Jeg synes en god utvikler av grøsserspill må ha evnen til å plante idéer. Vi er tross alt våre egne verste fiender når det kommer til skrekk. Ofte er det mest effektivt å bare hinte til noe, og heller la publikum fylle inn resten selv.
Det er da vi fysisk snur oss i stolen for å dobbeltsjekke at vi er alene.
The Chinese Room elsker å leke med forventningene dine. Det er grunnen til at «Amnesia: A Machine for Pigs» er så bra som det er.
Etter å ha spilt «Outlast» verdsetter jeg virkelig dette – at jeg hele tiden gjetter hva utviklerne tenker, men aldri helt ser hva de planlegger fra det ene mørke hjørnet til det andre.
Usikkerheten holder eventyret spennende og river ikke ut grøssets brodd, slik «Outlast» omsider greide med sin tilnærming.
Industriell evolusjon
Likevel savner jeg en del tekniske greier fra overnevnte, blant annet å se figuren fysisk samhandle med omgivelsene når du presser deg opp mot en vegg eller titter rundt et hjørne.
Men for et spill som er såpass grotesk som «Machine», burde jeg kanskje prise meg lykkelig for at jeg ikke trenger å komme nærmere inn på detaljene.
Spillet er fryktelig nok, uten at jeg trenger å se armer og bein om hverandre når jeg dundrer nedover en dunkel kloakkledning, hjertet i halsen, med noe plaskende bak meg hakk i hæl.
Her våkner du med hukommelsestap i en gjesteseng på en diger herregård. Du aner ikke hvem du er eller hva du gjør der. Men siden de to guttene dine har forsvunnet, begynner jakten der – opp og ned etasjer, gjennom hemmelige korridorer, ut i forlatte industriområder og ned i mekaniske kjellere.
Alt ligger øde. Det eneste du har å gå etter er de forlokkende, lekende ropene fra guttene, som tilsynelatende alltid er et steg foran deg.
Det og alle dokumentene og papirene strødd som er strødd rundt omkring. Du finner til og med lydopptak fra stemmebånd, noe som føles ganske eksklusivt i og med at spillet er satt tidlig på 1900-tallet et sted, med utviklingen av den industrielle revolusjonen som bakteppe.
Griseskummelt
Det er kanskje også det største problemet, slik jeg ser det. For utviklere som har vunnet priser for eksperimentell historiefortelling og bruk av struktur, er det svært lite utfordrende tenkning på gang her. Mange spill går i samme fellen, men «Machine» blir nærmest notorisk i å ty til skrevne, fragmenterte tekstblokker for å fargelegge forløpet sitt.
Jeg synes det er synd, fordi det ligger noe svært grotesk og forstyrrende forankret i selve forfatterskapet du omsluttes med, som godt kunne kommet fram på andre måter enn høytlesning fra pauseskjermen.
Stemningen har en pessimisme og kynisisme i beinmargen som virkelig understreker stemningen. Du har aldri troen på at det kommer til å gå bra, og det gjør de små lysglimtene av håp du fôres med enda sterkere insentiver til å komme til bunns i mysteriet – bokstavelig talt.
På mange måter er det nemlig en sterkere og klarere nedstigning her enn i «Amnesia: The Dark Descent» fra 2010. Jo flere rustbelagte dører du tvinger opp og tilbakelegger deg, jo dypere inn i maskineriet trer du, som igjen reflekterer det forvridde og motbydelig sinnet til arkitekten bak den mekaniske labyrinten.
Ukomfortabelt og håpløst
I likhet med «Outlast» finner du mange paralleller til «Bioshock» også. Forskjellen er at industrialisten i «A Machine for Pigs» har en mørkere konklusjon i sin kritikk av mennesket og det moderne samfunn enn Andrew Ryan noen gang hadde.
Det er derfor jeg elsker disse spillene: materialet er skremmende og ukomfortabelt allerede når manuset er ført inn med penn og ferdigstilt.
Da har jeg ikke engang nevnt noe av det som ligger på toppen av virkemidler – alle de billige triksene utviklerne tyr til for å øke pulsen din og holde på øyeblikket. Noen ganger helt uten forløsning, alltid bevisst for å manipulere deg.
Du har for eksempel ikke mulighet til å forsvare deg. Men det visste du garantert hvis du har spilt de andre spillene i serien. «Machine» står nærmere «Penumbra»-spillene enn «Amnesia», og jeg tror det er smart å legge forventningene sine deretter. Her er det nemlig ingen andre spillmekanikker enn det absolutt nødvendige: de du trenger for å interagere med mørket og en og annen ventil eller spak som må roteres eller dyttes.
Grisete avsløringer
Utviklerne balanserer absolutt på en snor mellom å overbelaste deg og å passe på at du alltid har handlingsrom.
Et eksempel er hvordan herskapshuset og de tunge mekaniske omgivelsene skrangler og rister så du skulle tro de var på vei til å kollapse.
Jo nærmere hjertet av fortellingen du kommer, jo mer høylytte og klaustrofobiske blir de. Når spillet omsider velger å spille på stortromma etter en seanse med pinsel, kan du ikke engang høre deg selv tenke, bare reagere idet du drukner i dundrende stempler og umenneskelige grynt og skrik fra griser.
I «Machine er det med andre ord massevis å passe seg for, fordi utviklerne aldri avslører seg selv og hvordan de jobber. Det er vanskelig å gjennomskue dem, og hver gang du tror du skjønner hvordan spillet «funker», blir du bare stående i mørket og se dum ut.
Helt til det faktisk smeller og du av ren refleks hiver deg over pauseknappen.
The Chinese Room er uforutsigbare. Det er en ufattelig viktig egenskap når du prøver å villede et publikum som tror de vet hva de har i vente. Spillet svaier muligens innom et par klisjeer og urgamle begrensninger, men måten de bygger spenning på og river sjelen din i stykker underveis, gjør det vanskelig å bry seg.
Opplevelsen er forferdelig ukomfortabel av alle de rette grunnene, og sitter etter at du er ferdig, tar av øreklokkene og skrur på lyset.
Den holder seg kanskje ikke like godt gjennom flere runder med spilling, men for meg er det bare et av de store kjennetegnene på et godt grøsserspill: Ikke forklar meg hvordan spillet ditt funker, bare sørg for at jeg sitter på kanten av stolen min med hjertet i halsen hele veien gjennom.
Akkurat det gjør «Amnesia: A Machine for Pigs».
«Amnesia: A Machine for Pigs» er ute til Windows, OS X og Linux.
