(PressFire.no): Den 32 år gamle Vincent Brooks har problemer. Han dulter meningsløst rundt i livet og lar skjebnen bestemme hvor han går. Livet hans er kaotisk. Kjæresten hans, Kathrine, har akkurat fått rede på at hun er gravid og tvinger ham inn i et giftemål.
Vincent er forvirret, vingler frem og tilbake og er selvsagt ikke klar for noe av det. Han husker ikke engang hvor lenge de har vært sammen.
Livet hans følger et bestemt formular – arbeid på dagtid; whisky, rom, øl, sake og kompiser på kveldstid. Og arkadespill, da. Han er med andre ord som de fleste andre.
Helt til han møter Catherine – en super sexy, utemmet jente som kaster seg over ham uten å ta nei som et svar.
Vincent står evneveik og lar seg forføre. Han våkner morgenen etter med Catherine til sengs, til tross for forpliktelsene han hadde til Kathrine. Men ting er selvsagt ikke nøyaktig slik de først utgir seg for, og det tar ikke lang tid før Vincent står tvilende tilbake.
Hvem er hvem, og hva er drøm eller virkelighet?
«Love is over»
Et av de største kjennetegnene til at du spiller et Atlus-spill er at du gjerne får tematikk som stikker litt utenom hva resten av spillsfæren konsentrer seg om. «Catherine» er ikke noe unntak, og tar for seg noe så sentralt som trofasthet, forpliktelser, seksualitet og livet generelt.
I alle andre medier hadde ikke dette vært veldig kontroversielt, men siden vi snakker om videospill er det sjeldent du ser de samme formene for voksende og etablerte temaer.
Hovedforskjellen på «Catherine» og for eksempel «Persona»-serien til Atlus, er hvordan tematikken mye bedre bearbeides inn i spillet for å skape en opplevelse som føles litt mindre spaltet fra resten av fortellingen.
I det Vincent legger seg for kvelden faller han hodestups inn i et omgående mareritt. Han må klatre et tårn av blokker i bare underbuksa. Hver natt representerer en bit av tårnet, og for hver bit han underlegger seg må han også overvinne frykten han har ovenfor visse forpliktelser. Barn, illsinte kvinnemennesker – skjebnen kommer dundrende i hundre fra roten av tårnet.
Vincent er kort sagt som mennesker flest – hvis mennesker flest måtte ta del i et sadistisk lite klatrespill hver natt etter at de la seg til å sove.
Grusomt sadistisk
«Catherine» er i all hovedsak et puslespill, der du dytter og trekker i blokker for å skape fotfeste til du når toppen av tårnet. Designet er bunnsolid og gjennomført – så lenge du ser bort i fra hvordan spillet har en uvane med å presse deg alt for hardt for tid. Parallelt med bestigelsen raser nemlig nivået under deg, noe som setter et ubarmhjertig tidspress på hele affæren.
Spillet kan være grusomt sadistisk, og avstanden mellom lagringspunktene kan føles ufattelig lange hvis du står fast.
Vanligvis er det ikke et problem siden du har såpass mange forskjellige veier til mål, men i de tilfellene Atlus kun presenterer deg med én løsning du ikke klarer å se umiddelbart, er det umulig ikke å bli frustrert.
«PIX NAO PLZ!!»
«Catherine» er for vanskelig for sitt eget beste, og utilgivelig når du ikke engang har fått varmet opp til alle elementene i spill. En god spiller vil klare å tyde mønster i hvordan blokkene er stablet, og klatrer deretter – men når spillet ikke engang gir deg tid til å utvikle denne sjette sansen ender du ofte opp i en ond sirkel av prøving og feiling.
Jeg enset problemer tidlig og jekket ned vanskelighetsgraden for å spare meg selv for frustrasjonen.
Jeg priser meg selv lykkelig for å ha gjort det, for spillet ble absolutt en bedre opplevelse av det. Jeg vet i alle fall med meg selv at hvis jeg blir for frustrert har det en tendens til å farge alt som er av inntrykk ellers.
Dessuten gir det en glattere overgang til neste vanskelighetsgrad, de ekstra utfordringene på si, eller flerspillermodusen hvor du kan klatre med eller mot en kompis.
«I like my women like I like my blankets: replaced by a maid every morning»
Men selv uten et reelt tidspress tvinger du seg selv til å gjennomføre spillet så fort som mulig. Den løpende poengberegningen som stiger ettersom du klatrer forsterker det samme presset – forskjellen er bare at du slipper å starte på nytt når du driter deg ut eller kommer til et punkt hvor du ikke helt skjønner tegninga.
Du lærer uansett hele veien, og så fort du har hele porteføljen av teknikker i ryggmargen klarer du også å tyde løsninger der det ikke var noen før.
Det er nok et digert bomskudd fra Atlus å skru opp koken såpass høyt som de har gjort. Men på en annen side har de vært knallflinke med faktisk å differensiere nivåene fra hverandre med unike gimmicker og miljøer.
Du får hele tiden nye blokker å bryne deg på, noe som egentlig bare skulle mange i og med at «Catherine» ikke har så mye annet å by opp med enn små, 30-minutters klatreturer, etterfulgt av filmsekvenser som fort varer dobbelt så lenge. Vincent får sosialisere litt på det lokale utestedet før han legger seg i et forsøk på å skru det hele sammen som et slags rollespill, men det gir aldri så stor uttelling som det gjør i andre Atlus-spill.
Det er ikke noe spesielt lurt eller finurlig med hvordan «Catherine» utspiller seg. Men Atlus har funnet en oppskrift som lar dem bake et konsist konsept inn i spillform og bruke et relativt enkelt puslespill som metafor for mye av det som skjer i hodet på Vincent.
Verdiene hans (og spillerens) blir konstant satt på prøve, og han lærer noe om seg selv helt fram til den øverste klossen.
Historien ender selvsagt i svada og fantasi som alt annet fra den kanten, men det er tematikken som er interessant her – og da også hvordan spillet brukes til å forsterke dette. Til syvende og sist har «Catherine» mye å si om både kvinner og menn, og klarer å leke med seksualitet og lyst uten å bli vulgær eller smakløs.
Samtidig ligger det masse potensial til å dra ting enda lenger – særlig i lys av hvor konservativt spillet føles i retrospekt, etter å ha betraktet den hyperseksualiserte markedskampanjen «Catherine» har forført oss med fram mot slippet.
«Catherine» lanseres til Xbox 360 og PlayStation 3 den 10. februar. (Spillet ble lansert i USA i fjor sommer).
