(PressFire.no): Noen tar seg selv for seriøst, andre havner på feil side av flåsete.
«Counterspy» er fyren som lett kunne ha endt opp med å bli klassens klovn, men pent pakker inn alt tøyset og tullet i en god porsjon ironi.
Under dekke av å være en tørrvittig 60-tallskoloritt med en dresskledd spion fanget i spenningen mellom to supermakter, er «Counterspy» et sjarmerende snikespill i to og en halv dimensjon.
Hvor lenge det kan leve på sjarm alene, er imidlertid litt opp til deg.
Lekent atomkappløp
Det første du sikkert har lagt merke til etter å ha sett på skjermbildene over, under og ved siden av her, er at «Counterspy» har en ganske distinkt visuell profil.
I et forsøk på å gjenskape en tidsbestemt retropop-stilisme, har den lille utvikleren Dynamight gått for skarpe linjer og markerte skygger – ikke så ulikt konkurransespillet «Team Fortress 2» fra Valve.
Denne stilretningen gir spillet en leken og deilig «look» som passer godt med den slentrende humoren i resten av spillet (en humor som blant annet omfatter taktisk plasserte «No Spies»-skilt i supermaktenes mange ventilsjakter).
Her er lite å le høyt av, men vitsene ligger likevel og lurer i kulissene som en konstant påminnelse om at atomkrig i bunn og grunn er et svært latterlig alternativ til noe som helst.
Dette kommer også tydelig frem i utgangspunktet for konflikten i «Counterspy»: Den blå supermakten er skikkelig sugen på å sprenge månen med en atombombe, på samme tid som det eneste ønsket til den røde supermakten er å komme de blå i forkjøpet.
Om det finnes et mer meningsløst kappløp enn Birkebeineren – her har du det.
Snikete snikspionasje
I kjernen av selve spillmekanikken – eller opplevelsen, for å hedre kunstuttrykket som spillene representerer – ligger målet om å komme seg gjennom de todimensjonale brettene forholdsvis usett.
Og jeg skriver «forholdsvis», fordi 1) det skal godt gjøres ikke å bli sett, 2) utvikleren har så å si lagt opp til at det blir mer gøy av å skape noen skuddvekslinger underveis.
Moroa ved skuddvekslingene har Dynamight sørget for ved å skru sammen en ganske fiffig dekningsmekanikk. Det vil si, når man tar dekning bak en søyle, vegg eller kasse, blir perspektivet tredimensjonalt, og dermed mer lignende et tradisjonelt tredjepersons actionspill.
Tenk skuddvekslingene fra «Uncharted» eller «Gears of War» eller mange (mange…) andre, men stappa inn i en lettbent «Metroidvania»-aktig «sidescroller».
Denne stort sett sømløse kombinasjonen av 3D og 2D gir ikke bare «Counterspy» en ny dimensjon i bokstavelig forstand, men også rent opplevelsesmessig.
Vår langbeinte, androgyne spionhelt har nemlig et aldri så lite arsenal for hånden til enhver tid, bestående av pistol, maskingevær og pumpehagle.
Skulle du være for rask på labben og bli oppdaget av spillets utallige vakter (hvorav mistenkelig mange lyder navnet «Johnny»), er det med andre rom for å drepe dem alle i god actionspillånd, «guns blazing».
Tilforlatelig tilfeldig
En av kvalitetene som «Counterspy» selv velger å underspille, er at spillets brett genereres tilfeldig.
Dette betyr at korridorene og kontrollrommene du nødvendigvis må utforske, ikke er bestemt på forhånd. Det sier seg selv at det ligger enormt potensiale i noe slikt – i hvert fall når det kommer til gjenspillingsverdi – men til det er de basale mekanikkene for rigide.
Med det mener jeg at humor, stil og vridning av perspektiv er vel og bra på papiret, men dessverre ikke går lengden i å holde spillet interessant.
På tross av det tilfeldige elementet, kommer man ikke unna at brettene etter hvert likner mer og mer på hverandre, med den samme typen utfordringer i den samme typen ventilsjakter.
Etter et par timers spilling må man enten akseptere begrensningene ved spillet, eller legge fra seg kontrollen.
Selv holdt jeg interessen oppe ved å la meg føye av konkurranseelementet, som når spillet gir deg insentiv til å slå andre spilleres poengscore – hvis man liker tanken på sånt.
«Counterspy» etterlater meg dermed ambivalent. På den ene siden er det snakk om et humoristisk snikespill med et knippe originale ideer som er gøy så lenge det varer. På den andre siden er det et spill med for klart definerte parametre for skyting og sniking, uten noe særlig rom for finesse.
I så måte kan «Counterspy» føles rutinepreget og oppstylta – men ikke uten å ha ettertrykkelig sjarmert deg først.
NB! Spillet er lansert til PlayStation 3, PlayStation 4 og Vita.
