(PressFire.no): Andre og siste episode av den nedlastbare «Burial at Sea»-porteføljen til «Bioshock Infinite», er omsider sluppet – kort tid etter at spillskaper Ken Levine kunne melde at Irrational Games pakker sakene og vender snuten mot nye horisonter.
Etter å ha fulgt «Bioshock»-serien siden 2007, er det med en slags tilfreds vemodighet jeg nå skriver disse ordene.
Vemodig fordi kalaset er over, tilfreds fordi Episode 2 samler alle trådene i ett eneste herlig nøste. Eller for å ære spillseriens fiffige tidsbegrep med en mer passende formulering: sirkelen er fullendt.
Paris, je t’aime
Episode 2 åpner på komfortabelt vis i en hyperestetisk versjon av Paris, der Elizabeth sitter på en av de mange gatekaféene og nyter livet med et glass rødvin og en rykende fersk croissant.
En kunstner med gjennomfransk bart overrekker oss et portrett av Elizabeth, som formelig gisper av begeistring når han med skarp aksent informerer om at bildet er gratis.
I Elizabeths sko vandrer vi så gjennom Paris’ gater til lyden av Edith Piafs «La Vie En Rose», badet i et virtuelt sollys mer liknende smeltet gull.
Nede ved elva kommer vi tilfeldigvis over Sally fra forrige episode, som legger på sprang. Vel vitende om at ting er i ugjære løper vi etter, mens byens farger og liv forsvinner ettersom det blir tydelig at denne virkeligheten er ren fata morgana.
Sally fordufter foran døra til privatdetektiven Booker DeWitt, Elizabeth stiger inn og illusjonen brister. Vi er tilbake i Rapture.
Tid-rom-kontinuumet er noe herk.
I pikens sko
Rapture er selvfølgelig like foruroligende atmosfærisk som det alltid har vært, uten at man umiddelbart rekker å anerkjenne akkurat dét:
Omringet av tre menn klare til å drepe henne, må Elizabeth ty til sin indre stemme, vår alles Booker DeWitt, for å prate seg ut av situasjonen.
Almanakken oppdateres - finn Suchong, Raptures svar på Jeremiah Fink. Slik det alltid har vært når en skriver om de historietunge «Bioshock»-spillene, er det imidlertid vanskelig å si noe mer konkret om handlingen uten å ty til ødeleggende «spoilere».
Essensiell Elizabeth
Det jeg kan si, er at «Burial at Sea: Episode 2» er en direkte fortsettelse av historien i første episode, og tar for seg en helt essensiell del av Elizabeths erfaringer med hele «Bioshock»-universet.
Som før gjemmer djevelen seg i detaljene, og den fem-seks timer lange heisaturen tar oss med tilbake til viktige hendelser på tvers av tid og rom. Den store forskjellen fra forrige episode er her at man inntar rollen som Elizabeth, en vever pike uten de helt store kampevnene.
Mikrobølgekanon
Av den grunn veksles flyten fra «guns blazing» og plasma-bonanza i Episode 1 til mer forsiktig listing og bakholdsangrep i denne omgang.
Selv om variasjon er livets krydder, og de dunkle omgivelsene egner seg godt til sniking, er ikke denne omstillingen bare heldig.
Skulle man risikere å bli oppdaget, er det for eksempel veldig dumt å prøve seg på direkte konfrontasjon – om enn hvor mye det frister.
Det gir jo mening med tanke på hovedpersonens begrensede fysikk, men stemmer ikke helt overens med arsenalet man har tilgjengelig.
Her finnes nemlig mikrobølgekanon, hagle, armbrøst og pistol. Det kan dessuten fort bli kjedelig å kakke fienden i bakhodet med den samme animasjonen, for ente gang. På samme tid er ikke faren stor for å bli sett når fiendene tilsynelatende trasker rundt med en kombinasjon av tunnelsyn og øresus.
Kunstig intelligens anno 2014 kan definitivt gjøres bedre.
En serie som vil huskes
Men «Bioshock» er «Bioshock». Det føles alltid urettferdig og banalt å legge hovedvekten på spillmekaniske detaljer når man skriver om en spillserie som har pushet grensene for interaktiv historiefortelling.
For selv om jeg ikke kan skrive noe mer konkret om selve handlingsforløpet, vil jeg likevel benytte anledningen til å honorere både stemmeskuespillere, manusforfattere og kreative designere.
Spesielt førstnevnte, skuespiller Courtnee Draper, som blant er annet kjent fra «Kingdom Hearts»-spillene, kommer virkelig til sin rett i «Burial at Sea: Episode 2».
Hun stønner, gråter, hvisker og hyperventilerer om hverandre, og puster liv inn i en virtuell personlighet som jeg siden «Bioshock Infinite» nå føler meg skummelt knyttet til.
Et takk til fansen
Episode 2 nøster i tillegg opp mange av de trådene som jeg ikke visste at var løse engang, ikke bare gjennom regisserte sekvenser, men også sirlig utplasserte kulisser i omgivelsene.
Og den visuelle biten av opplevelsen, undervannsdystopien Rapture, med sin neonglinsende 50-tallsestetikk, er fortsatt noe helt for seg selv – syv år etter originalen ble lansert. For det er tross alt det aller første «Bioshock» fra 2007 som er det sentrale referansegrunnlaget for denne episoden, som et ydmykt takk til den aller barskeste fansen.
Selv om «Burial at Sea – Episode 2» lider av noen uheldige spillmekaniske svakheter som lav kunstig intelligens og skytespill versus snikespill-dissonans, er det nemlig et uomtvistelig faktum at Irrational Games har tatt et verdig farvel med en storslått spillserie.
Takk for alt, Rapture.
