LONDON (PressFire.no): «Mario Kart»-serien har sannelig blitt Nintendos største spillserie de siste årene, der Wii U-spillet «Mario Kart 8» sammen med nylanseringen på Switch har solgt smått utrolig 76 millioner eksemplarer.
Det er ikke bare-bare å lage et nytt spill etter en slik megasuksess – og det skal jo samtidig sies at serien ikke akkurat har gjort mye nytt de siste utgivelsene.
Så nå kommer altså «Mario Kart World» – og nytt er akkurat det vi får servert.
Jeg har spilt det som til sammen er drøye halvannen time med kjøring i det kommende lanseringsspillet til Switch 2, og kan rapportere om at dette er fryktelig gøy.
Som ikke sier så mye – «Mario Kart» er jo alltid fryktelig gøy – men her har Nintendo faktisk forsøkt å finne opp serien på nytt, med gode resultater.
Nintendo har tydeligvis tenkt å legge alle spillene sine til åpne verdener nå, og så også «Mario Kart World».
Her foregår alt i én stor verden, som bygger inn i spillets tre hovedmoduser: «Grand Prix», «Free Roam» og «Knockout Tour».
«Free Roam» lar deg kjøre rundt der du vil – og gjerne innom noen av banene i spillet.
Jeg fikk ikke brukt mye tid her, for selve modusen var låst vekk i menyen, men den åpne verdenen fungerer også som et venterom for når andre spillere gjør seg klar.
Jeg valgte en tilfeldig retning og dundret over sletter og veier – og langt ut i havet.
Spillet har egne «oppdrag» strødd rundt omkring som startes ved at du kjører på en diger P-bryter (og som ikke fungerer når du venter på at et løp skal starte, fant jeg ut), men det er også andre skjulte greier her.
Jeg fant for eksempel en båt ute i havet som lot meg ta over den da jeg kjørte ombord. Noe lignende så jeg også under et løp da en av motstanderne plutselig kom valsende gjennom banen i en diger semi-trailer med henger.
Disse mega-kjøretøyene gjør deg immun mot angrep og moser motstanderne til en pannekake – som alltid er gøy.
Og som aldri er gøy når det skjer med deg.
Verdenen er oppriktig enorm, og det er ganske spesielt å tenke på at alle racer-banene bare eksisterer rundt omkring, og du kan når som helst bare kjøre bort til dem.
Det er en fin måte å lære seg snarveier og slikt på, men samtidig føles det litt tomt ut enkelte steder – å kjøre rundt uten kaoset som følger med et race er liksom ikke det samme.
Men her må jeg nok vente til jeg har spillet i lankene før jeg feller en dom.
I spillets «vanlige» modus Grand Prix, som har vært med siden første spill, er det mye som er kjent for de som har spilt «Mario Kart» før.
Her er det sopp-cup, blomster-cup, stjerne-cup, og så videre – med fire baner som skal kjøres, en haug med gjenstander som kan brukes på hverandre og generell «Mario Kart»-crazyness.
Men «World» gir det en artig vri: Etter endt målgang må du også kjøre til den neste banen.
Dette er ikke så åpent som du kanskje tror, og byr også på en litt merkelig variant av løpet. Den første banen er nemlig den eneste «vanlige», der du kjører tre runder på den også går man videre.
Den neste banen starter derimot med en såkalt «rolling start» fra målstreken på den du nettopp har kjørt!
Da kjører alle sammen om kapp til neste bane, som kan ligge ganske langt unna (og veien bort er fylt med alskens fiender og hindere) og så kjører man rett inn på banen og tar én runde der.
Altså er det kjøreturen dit kombinert med én runde på selve banen.
Deretter starter neste kjøretur til neste bane – og så videre.
Det er en skikkelig shake-up i den tradisjonelle formelen, der du tidligere kjørte tre runder på hver bane, men det er ingen tvil om at dette er sårt tiltrengt krydder for en serie som ikke har gjort fryktelig mye nytt de siste 20 årene.
Det som kanskje er litt kjedelig er jo at du ikke får kjørt flere runder på bane to, tre og fire i de forskjellige cup-ene, men du har også en egen «VS»-modus hvor du kan spille på «gammelmåten».
Den siste racing-varianten var «Knockout Tour», som er seriens forsøk på en Battle Royale-modus.
Her kjøres det non-stop mellom seks baner i det spillet kaller «rallyer», uten noe stopp verken for lastetider eller for å se hvem som leder.
Det er checkpoints å nå på veien, som skviser ut de som ikke greier å holde seg inne blant de raskeste.
Rett og slett utrolig gøy – en slags «Mario Kart»-buffet som aldri stanset.
Seks baner på rappen, pluss kjøringen mellom dem, betyr at det blir et utholdenhets-race også, og mengden variasjon og absurde situasjoner som oppstod var nesten ikke til å tro.
I et øyeblikk kjører jeg nedover en lang motorvei, med ikke bare 23 andre spillere, men også biler med koopas og goombas som angriper – så vrir veien seg ned i havet og kart-ene blir til båter, der dynamiske bølger skaper egne springbrett – så er det opp på land igjen og opp en skyskraper der en mekanisk Donkey Kong hiver tønner.
Galskap! Fantastisk galskap!
Den nye grand prix-modusen var gøy – men det var utslagsmodusen som var den store overraskelsen for meg, og som jeg ser for meg blir et vanvittig tidssluk på nett.
«Mario Kart World» føles ut som «Mario Kart», det er det ingen tvil om. Alt du elsker (eller hater?) med spillserien er også å finne her.
Kaoset, latteren, stemningen, et absurd flott lydspor, bortimot perfekt styring – det er lite å sette fingeren på.
Det er likevel et par ting som gjorde at jeg sklidde litt på bananskallet.
Jeg er litt usikker på om jeg greide å skjønne vegg-kjøringen helt, for eksempel, der du nå kan holde inn hoppeknappen for å få et «superhopp», som så klistrer deg til vegger – men det kan jo hende at det bare trenger litt tilvenning.
Verre er det med grindingen, hvor du kan hoppe på kanter, tau, kabler og andre ting og skli på to hjul.
I teorien en finfin måte å legge inn mange nye løyper på, og flere alternativer til de som kjører – men når du hopper av får du en liten boost.
Dermed følte jeg at jeg burde gjøre dette hele tiden – litt som at du «må» trykke på trikse-knappen når du gjør et lite hopp for å få en liten boost.
Jeg tok meg i å hamre på den samme knappen mye mer enn i «Mario Kart 8», og jeg føler kanskje ikke at det er helt håpet fra Nintendo her?
Det er nok likevel bare litt smårusk i forgasseren å regne, og i spetakkelet på skjermen er det jo ikke sånn at du nødvendigvis vinner eller taper på en slik boost.
Spillet er for øvrig helt nydelig å se på. Jeg spilte flere runder grand prix og knockout tour, og fikk spilt både på TV, i håndholdt modus og i splittskjerm – og til tross for uendelig mye som fløy rundt i spillet så var det null hosting under spilling.
Det er et betydelig hopp opp i detaljer fra «Mario Kart 8 Deluxe», det er dobbelt så mange som kjører om kapp (som betyr dobbelt så mange gjenstander som flyr rundt) og generelt langt flere effekter og greier som skjer.
Et nydelig spill altså, men jeg likte også at Mario og gjengen er langt mer animerte denne gangen. Både figurene og bilene beveger seg mer enn før, og squisher og strekker seg på herlig tegneseriemåte.
Førsteinntrykket er altså fryktelig godt, og selv om joda, det er mer «Mario Kart», er det også så mye mer at det er vanskelig å ikke glede seg.
Med bedre støtte for sosiale aktiviteter og en verden som legger opp til ekspansjon i tiden fremover, så spørs det om ikke «Mario Kart World» som lanseringsspill er en aldri så liten genistrek fra Nintendo.
Spillet kommer til Switch 2 på lanseringsdagen 5. juni.
PressFire spilte Switch 2 på et Nintendo-arrangement i London. Nintendos nordiske importør Bergsala stod for reisen.
