(PressFire.no): Brist ei, vesle fotblad. Jo. Jeg begynner å kjenne det nå.
Slitet forplanter seg oppover. Jeg bommer på rumperist. Jeg veiver feil med armene. Jeg burde ha forberedt kroppen bedre på dette, tenker jeg. Gløtter på de stakkars folkene rundt meg i stua. Jeg burde forberedt svigerslekta i Halden på meg, tenker jeg.
Svigers trodde de fikk en rolig og balansert mann på besøk. Nå er stua deres ommøblert og overtatt av et romvesen. Og ikke et «Avatar»-elegant romvesen.
Her snakker vi et stort stampende «Cloverfield»-monster.
Om «Cloverfield»-monsteret gjorde forsøk på breakdance, vel å merke.
Agent med rett til å danse
Jeg befinner meg på 80-tallet, i historiemodusen til «Dance Central 3», spillets tilsynelatende største nyvinning. Den onde doktor Tan vil gjøre hele danseverdenen til slaver av stilen hans, Lockstep.
Det er opp til deg som agent i Dance Central Intelligence (akkurat like latterlig som det høres ut) å reise tilbake i tid og lære dansestiler fra 70, 80, 90, 00-tallet og nåtida.
Man må finne fire superdansetrinn i fire låter fra hvert tiår og sette dem sammen til en farsott (90-tallet har f.eks. «Macarena») som så åpner opp neste tiår.
Crewene fra forrige spill dukker også opp i hvert sitt tiår og har akkurat like … æhm ... inspirerte replikker som sist.
Konseptet med Dance Central Intelligence presenteres så rett i maska at det blir hysterisk morsomt, men jeg klarer ikke å se om spillet er det på en ufrivillig måte eller med glimt i øyet.
Litt som Hasse Hope når han er på TV, altså. Kone knakk litt sammen da de to hemmelige danseagentene introduserte seg selv som «the last, best defense against dance crime» og jeg fikk tårer i øynene da de dro frem tidsmaskina si.
Det er over i løpet av to liter vann
Etter hvert kommer noen greier om kidnapping og familiekonflikter inn i bildet, men moroa dabber av ganske kjapt. Å kalle denne videreutviklingen av crew-modusen fra forrige spill en historie er uansett å dra det vel langt.
Grunnere enn et slåssespill, dette, og over i løpet av tre-fire timer og to liter vann.
Men akkurat som i slåssespill er det få ting man bryr seg mindre om enn historien. Vi er her for dansinga, og den er like solid som alltid. 46 nye låter (soundtracket til forgjengeren var muligens hakket hvassere, men varm indre jubel for Daft Punks «Around The World») og et vell av nye trinn å lære er, ikke overraskende, de viktigste nyhetene.
Klarer du å danse til morragry?
Lite virkelig nytt under solen, men som skikken er for årlige serier finnes imidlertid små forbedringer over hele linja.
En party-modus laget med tanke på utskiftning av dansere og utfordringer i alkoholrelaterte situasjoner (man kan til og med sette sammen egne danserutiner) er fin, selv om achievementen som ber deg starte spillet før midnatt og spille partymode sammenhengende til morragry er laget kun med tanke på veldig veltrente folk som ikke har naboer.
En utfordrings-modus hvor man prøver å nå highscores for gull-, sølv- eller bronsemedaljer er også inkludert, og lar venner (og fiender - muligheten til å knuse folk man misliker er et poeng som ofte underspilles i promomaterialet til spill) sende hverandre utfordringer.
Fortsatt ingen online flerspiller, men dette er i hvert fall et skritt i riktig retning.
Oppmuntrende pedagogikk
Samtidig er den kaloritellende treningsmodusen blitt mer detaljert ved at man legger inn alder, høyde, vekt, etc. og setter opp egne treningsmål.
I og med at «Dance Central 3» får meg til å puste som en hval på de tyngre låtene anser jeg dette som en god ting - la oss for all del bevare for ettertiden hvilken enorm fysisk innsats jeg la i dette spillet.
Modusen hvor du øver på dansetrinn vil nå tilby seg å filme spillerens spede forsøk. God greie.
Idet jeg klarte et trinn én gang brukte spillet videoen av suksessen til å guide meg gjennom flere vellykkede forsøk. Svigerinne, barnehagebevandret som hun er, roste hele opplegget som en seier for oppmuntrende pedagogikk. Fagfolk applauderer!
Hun følte imidlertid at de norske stemmene gjorde hele greia litt for «Hotell Cæsar»-aktig, og der var jeg enig. Dermed er Xbox-en deres nå stilt inn på amerikansk, fordi «Dance Central 3» i likhet med andre lokaliserte spill nekter å legge inn valgmuligheter for språkinnstillinger.
Hva er det med all denne tvangsnorsken i spillbransjen? Det er fint at spill er tilgjengelige for folk som av en eller annen grunn ikke har lært engelsk, men noen må snart ta konsekvensen av at den eneste gode norske dubbingen av noe, noensinne var «Tiny Toons: Min Elleville Ferie» som faktisk dro opp stemninga ti hakk. Og ikke kom her med Askepott.
Poenget er: Dette spillet, med norske stemmer, er et dårligere produkt enn med engelske. Du må ut av spillet og inn i systeminnstilingene til Xbox-en din for å fikse det. Unødvendig.
Sånn ellers bærer jeg lite nag. «Dance Central»-serien er og blir Kinects flaggskip, med god grunn. Det er også de eneste Kinect-spillene jeg jevnlig gidder å ommøblere stua mi (eller svigers) for å spille.
Å stige i nivå og øke highscoren og få maks stjerner på alle låter er like enkle og effektive motivatorer som de alltid har vært for å lære halsbrekkende trinn. Det blir gøy å svette, rett og slett. Samtidig er kreative achievements et stort pluss. 15G for å danse «In Da Club» på bursdagen sin? Kanskje å fylle 30 om noen uker ikke blir så ille likevel.
Joda. Det blir det. Etter en fire timers danserunde verker kroppen, og det kommer bare til å gå nedover med meg for hvert år heretter. «Dance Central 3» - en god påminnelse om at vi alle en gang skal dø
«Dance Central 3» er lansert til Xbox 360 og krever Kinect.
