(PressFire.no): Personlig mistenker jeg at vi innerst inne drømmer om en apokalypse. At alle disse dystopiske dommedagshistoriene som dominerer popkulturen vår ikke spiller på frykt, men på en oppfyllelse av våre innerste fantasier.
Vi er egentlig ikke redde for en apokalypse der verden blir overfylt av monstre, levende døde eller virusinfiserte desperados: vi hadde ønsket den hjertelig velkommen.
Heller kjempe for livet og føle seg levende, enn å hutre i det gråtriste høstregnet grytidlig på morgenen, mens man venter på et forsinket lokaltog som aldri kommer.
Mye heller hamle opp med zombies mens man forvandler ruinene av en ødelagt verden til sin private fornøyelsespark, enn å jobbe ni til fire for å betale regninger og skatt før man tar oppvasken. Alle vil være jo unike snøfnugg, og universets senter. Alle vil føle seg levende, og ha det moro uten kjedelige rutiner.
Så alle liker tanken på apokalypse nå. Vel, i teorien og i dagdrømmer. I virkeligheten hadde det selvsagt sugd skikkelig.
Munter apokalypse
«Sunset Overdrive» plugger seg inn i denne fantasien om full frihet og full rulle etter at alt går lukt til helvete – akkurat som så mange andre spill har gjort før. I motsetning til de fleste andre postapokalyptiske sandkassespill er imidlertid «Sunset Overdrive» insisterende munter, fargesprakende som en godteribuffet, og kaotisk-akrobatisk på grenset til det hyperaktive.
Xbox One har ikke så mange eksklusive titler å skryte av, og de fleste som hittil har blitt sluppet er vel heller ikke mye å skryte av. Det føles påfallende at «Sunset Overdrive» har en del likhetstrekk med en av de få Microsoft-eksklusive titlene som virkelig er verdt tiden: «Dead Rising 3».
Begge utspiller seg i en åpen verden etter apokalypsen, der man har presset en imponerende mengde fiender inn i miljøene. Alt fra det eksentriske våpenutvalget, de skrullete folkene man møter på sin vei og følelsen av å skape sin egen moro i absurde kostymer er omtrent det samme.
O for oransje
«Sunset Overdrive» slenger også inn elementer fra en rekke andre spill: og føles på forskjellige tidspunkter som «Jet Set Radio», «Crackdown», «SSX Tricky», «InFamous», «Bulletstorm» og et Tony Hawk-spill fra den fine tiden før «Ride» ødela serien totalt.
Det er mest i de små detaljene at «Sunset Overdrive» bidrar med et personlig særpreg: i måten ord staves ut i det oransje gørret som eksploderer da du dreper fiender.
I de forskjellige animasjonene som kommer etter at spillfiguren din gjenopplives, enten han/hun hopper ut av en sarkofag og gjør «Walk Like an Egyptian»-håndbevegelsene fra den gamle The Bangles-musikkvideoen, eller kryper ut av en TV–skjerm som Samara i «The Ring».
Slitsom «dudebro»
Selv om mye i «Sunset Overdrive» er mer fornøyelig enn direkte gøyalt, er det sånne små detaljer som gjør at du begynner å virkelig like spillet – og vinnes over av sjarmen, lenge etter at man har ristet oppgitt på hodet over de bråkjekke morsomhetene.
De første par timene var jeg slett ikke overbevist. Hovedpersonen introduseres på en klossete måte, og historien er bare påskudd for å legge tingene til rette i sandkassen.
Aller først kan man velge kjønn, kroppsfasong, hudfarge, frisyre, fjes, fjesvekst og klær. Siden alle de mannlige ansiktsmodellene ser temmelig hjernedøde ut velger jeg den som ser aller dummest ut, og får min fyr til å se litt ut som en utviklingshemmet Keanu Reeves fra «Bill & Ted»-perioden.
Uansett hva jeg gjør forblir han en sjarmløs og usympatisk fysak, så etter et par spillkvelder skifter jeg kjønn. Så å si.
Det vi har sett av bilder og trailere har fokusert på den mannlige hovedpersonen, men hele spillet tar seg faktisk betraktelig opp etter at jeg forvandlet ham fra en klisjefull, lettere slitsom «dudebro» til en sarkastisk jente med store briller, tamburmajorhatt og hotpants.
Sikkert mye fordi den kvinnelige stemmeleggeren Stephanie Lemelin gjør en betydelig bedre jobb enn hennes maskuline motstykke, Yuri Lowenthal.
Animasjonene hennes er dessuten mye morsommere, så pow. Ta den, Gamergate!
Betryggende at ingen av spillfigurene stusser over at denne fyren plutselig har forvandlet seg til en jente, noe som tyder på at fremtidens Sunset City er en usedvanlig hyggelig og tolerant sted for transpersoner.
Vond leske-bivirkning
Vi er i denne solfylte, sommerlige storbyen i år 2027, og hovedpersonen befinner seg på T-banen da deformerte monstre angriper fra alle kanter. Via et raskt tilbakeblikk får vi se at fyren (eller eventuelt dama) jobber som vaktmester for leskedrikkonsernet FizzCo, som akkurat har lansert sin splitter nye energibrus, OverCharge Delirium XT.
En forfriskende leskedrikk, med noen leie bivirkninger: alle som tar en slurk forvandler seg umiddelbart til rabiate mutanter. Nå prøver denne storkorporasjonen desperat å holde lokk på situasjonen, og har isolert hele byen fra omverdenen mens kamproboter henretter vitner.
Sytten dager senere er store deler av befolkningen forvandlet til rasende monstre kalt OD’s, mens den navnløse hovedpersonen møter den grinete gamlingen Walter.
Han er den første i en rekke med smårare overlevende man blir kjent med på sin glade vei, som alle tilbyr et bredt utvalg av utfordringer.
De første par timene sendes du ut på typiske «hent dingsen»-oppdrag som introduserer mekanikken, og som gjør deg fortrolig med de mest grunnleggende elementene.
Konstant bevegelse
Noe av det første du lærer er dette: «Sunset Overdrive» ligner kanskje mye på mange andre spill, men det ligner slett ikke på noe tradisjonelt skytespill.
Hvis du satser på å løpe rundt på bakkeplanet mens du plaffer ned motstandere, da kommer døden veldig kjapt, brutalt og nådeløst. Fiendene har tilstrekkelig skarp IQ til å kverke deg på noen sekunder, så du er nødt til å spille «Sunset Overdrive» i henhold til partiprogrammet. Noe som betyr at du bør vie litt tid til å mestre akrobatikken.
I basketakene er det essensielt å holde seg i konstant bevegelse: sprette rundt på biltak, «grinde» som en snow-/skateboarder på rekkverk og strømkabler, samt spurte sidelengs langs bygninger mens man plaffer ned udyr og fiender.
På denne måten opparbeider man seg stilpoeng som aktiverer et av de sentrale hjelpemidlene: «Amps». De kan lages med hjelp av ingredienser man finner rundt i byen, og brukes til å oppgradere ferdigheter og våpen, som kan gjøre deg latterlig mektig i kortere perioder.
At «Sunset Overdrive» bruker såpass lang tid på treningsoppdragene skyldes at det er mye å sette seg inn i her, og at det kan ta litt tid før man får dreisen på alt.
Til gjengjeld føler man en desto større mestringsfølelse når alt sitter skikkelig, og man kan drepe udyrene med akrobatikk, eleganse og godt humør. Man blir heldigvis ikke straffet særlig hardt når ting går på trynet, og ender vanligvis opp med å bli gjenopplivet noen sekunder før øyeblikket man døde.
Så selv om vanskelighetsgraden kan være bratt er fokuset hele tiden på moro, ikke avstraffelse. Dette er et spill som blir bedre desto lengre man holder på, og ikke bare fordi man stadig utvikler utstyr, ferdigheter og får morsomme hjelpemidler.
Wienerpølsekonspirasjoner
Man får dessuten bryne seg på et bredt utvalg av fiender, som inkluderer forskjellige varianter av deformerte OD-mutanter, kamproboter, kriminelle gjenger og bosser.
Historieoppdragene blir gradvis artigere, også.
Etter hvert møter man en gjeng bortskjemte, late rikmannsklyser i The Oxfords, som trenger assistanse til trivielle gjøremål før de hjelper deg å lage en propell. Så snart farter man rundt på jakt etter ryggsekker med selvbruningskrem, og før du vet ordet av det slakter du hundrevis av mutanter ved å leke «hent kosekaninen» med en mekanisk bikkje.
Man hjelper rollespillnerder med å gjenfinne virkelighetsoppfattelsen, samler tegneserier og gjenoppliver den kunstige intelligensen til en dypt psykotisk, oppblåsbar FizzCo-maskot.
Senere møter man en speidertropp som har forskanset seg i et japansk turistsenter, og nå dedikerer livet til samurai-kodeksen. Noe som leder til en konspirasjon som sirkler rundt en speiderleder som forsvant på jakt etter wienerpølser.
Så det er en idérikdom og oppfinnsomhet her som forhindrer at oppdragene blir monotone, og en stor variasjon i oppdragene – selv om «Sunset Overdrive» til tider prøver litt for hardt.
En del morsomheter blir for krampaktige og overkule. Et godt eksempel er «Sunset TV». Tanken er at storskjermer rundt om i byen skal streame ukentlige TV-sendinger, som tar for seg spilltips, konkurranser og «fan art».
Fordi undertegnede testet en tidlig anmelderkopi fikk jeg se en spesialsending for oss skribenter, der programlederen Brandon Winfrey blant annet anmodet meg om å unngå late beskrivelser som «Sunset Overhype».
En fiffig tanke, men den eplekjekke «MTV tidlig på nittitallet»-stilen torpederte litt av velviljen. Det samme gjør flere elementer i «Sunset Ovehy… eh, Overdrive». Fra den generiske pop-punk-musikken til de teite ordspillene, alt blir litt for påtatt kjekkas til å treffe blinken.
Men selv om den selvbevisste humoren kunne ha vært skarpere, er dette fortsatt skikkelig artig – mye takket være det livlige kampsystemet.
Skriker ikke ny generasjon
«Sunset Overdrive» overser Kinect-funksjonalitet til fordel for litt ekstra prosessorkraft, som angivelig er brukt til å sprite opp den kunstige intelligensen. Visuelt sett er ikke denne åpne verdenen den mest imponerende vi noensinne har sett. Grafikken skriker ikke en ny generasjon, og tøffer stabilt avgårde i beskjedne 30fps og 900p.
Dette er likevel en veldig veldesignet verden i lystige, lyse fargetoner. Og selv om dette heller ikke er den største sandkassen vi har boltret oss i, er Sunset City tettpakket med innhold og overbefolket av fiender.
Det er dessuten en god variasjon i miljøene; fra en artig fornøyelsespark til et hypermoderne studentområde i flere nivåer. Vi får også et assortert utvalg av flerspillermodi, som man kan aktivere via telefonkiosker rundt om i byen.
Siden dette tross alt er et spill av Insomniac Games («Ratchet & Clank»,«Resistance») kan du være sikker på at våpenutvalget er like fargerikt som miljøene. Rundt tjue hjemmelagede villmansvåpen i «Dead Rising»-stil blir tilgjengelige i løpet av spillets gang – fra TnTeddy (en håndkanon som skyter ut eksploderende teddybjørner) til High Fidelity (som kaster ut LP-plater i «Shaun of the Dead»-stil).
Det mest imponerende er at «Sunset Overdrive» klare å opprettholde det høye energinivået over så mange timer uten å bli utmattende, og at denne verdenen byr på såpass stor variasjon.
En fargesprakende sandkasse full av fun, som belønner ferdigheter uten å straffe feilskjær alt for hardt.
Dette blir mer moro desto lengre man holder på, og selv om mange av elementene er tatt fra andre spill føles kombinasjonen fortsatt frisk. Dette burde ha vært et lanseringspill - men hey, bedre sent enn aldri.
NB! «Sunset Overdrive» lanseres til Xbox One 31. oktober.
