(PressFire.no): Å lage en ny utgave av «Final Fantasy VII», et så nært universelt elsket spill som du kan komme på denne siden av «Super Mario Bros», er å be om trøbbel.
Det å attpåtil gjøre det over tre deler på syv(?) år kan virke som ren og skjær galskap, men akkurat nå er jeg takknemlig for å få litt galskap i livet mitt.
«FF» står herved for «fy flate».
«Final Fantasy VII: Rebirth» er et monster av et spill.
Det er et fullverdig, fullskala tilskudd i «Final Fantasy»-serien forkledd som en del 2 av 3- oppfølger til «Final Fantasy: VII Remake». Du er ikke forberedt på hvor svært dette er.
Spillet er så gedigent at det får «Remake» til å virke som en apetittvekker. I starten fryktet jeg at det skulle bli for massivt for sine egne sømmer og at noen skulle briste.
Heldigvis bindes alt sammen av limet som består av noen av de mest elskverdige rollefigurene i spillhistorien, mer levende fremstilt enn noensinne gjennom glitrende animasjon og fremragende stemmeskuespill.
Etter hendelsene i «Remake» drar leiesoldaten Cloud, med Tifa, Aerith og de andre på slep utenfor byen Midgars høye vegger.
De leter etter eks-soldaten Sephiroth, som har blitt skikkelig stormannsgal. Han har satt i sving planer som vil vende opp-ned på alt våre venner holder kjært.
Kanskje hele universet!
Det er altså skikkelig alvor for gjengen denne gangen, og da er det desto mer velkomment for meg at spillet aldri glemmer å være litt tøysete underveis, slik alle de beste «Final Fantasy»-spillene er.
Du får en en god blanding av både lys og mørke her, og et velskrevet manus som gir disse karakterene (og skurkene) interessante personligheter og troverdige motivasjoner.
En god lakmustest på om et spill er minneverdig for meg er om det gir meg klump i halsen. Mission accomplished i så fall.
Jeg vil ikke røpe noe om hva som skjer på denne ferden annet enn at spillet hadde meg i Chocobo-klørne sine fra begynnelse til slutt.
Jeg satt klistret, enten det var under gjenfortellinger av kjente hendelser fra originalspillet, eller sekvenser der historien tar andre store og små uventede vendinger.
Square Enix ga nylig ut en demo hvor du kan oppleve dette spillets versjon av Nibelheim-sekvensen fra originalen. Den er veldig representativ for hva du kan forvente fra historiekapitlene i resten av spillet.
De er velregisserte og mer lineære opplevelser på linje med hva du fikk i forgjengeren, og de utgjør en heftig del av «Rebirth» også.
Selv om spillet grovt sett følger hendelsene fra originalen er det likevel rom for overraskelser, og jeg liker at teamet bak spillet fortsetter å ta noen sjanser her.
Enkelte narrative tråder her og der kunne vært mer tilfredsstillende fulgt opp eller droppet i sin helhet, men det er pirk – jeg koste meg gjennom hele greia.
Og jeg antar at flere av disse trådene følges opp i det tredje spillet. Jeg håper da det?
Der «Rebirth» skiller seg fra «Remake» og virkelig går over i å bli et fullskala «Final Fantasy» epos er den åpne verdenen som består av flere soner.
Her tilbringer du mye av spilletiden enten til fots eller på «chocoback», og til sammen utgjør disse områdene et formidabelt verdenskart som var en fryd å utforske (og slåss) seg gjennom.
Verdenen er også dandert med aktiviteter du kan gjøre for erfaringspoeng, som sideoppdrag eller litt vanskeligere monstre å «jakte» ned.
Det er også her du kan finne nye monstre å kalle ned fra himmelen (summons), slik som den formidable «Titan», i tillegg til andre jeg ikke vil røpe her.
Variasjonen av ulike økosystemer og naturtyper er imponerende, og det å besøke kjente landemerker, byer og landsbyer fra originalen, nå gjengitt med tydelig kjærlighet fra utviklerteamet, er nydelig.
Jeg er ikke immun mot nostalgien når spillet i praksis fungerer som en gedigen «Final Fantasy VII»-fornøyelsespark.
Og når vi nevner slike parker, denne versjonen av The Gold Saucer, en faktisk underholdningsby inni spillet, må du bare oppleve.
Minispillene i «Rebirth» er mange, og de fleste av dem er ganske så moro. Spesielt godt likte jeg kortspillet «Queen’s Blood», som jeg nesten håper de gir ut i fysisk versjon?
Akkurat som med 2020-spillet må jeg igjen berømme arbeidet som er lagt inn i å gjøre Cloud og de andre til livaktige rollefigurer.
Det er mange disipliner som jobber sammen for at det skal skje: Animasjoner, programmering, grafikk, og stemmeskuespill gjør disse til noen av de best realiserte figurene i noe «Final Fantasy», kanskje i noe spill.
Jeg er oppriktig glad i denne gjengen, og det er givende å tilbringe tid med dem. Noen ganger direkte rørende.
Kameraderiet blant rollefigurene underbygges også bedre av systemene denne gangen: Fra menyen kan du åpne opp en bok som alle i reisefølget ditt har med seg, som inneholder veiene de kan gå for å bli sterkere.
Den minner om «Sphere Grid»-systemet fra «Final Fantasy X», der du låser opp noder som enten gir økte stats, eller låser opp de forskjellige ferdighetene til de individuelle karakterene.
I denne boken eller «Folio»-en som de kaller det, låser du også opp spesialiserte samarbeidsangrep du kan bruke i kamp.
Disse gjør mye skade, i tillegg til buffs og andre godsaker.
Pluss at de ser veldig fete ut: Aerith som tar på seg Barret sine solbriller før de to gyver løs på fienden er helt nydelig. Rayban-Aerith bor for evig tid gratis i hodet mitt.
Et annet nytt system går på det sosiale: Hver figur har en smilefjes-indikator du kan hente opp, som viser hva de synes om Cloud til enhver tid, og etter hvert som du gjør oppdrag, sideoppdrag og andre ting vil deres inntrykk av ham gradvis forbedre seg.
Dette får konsekvenser som du nesten selv må oppdage. Det er verdt å investere litt tid her, sier jeg bare.
Også er det slåssingen.
Selve kampsystemet flyter like bra som det gjorde i Remake, og foruten de nye samarbeidsangrepene har ikke utviklerne tuklet så mye med det.
Cloud flyr frem og tilbake og parterer opp monstre, Aerith står bak og tryller, Tifa går opp i trynet på fienden, du skjønner tegninga.
Systemet er fremdeles det beste fra to verdener av turbasert og sanntid, der du kan pause alt som skjer for å velge spesialangrep underveis.
Jeg mistenker likevel at noen har strammet på skruer her og der, for jeg mener bestemt at kampene føles mer responsive enn i det forrige spillet, noe som imponererer meg med tanke på spillets skala og størrelse.
Jeg likte det uansett i «Remake» og jeg elsker det her.
Gjennom nesten 70 timer spilling føltes hver eneste kamp interessant og passe utfordrende, spesielt når du klarer å utnytte de elementære svakhetene til en boss for å vippe den over ende og stagge den slik at du kan hamre løs med alt du har i arsenalet ditt. Sykt moro.
Jeg må nesten dedikere litt plass til musikken her.
Den er komponert av Masashi Hamauzu som gjorde mesteparten av lydsporet til «Final Fantasy XIII», og mye av «Rebirth»-musikken er basert på Nobuo Uematsu sin musikk til originalen.
Du får storslåtte orkesterstykker, elektroniske beats, jazz, rock, og det må være flere hundre spor innspilt kun til dette spillet.
Hvor mange studiotimer tok det å spille inn alle orkesterstykkene, foruten å nevne all den andre musikken? Det er bananas.
Følelsesladde øyeblikk understrekes elegant av Hamauzus musikk: Jeg ble aldri lei av å høre alle variasjonene av hovedtemaet fra «Final Fantasy VII» såvel som Tifa og Aerith sine tema, og mye mer.
De mer lekne øyeblikkene akkompagneres også av morsomme remikser av kjente melodier.
Prikken over i-en er en vakker ballade sunget av Aerith selv. Sangen «Promises to Keep» er som hentet rett ut av en av Disney sine animasjonsklassikere fra 90-tallet.
«Final Fantasy VII: Rebirth» sin alternative versjon av hendelser fra originalspillet er mer enn verdt å oppleve, og det samme er plassene du besøker som vil røske i nostalgien til selv de mest steinhjertede og kyniske av oss.
Den åpne verdenen er vakker, og til tross for noe grafisk rusk her og der og noen svake teksturer, syns jeg dette spillet faktisk hevder seg blant de lekreste spillene der ute akkurat nå.
Miksen av åpen-verden-moro med selvsikkert regisserte historiesekvenser gjør også at spillet får et driv og tempo som er sjeldent for spill av denne lengden.
Det henger noen tunge narrative regnskyer over dette spillet allerede før du starter det opp, og spenningen for min del lå i å oppdage hvor historien tok disse rollefigurene, og hvordan mysteriene som ble etablert i «Remake» følges opp.
Der innfrir «Rebirth» med glans, og som et mellomkapittel er det langt større og mer omfattende enn jeg noensinne hadde final fantasert om.
«Final Fantasy VII Rebirth» er herved et av mine favorittspill i «Final Fantasy»-serien. Nå må de bare levere på det avsluttende kapittelet.
