(PressFire.no): Jeg vet ikke om du har rukket å fullføre «Assassin’s Creed III» riktig ennå, men er du sugen på mer virtuell snikmyrding byr Vita-eksklusive «Liberation» på en fullgod erstatning for godtfolk på farten.
Vi har tidligere fått et par håndholdte spill til Nintendo DS («Altaïr’s Chronicles» og «Discovery»), samt «Bloodlines» til PSP.
«Liberation» er imidlertid det første som føles som et vaskekte «Assassin’s Creed»-spill. Områdene du får boltre deg i er ikke like svære som i «Assassin’s Creed III», og grafikken er ikke fullt så smidig – men til å være et håndholdt spill er alt dette fordømt imponerende.
Den sterkeste Vita-utgivelsen jeg har spilt hittil, relativt som det måtte være. La gå at jeg ikke har fått testet ut «Gravity Rush» ennå.
«History is our playground»
«Liberation» hopper over hele sidesporet med Desmond Miles, og dytter oss rett inn i Animus-systemet uten påskudd.
Alt er formet som en interaktiv opplevelse presentert av lumske Abstergo Industries, som har det urovekkende slagordet «History is our playground».
Hils pent på mademoiselle Aveline de Grandpré, «Assassin’s Creed»-seriens første kvinnelige hovedperson. Sannelig på tide!
Hun er en halvt afrikansk snikmorder i New Orleans, på den tiden byen var en fransk koloni - som har sine egne eventyr i tidsperioden 1775 til 1780, mens Connor Kenway pusler med revolusjonære rampestreker i en helt annen del av USA.
Hønsejakt i New Orleans
Spillet starter med en rask drømmesekvens fra Avelines barndom, der hun jager en høne gjennom New Orleans’ bakgater, og mister moren sin i folkemengden.
Er det alt? Jeg forventer ikke en flere timer lang prolog før vi får møte hovedpersonen, sånn som i «Assassin’s Creed III» - men noe litt mer omfattende enn en rask hønsejakt fortjener vi tross alt.
Denne introduksjonen føles like mangelfull som underutviklet. Det virker nesten som om et par sentrale sekvenser i starten og flere «cut scenes» ble plukket vekk for å få «Liberation» ferdig på samme tid som Connors eventyr.
Hvem er egentlig Aveline? Hvordan ble hun brakt inn i Assassin-ordenen, og hva driver henne? Vel, alt sånt finner du først ut litt mer om hvis du leser tekstfilene gjemt i menyens database. For å få et bedre grep om historien anbefaler jeg å lese det du finner av informasjon der, så fort sjansen byr seg.
Her får vi vite at Aveline er datter av den velstående forretningsmannen Philippe Olivier de Grandpre, og at moren hennes var en frigitt slave som forlot dem begge da Aveline bare var en lite jente.
Du vil føle deg hjemme
Senere lot Aveline seg verve inn i snikmordernes brorskap (eller kanskje søsterskap?), drevet av håpet om å finne ut hvorfor moren snudde ryggen til henne. Det er synd at denne interessante prologen ikke er inkludert i selve spillet, men «Liberation» er uansett mer opptatt av fremdrift enn historiefortelling.
Naturlig nok, siden det er meningen at du skal spille dette på farten, og ikke flere timer i strekk midt på natten i sofastolen, til du får kink i nakken og ikke rekker deadlinene dine. For eksempel. Host.
Avelines første oppdrag er å etterforske en plantasje der flere slaver har forsvunnet under mystiske omstendigheter. Hun avdekker nok en tempelridderkonspirasjon, som tar henne til sumpmarkene rundt Louisianas Bajou (se opp for alligatorer!) og videre til Chichen Itza i Mexico.
Jeg kan avsløre at Connor Kenway etter hvert også dukker opp, men bør neppe si noe mer om hvordan «Liberation» knyttes sammen med hans historie i «Assassin’s Creed III». Har du spilt tidligere utgivelser i serien vil du umiddelbart føle deg helt hjemme i her.
Kontrollsystemet, mekanikken og spillbarheten er som før, bare i litt mindre skala og med noen små kompromisser.
Tre ulike identiteter
Ubisoft gir oss flere vidåpne områder å herje rundt i, med gater fulle av yrende folkeliv og plagsomme vakter med overdrevne Inspektør Clouseau-aksenter. Noen av elementene er gamle travere: man klatrer som vanlig opp i høye bygninger for å synkronisere, finner skattkister og handler i butikker.
Vi får også sideoppdrag der Aveline frigir slaver og prøver seg i shippingbransjen. I likhet med Connor kan Aveline klatre i trær, og hun hopper rundt på hustak med den samme smidigheten som forgjengerne sine. Kampsystemet er nærmest identisk med de andre spillene, selv om fiendene har lavere IQ og er enda lettere å overvinne.
En ny greie er at Aveline har tre forskjellige identiteter (kalt «Personas»), som er tilgjengelig i omkledningsrom spredt rundt på kartet.
Som «Slave» er du svak i nærkamp, men kan fortsatt klatre over alt, skape opptøyer og gli ubemerket inn i omgivelsene. «Lady»-personaen er enda svakere i nærkamp, og kan hverken klatre, hoppe eller løpe fort.
Til gjengjeld blir hun behandlet høflig av de fleste – og kan bruke sin sofistikerte overklassesjarm samt bestikkelser som hjelpemidler. Den tredje identiteten er «Assassin», som har tilgang på alle våpen (inklusive sverd, pistol, giftpiler og røykbomber) og sterkere kampferdigheter, men vekker oppmerksomheten til vaktene desto kjappere.
Klåfingra vakter
Etter hvert som man blir mer beryktet, håndterer de tre identitetene oppmerksomheten på forskjellige måter. En lady snikmyrder vitner for å holde en lav profil, en Assassin benytter seg av bestikkelser - mens slaven røsker ned «etterlyst»-plakater.
Man kunne ha håpet på at disse aliasene åpnet for forskjellige måter å takle oppdragene på, men som regel bestemmer spillet hvem du skal være i hver sekvens. Til gjengjeld har alle tre sine egne sideoppdrag og oppgaver, så det er allikevel en del variasjon her.
Det at Aveline er seriens første kvinnelige hovedperson forandrer også dynamikken på noen interessante måter.
Selv om hun er en tøff jente med overlegne kampferdigheter, får vi fortsatt en følelse av hvordan damer ble behandlet på denne tiden. Vakter slenger slibrige bemerkninger på fransk, og kan bli klåfingrete – noe som umiddelbart starter kampscener. Føles uansett litt klamt.
At hun dessuten er datter av en slave stiller noen interessante spørsmål rundt USAs historie, selv om dette er et tema som gjerne kunne ha vært utforsket grundigere. For å være ærlig har ikke Aveline noen sterk personlighet, så vi får aldri følelsen av å bli særlig godt kjent med henne.
Bagatellmessig flerspillerdel
«Liberation» har så stort potensial, og gjør så mye riktig at det føles litt skuffende at Ubisoft Sofia ikke har lagt mer flid i å finpusse alle elementene. Du vil snuble over en del tekniske svakheter her: tekstbeskjeder som popper opp på feil tidspunkt, ujevn bildefrekvens og medhjelpere som har den kunstige intelligensen til enfoldige høns.
Sistnevnte gjør et par av eskorteoppdragene skikkelig plagsomme. Også inkludert er en bagatellmessig flerspiller-modus, der man erobrer områder på en liten jordklode. Et minimalistisk strategispill i «Risk»-stil, som byr på fint lite spilling - og har null å gjøre med den typen multiplay vi vanligvis forbinder med «Assassin’ Creed».
Mindre vellykket er også de insisterende forsøkene på å skvise Vita-maskinens gyroskop, berøringsskjerm og trykkfølsomme bakplate inn i opplevelsen – med noen poengløse minispill og små oppgaver som er mer frustrerende enn oppfinnsomme.
Skjermen fungerer helt fint til å åpne kart og menyer, så hvorfor blir vi oppfordret til å kåle med bakplata for blant annet å ro en kano? «X»-knappen funger jo mye bedre. Helt greit å benytte seg av disse hjelpemidlene hvis de faktisk er hjelpsomme, men hvorfor forkludre spillopplevelsen med elementer som ikke fungerer?
Det er omtrent like smart som å tvinge oss til å se menyen til det helsikes «Singstar»-spillet hver bidige gang vi starter PS3-maskinen nå. Takk, Sony.
Lang spilletid
Til tross for innsigelsene er dette et engasjerende kvalitetsspill. På de fleste felt er «Liberation» akkurat det vi ønsker oss fra en håndholdt «Assassin’s Creed»-opplevelse, selv om det er litt rusk i maskineriet.
Plottpoenger og karakterutvikling gjøres unna mye kjappere, så dette føles naturlig nok som en mer kondensert opplevelse enn storebroren «Assassin’s Creed III».
Grafikken er ikke helt på nivå med 360/PS3, men er like fullt veldig imponerende til å være et håndholdt spill. Med litt mer polish en bedre utviklet historie kunne «Liberation» ha vært en fullverdig konsollutgivelse - så det vil ikke overraske meg om Ubisoft i fremtiden slipper en bearbeidet utgave til stasjonære maskiner. Vi får se hvordan Vita-salget går fremover. Neppe strykende, mistenker jeg.
Spillmekanikken er førsteklasses, og nærmere fjorten timers spilletid er slett ikke verst. I forhold til tidligere «Assassin’s Creed»-utgivelser fortjener «Liberation» en nøytral firer på terningen - men med tanke på det skuffende utbudet til Sonys håndholdte er dette et av de fint få Vita-spillene som føles (øh…) vitalt.
Et stort skritt i riktig retning, for en plattform som har strevd skikkelig med å finne sin egen identitet. Jeg vil ikke påstå at «Assassin’s Creed III: Liberation» i seg selv er god nok grunn til å kjøpe en Vita, men hvis du allerede har en fra før er dette en essensiell utgivelse.
Jeg koste meg uansett mer med «Liberation» enn jeg har gjort med noen annen håndholdt spillopplevelse på lenge. Så alt i alt en svak femmer, da!
«Assassin’s Creed III: Liberation» er nå lansert til PlayStation Vita.
