«Candy Crush for tissen»

Oda kommenterer dating-Æppene, som har samme mål – og virkemåter – som appene.

5. november 2023 13:26

KOMMENTAR (PressFire.no): Tinder, Happn, Grindr og de andre «Æppene», alle vet hva du mener når du snakker om æppene i bestemt form, får skylda for så mangt.

At ungdommen er mer og mer single, at det er stadig vanskeligere for menn på sjekkearenaen, økning i ren narsissisme, ja noen folk kan bli så godt vant med oppmerksomhet at de ikke skjønner at de må fire på krava litt.

Ungdommen har ikke sex lenger. Den evig populære «sånn er menn og kvinner og Tinder gjør det verre» henger over som et popvitenskapelig spøkelse (som er ulidelig kjedelig å ende opp i samtale med på fest. Jeg anbefaler å late som du må på do og så gå bort til noen som har bilder av katten sin på mobilen eller noe i stedet).

Men forskning blant norske studenter viser at, vel, Tinder bare såvidt endrer på ting. I realiteten ikke: Flesteparten av brukerne oppnår ikke noe særlig suksess, verken korttids eller langtids.

Og de som er Casanovaer eller Helenaer (hun som sjøsatte tusen skip) der er de som gjør det greit her ute blant folk også. Og vice versa.

Men likevel sitter vi der på do og sveiper. Som om vi spilte Angry Birds. Eller Candy Crush.

Og det er vel i realiteten det man gjør. Æppene er ikke virtuelle barer. Tinder er Pokémon Go med mennesker. Candy Crush for tissen.

Min påstand er denne: Det er ikke selvtillit eller seksuell tilfredsstillelse som er det de fleste får ut av appen. Det er tidsfordriv og gamification av menneskelig aktivitet. En mixed reality-opplevelse. Et MMO med en RP-server.

Å gamifye virkeligheten er ikke i seg selv negativt. Jeg er ganske avhengig av MIA (en app som måler minutter med økt hjertefrekvens, i realiteten hverdagscardio) og Hevy, løfteappen min. Med grafer og poeng og stjerner kommer motivasjon til å komme seg ut og gjøre benkpress. Og som alle som vil tjene penger: De holder tilbake funksjoner for å få deg til å betale for fullversjonen.

Du vet. Som æppene gjør.

Leserne av denne blekka vil være godt kjent med uvesenet som er mikrotransaksjoner, spillselskapenes melkeku med jurbetennelse. Nåde den som blir hekta på FIFA (eller har et barn som finner ut hvordan man kjøper smurfebær for å vinne i smurfespillet på mammas iphone).

Rent spilldesignmessig har vi mange av de samme funksjonene designet som kjøpsprompts. Det er en bevisst tilbakehold av muligheten til å spille spillet lenge/få neste hit. For eksempel at mobilspillene kun gir deg X liv, og så må du vente før du kan spille igjen. 

Flere av æppene bruker samme teknikk, med begrensede høyresveip/likes.

Det samme gjelder at du kan gi ekstra oppmerksomhet som øker sannsynligheten for å treffes, gjerne i flere nivåer. I Pokémon Go kan du ved å bruke en sterkere ball ha større sannsynlighet for å fange din Pikachu. En annen parallell fra Pokémon Go er «lures», der det dukker opp flere pokemon akkurat hos deg i en kort periode.

Både Tinder og Grindr has også denne funksjonen.

Gratisversjonene gir deg en liten smak av muligheten. Du får en gratis boost, en gratis lure, tre gratis roser å gi din utkårede i måneden.

Men om du er tom så.. Kan du jo kjøpe?

Her skiller æppene seg ut fra de andre appene – det koster skjorta. 

En måned med Hevy, som jeg får mye mer ut av i det virkelige liv enn æppene noen gang har gitt meg, koster en femtilapp. En måned med tinder koster 350 spenn for det minste abonnementet. Grindr ligger på ca samme nivå, og en boost der koster 139 (tinder litt billigere, 99 spenn).

Pokémon Go og Candy Crush et al er ikke i nærheten, men gjemmer bort prisen på ting med å lage en in-game valuta, noe æppene heldigvis ikke har funnet ut at eksisterer enda.

Ikke tro at dette er tilfeldig.

King (som eier Candy Crush Saga og diverse andre sånne) og Match Group  (som eier OK Cupid, Tinder og Bumble) lever ikke av ulike behov. De lever av det samme behovet: Dopamin. Det er ikke feil hode som styrer sveipinga di. Det er hodet ditt, og hodet ditt blir frustrert når du går tom for liv.

De vet hvem du er og hva du gjør...

OK Cupid hadde selv for eksempel et evidensbasert utspill om menns alderspreferanser hos kvinner der det ble påpekt at markedsmessig var det kanskje lurt å søke litt oppover heller enn et par år max og så ned til 22 uansett egen alder. Særlig om du har noen eksotiske preferanser. Ja, de vet du vindusshopper babesa utenfor halvpluss-sju og hva kjettingemojien og «bottom» betyr.

Statistikkfolka til Match Group eller King føler seg nok ikke særs bundet av forskningsetiske komitéer i snitt. Selskapene vasser i PhDer i statistikk, psykologi og kvantitative samfunnsfolk, sann mine ord.

Mine sveip på alle som nevner P2 og katt, i bioer med mer enn to sammenhengende setninger, er i et Excel-ark et sted.

Det er ikke kjærligheten vi leter etter, det er det plinget av en like, den lille rushet av en match, og så litt middelmådig samtale som oftest er langt mindre interessant enn dopaminhitet. Så sveiper man videre. 

Det er ikke folk på den andre siden, det er et nytt level, og så har du alltid ønsket deg alle pokemonene som ser ut som en hest.

Men det er jo også litt menneskelig kontakt vi savner, selv om trua på kjærligheten er lav.

Fordi bekreftelse og menneskelig kontakt og oppmerksomhet og sex og selskap er grunnleggende menneskelig drivkraft. Mer enn nye liv i Bubble Witch Saga noensinne kan være.

Vi er ensomme, vi menneskene. Vi bor alene og jobber hjemmefra og ungene er vekk annahver uke. Det er tomt etter at hun knuste hjertet ditt og tok med seg den fineste planta di og dro. De vet det så godt og de utnytter det. 

Designerne hos Match Group og King sammenligner notater på foredrag om å «Monetize the Whales».

Kanskje vi burde slette æppene og installere et spill som du kjøper hele av med en gang? Jeg anbefaler for eksempel 80 Days, Monument Valley, Ingress eller Mini Motorways. Så invitere noen vi snakker med på Discord sånn jevnlig, også et sted der vi søker litt selskap og tidsfordriv, hjem på pizza?

Og så sender vi hen vi har et godt øye til en liten direktemelding (uten å nevne kjønnsorganene våre med én gang). Kanskje blir vi avvist, kanskje kommer vi en vei. Det er ingen neste sjanse og i morgen er hun gift med han med det fine håret på jobb og ingen smurfebær er tilgjengelig.

Dette er Ironman mode. Du har bare ett liv. Go for it.

Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3