitetskonflikten vi suser gjennom.
Den fantastiske actionkomedien som utgjør første tredel av historien, trapper nemlig sakte ned til et banalt melodrama som klemmer ut all motivasjon og livsgnist, før spillet greier å stable seg på bena som selvsikker men vel forutsigbar ransaction. Det føles rett og slett som om det er for mye spill til tider. De samme virkemidlene gjenbrukes til det irriterende. Endeløse oppdrag utføres uten betaling og de samme kranglene drøvtygges så ekkoet gjaller.
Spaltet personlighet
Dessuten viser en spaltet personlighet seg i samspillet mellom de mange virkelighetsnære elementene og de bonky bisarre som i kjent stil drar serien gjennom surrealistiske landskap.
Michael har ingen problemer med å knerte en hel konvoy fullastet med meksikanske gangstere, men blir en frigid og tannløs raring når han i historien konfronteres av enkeltpersoner med pistol.
Serien sliter som vanlig med å rasjonalisere sin egen logikk. Som mestertyv og ranslegende er du både rik, mektig og utagerende, men du eter fortsatt ut av hånden til stort sett alle som tilbyr deg en liten skilling eller noen oppmuntrende ord.
Det hadde vært helt ålreit om «GTA» fortsatt befant seg i det samme, tøvete landskapet som det lenge gjorde god butikk på, men den stadige strebenen etter en stivmaska actionhistorie stiller også andre krav til karakterbyggingen.
Og det er i seg selv et snedig paradoks, for den bravadodynkete kranglingen mellom Franklin og kompisene eller de fullstendig allminnelige konfliktene mellom Michael og datteren som vil spille inn pornofilm er i seg selv unikt troverdige.
San Andreas v 2.0
Det er en fantastisk bragd å nøste sammen et så gedigent univers og stappe det fullt med aktiviteter, forstå meg riktig. Og Rockstar har som vanlig jerngrep om samspillet mellom figurene, som er noe av det beste spillmediumet har produsert og en naturlig polstring av drøftingen som gjorde deres «Max Payne 3» så fantastisk.
Til syvende og sist er femmeren likevel en oppskalering av «GTA: San Andreas». Større verden, flere oppdrag og flere aktiviteter, men i essensen en bruktbil bygd av mange de samme delene. Det er definitivt ingen nedsabling, «San Andreas» er for mange det definitive sandkassespillet, men reprisen legger seg litt for nært opp mot den gamle kompisen.
Dra dit, knabb den bilen og kom tilbake. Dra dit og skyt den fyren. Dra en tredje plass og følg etter bilen til en fyr. Introduksjonen av et «Max Payne 3»-aktig skytesystem, bedre bilfysikk og kreative oppdrag med både tatoveringspistoler og varmekamera i lankene hjelper litt, men greier ikke å holde historien rakrygget gjennom 30 timer. Dessuten er oppdragene litt enkle.
Det aller største lysglimtet er muligheten til å planlegge egne bankran, hvor du får velge både medhjelpere og innfallsmåter. Vil du buse inn med børsa mot skuldra eller bore din vei gjennom berget inn til velvet? Forhåpentligvis mater Rockstar inn adskillig flere slike anslag med tiden.
Uhøytidelig og impulsivt
«Grand Theft Auto V» triumferer først og fremst som en gjennomarbeidet verden. De endeløse slettene hvor du skrur opp CW McCalls Convoy på radioen og dundrer gjennom skogen for å jakte hjort.
I veikanten møter du kanskje en haiker. Kjører du henne hjem for en sum, eller får hun et uventet opphold hos den sekten oppe i åsen – som betaler godt for alle nye tilskudd?
De fantastiske sideoppdragene er én ting, universet er også teppelagt med små hendelser som oppstår ute av det blå.
Noen ganger må du bare banke opp veskeranere, andre ganger kan du komme over et ranslag i skuddveksling med politiet. Kanskje sniker du deg innpå dem bakfra og tar utbyttet selv? Haikeren du prøver å plukke opp kan være en rømling fra det lokale fengselet, som røsker deg ut av bilen og etterlater deg deprimert midt i periferiet.
Etter lunkne «Grand Theft Auto IV», er det forfriskende at serien igjen er i charterhumør og knepper skjorta ned til navlen. Rockstar er noen av de aller beste med pennen, men greier aldri å skrive bedre historier enn de du selv maner fram på vei gjennom lyngen for å stjele pengene til en gjeng hasjdyrkende skurker.
Jeg vet ikke om tilskuddet av helt habile tennis- og golfspill, eller greier som paragliding og triathlon akkurat definerer et «Grand Theft Auto», men det er mulig den vinden snur når flerspillerdelen endelig kommer i neste måned.
Tyner konsollene
De er uansett en uadskillelig del av Rockstars definerende ambisjoner. Jakten etter å toppe alt konkurrentene byr på – og samtidig tilby alt de aldri kunne ha drømt om å prioritere. Et jag som også ser ut til å ha krevd sitt av den snart eldgamle konsollinnmaten spillet er ute på i første omgang.
«Grand Theft Auto V» spretter uforutsigbart mellom å være helt nydelig i fleisen og å se regelrett stygt ut. Særlig manglende kantutjevning og lav oppløsning preger det ekstremt rike universet. I storbyen kan det noen ganger være vanskelig å se hvor du er på vei hen fordi aliasing og smussete kanter glir i hverandre.
Bildeflyten holder seg stort sett god, men faller også til uakseptable nivå når det virkelig røyner på. Noen ganger skrelles teksturene av enkelte flater før de plutselig kommer sprettende tilbake.
Det er ikke nok til å ødelegge opplevelsen, men blir en irriterende klegg som mer enn noe understreker at senere pc- og nestegenerasjonsutgaver ikke nødvendigvis må være stappfulle av nytt innhold for å være et sårt tiltrengt tilskudd.
En slags oppsummering
Det ble ikke slik at «Grand Theft Auto V» bytter våtromsmembran for oss eller oljer eikebenken mens vi farter gjennom faux Los Angeles på jakt etter lykken. Det er helt greit. Rockstars nyeste er først og fremst en revolusjon i verdensbygging, den selvsikre storebroren til allerede fantastiske ekperimenter som «Red Dead Redemption» og «Max Payne».
I jakten på verdens rikeste (og dyreste) spillverden, har Rockstar tilsynelatende tatt det piano med de mekaniske bærebjelkene som i stor grad ble etablert med «Grand Theft Auto III» for tolv år siden. Det hindrer det i å føles så innovativt som det burde, uten at det hopper på bremsen for et godstog fullastet med kompromissløs moro og noen vidunderlige figurer av den grunn.
«Grand Theft Auto V» er spillet du kan pakke i drevet en sen septemberkveld og våkne opp til at du spiller i medio mars en gang. En hyllest til impulsiv historiefortelling. Utfordreren som går andre spillutgivere på nervene fordi en saftig bestanddel av dem som handler det sannsynligvis ikke trenger noe annet på veldig lenge.
Mastodonten driver spillmediumets historiefortelling og samspill noen gode museskritt framover med sylskarp satire og fantastiske dialoger. Om hovedhistorien greide å holde på spruten gjennom hele berg- og dalbanen – en uhyre utakknemlig jobb, vel å merke – hadde dette vært en tidløs klassiker.
Akkurat nå er «Grand Theft Auto V» først og fremst en slags oppsummering av alt Rockstar Games har vist at de kan fra før av, med budsjettet alle sikler etter.
«Grand Theft Auto V» er ute til Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. Skjermbildene i denne saken er fra utgiverne, og vi mener de er adskillig penere enn selve spillet. Vi har dessverre ikke hatt anledning til å ta egne skjermbilder denne gangen.
OBS! I motsetning til flere av våre konkurrenter, mottok ikke vi et anmeldelseseksemplar av «Grand Theft Auto V» fra utgiver.Vi måtte derfor skaffe til veie et butikkeksemplar tettere opp mot utgivelse. Vi beklager at vi ikke kunne komme med vår vurdering før slippdato. Til gjengjeld har vi lagt oss i selen og brukt nesten 40 timer på å fullføre alle hovedoppdrag og brorparten av sideoppdragene for å kunne gi en grundig vurdering.
San Andreas v 2.0
Det er en fantastisk bragd å nøste sammen et så gedigent univers og stappe det fullt med aktiviteter, forstå meg riktig. Og Rockstar har som vanlig jerngrep om samspillet mellom figurene, som er noe av det beste spillmediumet har produsert og en naturlig polstring av drøftingen som gjorde deres «Max Payne 3» så fantastisk.
Til syvende og sist er femmeren likevel en oppskalering av «GTA: San Andreas». Større verden, flere oppdrag og flere aktiviteter, men i essensen en bruktbil bygd av mange de samme delene. Det er definitivt ingen nedsabling, «San Andreas» er for mange det definitive sandkassespillet, men reprisen legger seg litt for nært opp mot den gamle kompisen.
Dra dit, knabb den bilen og kom tilbake. Dra dit og skyt den fyren. Dra en tredje plass og følg etter bilen til en fyr. Introduksjonen av et «Max Payne 3»-aktig skytesystem, bedre bilfysikk og kreative oppdrag med både tatoveringspistoler og varmekamera i lankene hjelper litt, men greier ikke å holde historien rakrygget gjennom 30 timer. Dessuten er oppdragene litt enkle.
Det aller største lysglimtet er muligheten til å planlegge egne bankran, hvor du får velge både medhjelpere og innfallsmåter. Vil du buse inn med børsa mot skuldra eller bore din vei gjennom berget inn til velvet? Forhåpentligvis mater Rockstar inn adskillig flere slike anslag med tiden.
Uhøytidelig og impulsivt
«Grand Theft Auto V» triumferer først og fremst som en gjennomarbeidet verden. De endeløse slettene hvor du skrur opp CW McCalls Convoy på radioen og dundrer gjennom skogen for å jakte hjort.
I veikanten møter du kanskje en haiker. Kjører du henne hjem for en sum, eller får hun et uventet opphold hos den sekten oppe i åsen – som betaler godt for alle nye tilskudd?
De fantastiske sideoppdragene er én ting, universet er også teppelagt med små hendelser som oppstår ute av det blå.
Noen ganger må du bare banke opp veskeranere, andre ganger kan du komme over et ranslag i skuddveksling med politiet. Kanskje sniker du deg innpå dem bakfra og tar utbyttet selv? Haikeren du prøver å plukke opp kan være en rømling fra det lokale fengselet, som røsker deg ut av bilen og etterlater deg deprimert midt i periferiet.
Etter lunkne «Grand Theft Auto IV», er det forfriskende at serien igjen er i charterhumør og knepper skjorta ned til navlen. Rockstar er noen av de aller beste med pennen, men greier aldri å skrive bedre historier enn de du selv maner fram på vei gjennom lyngen for å stjele pengene til en gjeng hasjdyrkende skurker.
Jeg vet ikke om tilskuddet av helt habile tennis- og golfspill, eller greier som paragliding og triathlon akkurat definerer et «Grand Theft Auto», men det er mulig den vinden snur når flerspillerdelen endelig kommer i neste måned.
Tyner konsollene
De er uansett en uadskillelig del av Rockstars definerende ambisjoner. Jakten etter å toppe alt konkurrentene byr på – og samtidig tilby alt de aldri kunne ha drømt om å prioritere. Et jag som også ser ut til å ha krevd sitt av den snart eldgamle konsollinnmaten spillet er ute på i første omgang.
«Grand Theft Auto V» spretter uforutsigbart mellom å være helt nydelig i fleisen og å se regelrett stygt ut. Særlig manglende kantutjevning og lav oppløsning preger det ekstremt rike universet. I storbyen kan det noen ganger være vanskelig å se hvor du er på vei hen fordi aliasing og smussete kanter glir i hverandre.
Bildeflyten holder seg stort sett god, men faller også til uakseptable nivå når det virkelig røyner på. Noen ganger skrelles teksturene av enkelte flater før de plutselig kommer sprettende tilbake.
Det er ikke nok til å ødelegge opplevelsen, men blir en irriterende klegg som mer enn noe understreker at senere pc- og nestegenerasjonsutgaver ikke nødvendigvis må være stappfulle av nytt innhold for å være et sårt tiltrengt tilskudd.
En slags oppsummering
Det ble ikke slik at «Grand Theft Auto V» bytter våtromsmembran for oss eller oljer eikebenken mens vi farter gjennom faux Los Angeles på jakt etter lykken. Det er helt greit. Rockstars nyeste er først og fremst en revolusjon i verdensbygging, den selvsikre storebroren til allerede fantastiske ekperimenter som «Red Dead Redemption» og «Max Payne».
I jakten på verdens rikeste (og dyreste) spillverden, har Rockstar tilsynelatende tatt det piano med de mekaniske bærebjelkene som i stor grad ble etablert med «Grand Theft Auto III» for tolv år siden. Det hindrer det i å føles så innovativt som det burde, uten at det hopper på bremsen for et godstog fullastet med kompromissløs moro og noen vidunderlige figurer av den grunn.
«Grand Theft Auto V» er spillet du kan pakke i drevet en sen septemberkveld og våkne opp til at du spiller i medio mars en gang. En hyllest til impulsiv historiefortelling. Utfordreren som går andre spillutgivere på nervene fordi en saftig bestanddel av dem som handler det sannsynligvis ikke trenger noe annet på veldig lenge.
Mastodonten driver spillmediumets historiefortelling og samspill noen gode museskritt framover med sylskarp satire og fantastiske dialoger. Om hovedhistorien greide å holde på spruten gjennom hele berg- og dalbanen – en uhyre utakknemlig jobb, vel å merke – hadde dette vært en tidløs klassiker.
Akkurat nå er «Grand Theft Auto V» først og fremst en slags oppsummering av alt Rockstar Games har vist at de kan fra før av, med budsjettet alle sikler etter.
«Grand Theft Auto V» er ute til Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. Skjermbildene i denne saken er fra utgiverne, og vi mener de er adskillig penere enn selve spillet. Vi har dessverre ikke hatt anledning til å ta egne skjermbilder denne gangen.
OBS! I motsetning til flere av våre konkurrenter, mottok ikke vi et anmeldelseseksemplar av «Grand Theft Auto V» fra utgiver.Vi måtte derfor skaffe til veie et butikkeksemplar tettere opp mot utgivelse. Vi beklager at vi ikke kunne komme med vår vurdering før slippdato. Til gjengjeld har vi lagt oss i selen og brukt nesten 40 timer på å fullføre alle hovedoppdrag og brorparten av sideoppdragene for å kunne gi en grundig vurdering.
Tyner konsollene
De er uansett en uadskillelig del av Rockstars definerende ambisjoner. Jakten etter å toppe alt konkurrentene byr på – og samtidig tilby alt de aldri kunne ha drømt om å prioritere. Et jag som også ser ut til å ha krevd sitt av den snart eldgamle konsollinnmaten spillet er ute på i første omgang.
«Grand Theft Auto V» spretter uforutsigbart mellom å være helt nydelig i fleisen og å se regelrett stygt ut. Særlig manglende kantutjevning og lav oppløsning preger det ekstremt rike universet. I storbyen kan det noen ganger være vanskelig å se hvor du er på vei hen fordi aliasing og smussete kanter glir i hverandre.
Bildeflyten holder seg stort sett god, men faller også til uakseptable nivå når det virkelig røyner på. Noen ganger skrelles teksturene av enkelte flater før de plutselig kommer sprettende tilbake.
Det er ikke nok til å ødelegge opplevelsen, men blir en irriterende klegg som mer enn noe understreker at senere pc- og nestegenerasjonsutgaver ikke nødvendigvis må være stappfulle av nytt innhold for å være et sårt tiltrengt tilskudd.
En slags oppsummering
Det ble ikke slik at «Grand Theft Auto V» bytter våtromsmembran for oss eller oljer eikebenken mens vi farter gjennom faux Los Angeles på jakt etter lykken. Det er helt greit. Rockstars nyeste er først og fremst en revolusjon i verdensbygging, den selvsikre storebroren til allerede fantastiske ekperimenter som «Red Dead Redemption» og «Max Payne».
I jakten på verdens rikeste (og dyreste) spillverden, har Rockstar tilsynelatende tatt det piano med de mekaniske bærebjelkene som i stor grad ble etablert med «Grand Theft Auto III» for tolv år siden. Det hindrer det i å føles så innovativt som det burde, uten at det hopper på bremsen for et godstog fullastet med kompromissløs moro og noen vidunderlige figurer av den grunn.
«Grand Theft Auto V» er spillet du kan pakke i drevet en sen septemberkveld og våkne opp til at du spiller i medio mars en gang. En hyllest til impulsiv historiefortelling. Utfordreren som går andre spillutgivere på nervene fordi en saftig bestanddel av dem som handler det sannsynligvis ikke trenger noe annet på veldig lenge.
Mastodonten driver spillmediumets historiefortelling og samspill noen gode museskritt framover med sylskarp satire og fantastiske dialoger. Om hovedhistorien greide å holde på spruten gjennom hele berg- og dalbanen – en uhyre utakknemlig jobb, vel å merke – hadde dette vært en tidløs klassiker.
Akkurat nå er «Grand Theft Auto V» først og fremst en slags oppsummering av alt Rockstar Games har vist at de kan fra før av, med budsjettet alle sikler etter.
«Grand Theft Auto V» er ute til Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. Skjermbildene i denne saken er fra utgiverne, og vi mener de er adskillig penere enn selve spillet. Vi har dessverre ikke hatt anledning til å ta egne skjermbilder denne gangen.
OBS! I motsetning til flere av våre konkurrenter, mottok ikke vi et anmeldelseseksemplar av «Grand Theft Auto V» fra utgiver.Vi måtte derfor skaffe til veie et butikkeksemplar tettere opp mot utgivelse. Vi beklager at vi ikke kunne komme med vår vurdering før slippdato. Til gjengjeld har vi lagt oss i selen og brukt nesten 40 timer på å fullføre alle hovedoppdrag og brorparten av sideoppdragene for å kunne gi en grundig vurdering.
