(PressFire.no): Jeg må få ut litt damp først som sist. Sjeldent får vi servert en så tåpelig historie i et spill som dette.
Hvorfor insistere på å ha med en historie i et puzzle-spill??
Hør på dette tullet: Dr. Doc Doccerson har funnet opp en hjernedata som lar stakkars Danny bekjempe sine indre følelser via snedige plattformgåter. Historien er like håpløst som navnet til doktoren og har like mye hold som en serviett som har ligget i et basseng en uke.
Skip-knappen er herlig.
Skikkelig lure gåter
Heldigvis er det mye bedre å faktisk spille spillet, for her er gåtene skikkelig lure. Du hopper rundt på forskjellige brett for å samle poengperler (som igjen åpner målet) i et ganske standard plattformområde, men vrien her er at du kan mose sammen denne 3D-banen til en 2D-plattformer ala «Super Mario».
Alt ettersom hvilken vei du har snudd kameraet kan du trykke sammen områdene slik at umulige juv enkelt kan spaseres over eller veldige høyder blir flate nok til å tråkke opp!
Ser for deg at du må dytte en stor kule opp til en avsats som ligger fem etasjer opp, på taket av et hus. Helt umulig i 3D, men så flytter du kameraet slik at du ser alt fra toppen og ned, knuser vekk all høyde slik at ting blir 2D.
Da er det bare å trille kula bort dit du ville ha den, også gå tilbake til 3D – vips: Kula ligger på toppen av huset!
Om du trenger å krysse et stup, men ser at det ikke går å hoppe over. Mos sammen verdenen sidelengs, og en plattform som egentlig henger langt til siden vil fungere helt fint som en bro.
Snedig!
Etter hvert skyver du rundt på forskjellige gjenstander, vrir verden og “crusher” og bretter den tilbake med den største selvfølge. Det funker utmerket, og utviklerne har garantert hentet inspirasjon fra «Super Paper Mario», som bygde smått på det samme konseptet.
Bedre enn «Mario»...?!
For å være dønn ærlig liker jeg faktisk dette bedre enn Nintendos forsøk på å kombinere 2D- og 3D-plattformsjangeren. Klart, «Paper Mario» handler ikke bare om slike gåter, men de kunne godt ha eksperimentert mer slik utvikler Zoë Mode gjør her.
Banene blir etter en stund utrolig utfordrende, noe jeg til en viss grad setter som et pluss. Det er i overkant av femti baner, noe som vil ta en god stund å få til. Gameplayet gjør at det er lett å plukke opp spillet, blåse gjennom en bane, også legge det fra seg igjen – akkurat slik jeg synes håndholdtspill skal være!
Det blir kanskje litt mye fokus på å finne den ene spesifikke plassen der du skal stå for å kunne vri, vende og knuse banen akkurat riktig for å komme deg videre, men det føles godt når du endelig finner ut hva du må gjøre.
Kontrollfjas og piratjazz
Jeg hadde noen småproblemer med kontrollene, dog. Det er ikke alltid like lett å få til lange hopp uten å falle ned – spesielt i 2D. Dette er ikke noe som skjer ofte, og det rettes opp av svært mange lagringspunkt, men for et plattformspill er det litt tåpelig at du må slåss litt med kontrollene.
Kontrollene og den tarvelige historien er ikke det eneste å sette fingeren på heller, for musikken kunne med hell vært noe annet enn den svake jazz-ispedd-piratmusikken som vi får servert her.
Jazz-pirat-sjangeren er merkelige greier, så hiv deg over volumknappen snarest. Den lydeffekten som kommer når du bretter sammen banene blir også irriterende etter en stund!
Om du er hypp på en hjernekvernende og forholdsvis nyskapende puzzler på 3DS er det ikke dumt å vurdere dette. Litt repeterende spillbarhet kanskje, men det får en solid firer fra meg.
