(PressFire.no): Om én promille av dem som spiller «Ghosts» tror på historien de mates med, har vi som samfunn et oppriktig problem.
Den krigsfetisjerende, jallapatriotiske historien når et absolutt lavmål for serien, og sentimentaliserer seg så langt bort fra hva krig handler om at ender mer opp som en mykpornofilm for unge, testosteronsprengte voksne enn noen form for tolkning av krigføring.
Med forbehold om at nyeste «Call of Duty» har forsøkt å være verken «Full Metal Jacket» eller «Apocalypse Now», er det trist å se hvor den actionpumpende serien har endt opp.
NB! Dette er vår vurdering av enspillerdelen. Her kan du lese anmeldelsen vår av flerspilleren i «Ghosts».
Pappadalter
Når den søramerikanske koalisjonen Federation bruker oljereservene sine som vektstang for å bli en supermakt en gang i den fiktive framtiden, er USA naturligvis første mål.
Det blir bakteppet for historien om de to brumlebassene Logan og David Walker, som vokser opp til at hjemstedet deres blåses i småbiter av et supervåpen alliansen stjal fra akkurat USA.
Med den erketypiske, gråhårede kapteinfaren som eneste ledestjerne i livet, virker de to brødrene ute av stand til å formulere en eneste tanke som ikke dreier rundt viljen til og ønsket om å dø for familie og fedreland.
Fiendene forblir stadig et uforklarlig, svartkledd onde med mindre nyansering enn selv Imperiet i «Star Wars» fikk. Det er ikke ett problem som ikke kan løses ved å dundre neven, kniven eller noen kuler i det.
Når brødrene til slutt viser at de er flinke nok til å drepe folk, får de den ultimate æren: anerkjennelsen fra pappa de har ventet hele livet på og mulighet til å bli med i spesialstyrken hans.
Det gjøres ikke én refleksjon gjennom de fem-seks timene hevnhistorien varer, i stedet lempes alle problemer på andre siden av trådkorset så du kan bli kvitt dem på den eneste måten du vet om.
Stoler ikke på oss
Idémessig er heisaturen uhyre forutsigbar for oss som har fulgt serien en stund, men den glimter til med gode konsepter som at man må gjemme seg fra ubåters maltrakterende sonarbølger eller at de søramerikanske oljenasjonene i det hele tatt trekkes fram som en vordende maktfaktor.
Dessverre blir narrativet altfor ofte punktert av stresset, anstrengt stemmeskuespill og dårlige animasjoner, mens potensielt sterke spillidéer koker bort i seriens desperate fobi for å gi deg noen form for beslutningsmakt.
De trange omgivelsene rommer fortsatt en følelse av total mistillit fra utviklerne, og om du ikke skrur av autosiktesystemet er kampene så platte at du gjerne bare beveger deg framover og kiler litt på styrestikka iblant.
Når historien smuldrer og reduserer opplevelsen til et hektisk skytegalleri, er det desto viktigere at det er kult å skyte ting. Dessverre glir skuddvekslingene altfor ofte inn i autopilot, hvor du motivasjonsløst knaster din vei til neste lagringspunkt for å bremse de uendelige fiendebølgene.
Brutte løfter
Utviklernes lovnader om et større, mer snikeaktig spill hvor du for én gangs skyld er underdog er også bare bambus.
Du styrer fortsatt megavåpen, voldsomme kjøretøy ogtopptrente soldater gjennom heseblesende oppdrag. Samtidig kan det virke som om gjenlevningene av Infinity Ward sliter med å la fortiden være, de graver i hvert fall opp noen unødvendige fossiler.
I løpet av historien blir det flere anledninger til å spille noen halvgjorte drøvtygginger av det legendariske bombeoppdraget fra «Call of Duty 4: Modern Warfare», mens et av oppdragene bisart nok er en slags framtidstolkning av landgangen i Normandie. Kjennetegnet for alle er at du piskes gjennom dem altfor kjapt, noen deployeringer er knapt fem minutter lange.
Når du først får hive deg inn i et helikopter eller en annen kul doning, er du som regel så vingeklippet at du bare får flakse litt opp og ned. Ingen frihet er lik ingen kræsjing er lik ingen risiko er lik ingen spenning er lik ingen moro.
Heldigvis henter Infinity Ward seg en anelse inn med artige småtriks, som oppdrag hvor du må bore forsiktig gjennom tunge hvelv eller blende intetanende soldater med strobelys for å få overtaket i kamp. Generelt sett virker det dessverre som om enten tidspress eller idétørke har fått kreativiteten til å smuldre. Det aller meste har man sett utallige ganger før.
Evighetsmaskinen
Jeg har som regel satt ganske til veldig stor pris på enspilleren i «Call of Duty»-serien etter at «Modern Warfare» løftet den ut av WW2-sumpen, men nå begynner jeg rett og slett å bli mett.
Der lettbent, umiddelbar moro og kompromissløs action en gang i tiden var selve kvalitetsstempelet, har det nå blitt resirkulert og utvannet til en sevje selv homeopater hadde rødmet av.
Rent teknisk er det fortsatt veldig behagelig at Infinity Ward holder seg til 60 bilder i sekundet og prioriteter flyt over utseendet, et grep jeg alltid har satt veldig stor pris på, men det er en kjensgjerning at motoren deres begynner å dra noe veldig på årene nå. Heldigvis ser det ut til å få et jekk med «Ghosts»-versjonen som utgis til pc, Xbox One og PlayStation 4.
En gang i tiden stod Infinity Ward først og fremst for et par fantastiske «Modern Warfare»-spill med halvkarikert, intens moderne krigføring som formelig plaffet intense virkemidler mot deg med mitraljøse.
Nå er de tilsynelatende redusert til en selvrefererende evighetsmaskin hvis drivstoff først og fremst er intetanende spilleres penger.
Blant rølpete skuddvekslinger i verdensrommet (!), banale hevnoppgjør og en total mangel på refleksjon over signalene hovedpersonenes perverse trang til å dø en martyrdød for landet sitt sender til seriens målgruppe, er det tydeligere enn noen gang:
Nå er det nok «Call of Duty» på en stund. i hvert fall på enspillerfronten.
«Call of Duty: Ghosts» er ute til Windows, Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og Wii U. PlayStation 4-versjonen kommer 29 november og Xbox One-versjonen utgis 22. november i de regionene hvor maskinen slippes først.
Skjermbildene i denne saken er fra utgiver Activision, og vi synes ikke de gir et realistisk bilde av hvordan spillet ser ut i praksis. Dessverre har vi ikke hatt anledning til å ta egne, men ta gjerne en titt på Youtube-videoer eller lignende.
