(PressFire.no): Zombier, ninjaer, japanske spøkelsesjenter, haier med påmonterte eksplosiver, avrevne kroppsdeler, dødsmytologi, gigantiske monstre og halloween.
Jeg kunne brukt hele anmeldelsen på å ramse opp alle elementene som er med på å utgjøre «Charlie Murder»s visuelle særpreg.
Dette er en verden hentet rett ut av skoledagbokskribleriene til ungdomsskoleeleven som fikk med seg flest bekymringsmeldinger hjem.
Bankende beat ‘em up-hjerte
Med det spiller også alternativ musikk en sentral rolle i spillet. Charlie Murder er navnet på punkbandet ditt, og du spiller bandmedlemmene som nesten har blitt slått ihjel av det rivaliserende death metal-bandet Gore Quaffer, dagen før Battle of the Bands.
Målet er å komme seg til scenen, hamle opp med all motstand på veien og selvfølgelig – å vinne hele skiten.
Verdenen som skildres har fått samme skoledagbokbehandling som karakterdesignet, og ender opp som alternative skildringer av kjøpesentra, sommerleire, skateparker og kirkegårder. Mobiltelefonen er et sentralt gameplayelement, man kan scanne gjemte QR-koder, framfor XP samler man Twitt ... eh, Squ.iddl.us-følgere, tatoveringer gir magiske evner og man kan brygge sitt eget hipster-øl.
At dette er et spill med en intens personlighet hersker det liten tvil om.
Under dette frenetiske tenåringsmarerittet av en kunstnerisk visjon ligger det imidlertid et gammelt beat 'em up-hjerte og banker.
Dette er jo «River City Ransom»!
Selv om den tradisjonelle brawleren fikk en solid kommersiell oppsving med «Castle Crashers» og «Scott Pilgrim vs. the World: The Game», er det lite som er forandret siden Technos fantastiske «River City Ransom» introduserte rollespillelement til sjangeren i 1989.
«Charlie Murder» følger formelen forholdsvis trofast. Man veksler mellom raske og harde angrep som igjen kan heftes sammen til enkle kombinasjoner. Man har videre et knippe spesialangrep til rådighet, og du kan plukke opp et særdeles rikt utvalg våpen fra bakken.
Forklart med spillets tutorial: «Du må trykke en masse x og y.» Alt dette mens en finger ubønnhørlig peker deg mot høyre.
Utviklerne i Ska Studios er selvfølgelig sine inspirasjoner bevisst, og det serveres en rekke referanser til blant andre «Turtles II», «Battletoads», «Guardian Heroes» og «Golden Axe». Resultatet faller tidvis over i det overkant velkjente, men oppleves jevnt over som en genuin hyllest til fordums storheter.
Rollespillelementene ligger tett opp mot nevnte «Castle Crashers», hvor hver spillfigur tilegner seg unike egenskaper, og oppgraderte attributter utover historien. Egenskapene tilsvarer figurenes rolle i bandet.
Det er også en del fokus på utstyret du finner, da nye klær og duppedingser hever figurenes egenskaper. Ingen av disse faktorene er veldig framtredende, men akkurat nok til å tilføre litt dybde i all slossingen.
Hyperaktivt
For det er selvfølgelig voldsutøvelsen som står i sentrum her. Og mens det å spille beat ’em ups solo vanligvis kan være en øvelse i frustrasjon, overrasker «Charlie Murder» positivt. Spillet deler rundhåndet ut hjerter, og Charlie, som jeg primært spilte med, har muligheten til å få en av fiendene over på sin side.
Når vanskelighetsgraden stiger et stykke ut i spillet, og man må benytte seg av hele voldsrepertoaret man har til rådighet, blir det tydeligere at spillet er godt balansert.
Den tradisjonelle slossingen brytes også jevnlig opp av en bråte imponerende bossfights samt en rekke ulike sidesprang, som sideskrollende skytespillsekvenser og QTE-fokuserte minispill.
Spillet er like hyperaktivt som musikksjangeren som inspirerte det, og tempoet er konstant høyt. Det er langt ifra alle distraksjonene som er like vellykkede, men «Charlie Murder» blir sjeldent kjedelig.
… helt til det blir litt kjedelig
Selv om Ska Studios gjør en del for å utsette problematikken, er det ikke til å komme bort fra at tradisjonelle brawlere gjerne blir noe ensformige i lengden. Dette er også en skjebne som «Charlie Murder» blir lidende under.
Det er også noen småproblemer med flyten i spillet. Å løpe gjennom innholdsløse områder enten for å speide etter hemmeligheter, eller etter mislykkede bossfighter, føles fullstendig meningsløst.
Spillet har også noen poengløse hinder, som man gjerne må løpe til naborommet for å få fjernet.
Altså ... så lenge hjernetrimmen i spillet ditt begrenser seg til å trykke på en bryter eller backtracke i femten sekund, kan du like gjerne bare droppe de. I tillegg bør han som kom på at plattformhopping i en brawler var en god idé virkelig revurdere jobben sin.
Det er heldigvis langt mellom hver gang disse irritasjonsmomentene dukker opp, men de setter uansett en litt emmen bismak på det ferdige produktet.
Det meste av småproblemer forsvinner selvfølgelig som dugg for solen med opp til tre venner i sofaen, og her skinner da også til gjengjeld «Charlie Murder» litt ekstra.
De ulike bandmedlemmenes egenskaper er nemlig komplementerende og flere av disse kommer til gjengjeld hele gjengen til nytte. Slik legges det ekstra vekt på velkoordinert samarbeid. Støtte for fire spillere via Xbox Live gleder også.
« ... but I was meant to be a star»
Det «Charlie Murder» i tillegg har over mange av sine sjangerfrender er den tidligere nevnte stilen og personligheten.
Dette blir også tydelig i spillets historie, som fortelles gjennom små melankolske tilbakeblikk.
Disse vignettene gir spillet en narrativ dybde som man ikke er bortskjemt med innen sjangeren og balanserer attpåtil humor og melankoli på et forbilledlig vis.
Gore Quaffers gitarist Lord Mortimer spilte nemlig tidligere i Charlie Murder, men Charlie gikk videre for å gjøre suksess uten sin gamle bestevenn. Vi får gjennom nevnte tilbakeblikk se den lange og triste ferden fra etterlatt punker til dødsmetall-demigud og man begynner tidlig å få sympati for den forsmådde gitaristen som igangsetter jordas undergang for å prøve å ta livet av deg.
Ser du for deg en alternativ rockehistorie hvor en deprimert Dave Mustaine selger sjela si til Satan, blir massemorder og begynner å spille dødsmetall etter å ha fått sparken fra Metallica, er du ikke så langt unna plottet her.
Musikkfokuset gjør seg også gjeldende når man må trykke seg gjennom noen av bandets opptredener. Tidlig i spillet får vi innblikk i Charlie Murders låtskrivingsprosess, presentert som et «Guitar Hero»-aktig minispill. Resultatet lyder:
«I'm in the grave/ I'm on a roll/ It's cemetary/Go-Go-Go
Give Me an 'A'/ I'm stomping bones/It's cemetary/Go-Go-Go»
Festlig!
Med flere spillere på ulike instrumenter, utvikler dette seg raskt til enkle små «Daigasso! Band Brothers»-lignende affærer som jeg gjerne skulle sett flere av.
«Charlie Murder» byr også på flere kjærlige parodier av kulturen som omgir alternativ musikk. Tydeligst hører vi dette i et radioprogram med innringere som reflekterer over hvorvidt bruken av vold mot rivaliserende punkere kan rettferdiggjøres, og selvfølgelige stadfestelser av at førsteplata ALLTID er best.
Det er også flere flotte spillparodier her. Når «Symphony of the Night»s smått beryktede «What is a man ...»-monolog blir framstilt som snakkeboblerebus, er det vanskelig å ikke trekke litt på smilebåndet.
Til å være et spill proppfullt av flyvende lemmer, blod og gørr er «Charlie Murder» vanvittig sjarmerende, om man har de rette referanserammene vel og merke.
Mens beat ’em up sjangeren byr på ukomplisert moro som best nytes av flere spillere, hever stemningen og historiefortellingen spillet ytterligere. At en brawler skulle klare å formidle noe rørende om ambisjoner, vennskap og svik var i alle fall en gledelig overraskelse.
Så får det heller bare være at spillet preges av å være i overkant sjangertro og ujevnt. Som musikken som inspirerer spillet, er «Charlie Murder» sjarmerende på grunn av, heller enn på tross av, sine skjønnhetsfeil
I sum er dette et kjærlighetsbrev til alternativ musikk, tenårene og vennskap mens spillet viser godt hvor langt man kan komme med personlighet og noe på hjertet. Og selv om dette ikke holder hele veien til mål, er det vel verdt å sette av noe tid og en drøy femtilapp til Charlies forvridde verden.
NB! «Charlie Murder» lanseres til Xbox 360 den 14. august, som del av den årlige Summer of Arcade-kampanjen. Prisen er 800 Microsoft-poeng (65 kroner).
