(PressFire.no): «Silent Hill Ascension» er ute. Men om du trodde at dette skulle være et comeback for serien som har ligget litt med brukket rygg de siste årene, må du nok kjøre litt lenger inn i Stilledalen.
For det er ikke snakk om et spill denne gangen, men heller en slags halvinteraktiv TV-serie med noen spillelementer strødd over.
Du laster ned en gratis app og får servert historien i små bolker, tar noen valg og så utspiller historien seg. Meningen er at du skal komme tilbake igjen og igjen.
Bortsett fra at det ikke er helt sånn det fungerer: Dette er en kollektiv avstraffelse der alle som ser på samarbeider om å ta valgene. Som betyr at valget ditt ofte betyr nada.
Utvikler Genvid har satset på at sosial kikking på TV-serier er fremtiden, men her blir det nesten parodisk.
Men la oss gå gjennom hvordan det hele fungerer:
Inne i appen kan du velge om du vil se live eller eldre episoder – uansett får du noen minutter med film før et veiskille dukker opp og du har tre alternativer:
Noen ganger kommer det en quick time event midt under episoden – for eksempel må du plutselig sveipe til sida eller trykke på skjermen på riktig tid. Det fungerer bare halvveis, og jeg tipper mange ble tatt litt på senga den første gangen det skjedde.
Hvordan brorparten av seerne gjør det avgjør et eller annet i serien.
Dette skjer kun dersom du ser episoden live, noe som er litt vrient for oss her på bjerget – det skjer nemlig midt på natta norsk tid.
Du kan derimot se episodene når du vil i etterkant (minus disse quick time eventsene) og stemme på valgene fram til neste episode vises.
De første par episodene er nå ute, så hvordan fungerer det i praksis?
Med én gang er det et tydelig press på å betale. Appen og episodene er gratis, men det mases konstant om at du bør betale.
Av en eller annen hårreisende grunn har utviklerne bestemt seg for å kjøre et «battle pass» her, som koster 269 kroner.
Dette gir tilgang til …muligheten til å låse opp kosmetisk utstyr.
Tygg litt på den: Kosmetisk utstyr i det som i all hovedsak er en TV-serie.
Disse greiene du låser opp er noe du kler opp din digitale avatar med, som dukker opp i profilen din. Som bare du ser. Og i mikroskopisk versjon dersom du av en eller annen grunn skulle gidde å delta i chatten som ruller i appen.
Det er …ambisiøst av utviklerne å tro at jeg kommer til å gulpe opp nesten 300 kroner for å kunne endre avataren min som kun brukes på min egen profilside med en ny hatt.
Eller hva med klistremerker til bruk i chatten? For en deal!
Verre er det at store deler av det som faktisk kan spilles låses bak dette «battle passet» – flere småspill som gir deg «poeng» du kan bruke til å stemme er ikke tilgjengelig med mindre du betaler.
I hvilken verden er det nødvendig med Battle Pass for en TV-serie?
Jeg valgte å hoppe over dette helt. Æsj.
Vi blir her servert en todelt historie, som gjør de allerede korte episodene enda mer oppstykket. Folk rundt omkring i verden har merkelige syner der de er i et «Silent Hill»-aktig område med monstre.
Rachel opplever at Joy blir drept på mystisk vis under et rituale i en kult, mens Karl passer på en syk kone som dør under like mystiske omstendigheter.
Det skjer ganske lite ut over dette i de første episodene, men det er likevel overraskende vanskelig å følge med på handlingen. Er det en hovedperson vi skal følge her? Hvem er disse folkene? Det er null introduksjoner, alt bare går fra scene til scene uten at det egentlig bygges noe.
Det ser i utgangspunktet ganske alright ut, men med et generøst lag av uncanney valley smurt over det hele – menneskene er litt stive både i fjes og i animasjoner.
Stemmeskuespillet er ikke det beste i verden heller, som gjør det verre.
Men det som virkelig drar det hele ned i søla er den grufulle dialogen, som er unaturlig og amatørmessig. Lange kleine pauser, stemmeleier som ikke fungerer og sceneskifter som forvirrer gir dunst av studentfilm.
Snedig nok foregår deler av handlingen til den fiksjonelle landsbyen «Stilledalen» i Norge (som jo nesten er «Silent Hill»), med norske skuespillere som snakker på engelsk – ispedd norske banneord.
Litt kult. Litt hysterisk funny. Og litt kleint.
Det er litt som når klingonene i Star Trek hiver inn en Qapla' og p'tahk for å vise at dette sannelig ikke er amerikanere, men eksotiske nordmenn som bor i Gokk!
Men bortsett fra en fitte og en faen og litt dritt her og der så er alt fra skilt til mors smertestillende tabletter merket på engelsk, da. Asset storen hadde sikkert ikke noen norske varianter.
Pytt pytt.
Jeg kan se bort i fra både slapt skuespill og stive animasjoner – til og med at handlingen ikke virker å ha noe kobling til byen Silent Hill, som burde være blasfemisk i seg selv – men hele opplevelsen er kjip og unødvendig rotete.
Det er ganske raskt tydelig at det neppe blir særlig skumle greier på mobilskjermen, spesielt når det er en chat på siden og emoticons spruter ut over skjermen min før jeg finner ut hvordan jeg skrur det av.
I grunn så er det smått utrolig at noen trodde dette var en god idé i et skrekkspill / en skrekkfilm.
Ingenting skriker innlevelse som «TRUMP 2024» og rasistiske ord i fleisen samtidig som jeg skal være emosjonelt investert i et dødsfall på skjermen, da. Chatten er helt umoderert virker det som, og når jeg går inn på appen i dag så er den bare fjernet helt.
Og til alt overmål, selv med så få spillelementer til stede, greier sannelig utviklerne å ta noen dumme gameplay-beslutninger her også:
Valgene du skal ta presenteres for eksempel som «bra», «nøytalt» eller «dårlig» med knallgrønn, grå eller blodrød bakgrunn. Det skal ikke mange timene med atferdsvitenskap på videregående før du skjønner hvorfor de grønne valgene alltid vil vinne her.
Og siden du får se hva alle andre har stemt før du gjør det selv, så føles det hele idiotisk fra starten av. Hva er poenget med at jeg tar valg når jeg ser at alle har stemt på det grønne «riktige» valget allerede?
Utviklerne har missa hele poenget med dataspill som gir deg valg: Muligheten for at jeg kan få min egen historie.
Om du har punget ut ekte mynt kan du gi mer tyngde til ditt valg, forresten. Om du gjør dette så er det din feil alene at «Silent Hill» har blitt til dette pisset. Du kan levere gamerpasset ditt i døren.
Du kan også tjene poeng for å ta disse valgene, eller å gi figurene «håp» (en mekanikk som ikke er forklart særlig) ved å løse en «skummel» versjon av «Candy Crush» hver dag.
Det er som nevnt andre småspill også, men jeg betaler ikke 269 kroner for dette her, ass.
Dette om du i det hele tatt greier å navigere de forferdelige menyene spillet spytter ut, da. Alt røsker, hopper tilbake til der du var tidligere (og lagrer ikke endringer).
«Candy Crush» i «Silent Hill»! Fred!
Allerede tre «episoder» inn er det klart at dette er tarvelige greier. Ikke er det skummelt, og det lille som er av intriger forsvinner i slappe produksjonsverdiene, elendig fortellerteknikk og grusom dialog.
Det føles som en amatørfilm lagd av en person som vagt husket å ha spilt «Silent Hill» hjemme hos naboen for 25 år siden. Det er noen monstre, litt rust på veggene og tåke, og da har de vel innbilt seg at stemningen er satt.
De resterende 95 prosentene er to stive personer som står og snakker til hverandre i et fryktelig mørkt rom, mens lydmiksen gulper drithøy dramatisk musikk i øregangene mine. Ingenting henger på greip, og plutselig er scenen over.
Vi snakker Johnny Wiseau-nivå her, men ikke på «haha»-måten.
Da er det sannelig innafor å stille spørsmålet om hvorfor dette ikke bare er et spill jeg betaler en fast sum for og som kan spilles som «Black Mirror: Bandersnatch» der JEG får bestemme? Kanskje hadde det vært verd å spille da?
«Silent Hill» fortjente bedre.
