(PressFire.no): Er dette bare et mareritt? Du er ensom og livredd.
Fanget i en mørk korridor, omgitt av muterte udyr som angriper deg fra alle kanter. Men plutselig er du et helt annet sted. Et sted du kjenner godt. Ute i en verden full av snø.
De groteske beistene har forvandlet seg til generiske soldater med automatvåpen, og du er ikke lenger alene.
Ved siden av deg i snøen sitter det en slask i en stressless, med en håndkontroll i venstre hånd og høyrehånden dypt nede i en pose med ostepop. Han spiller også «Dead Space», sammen med deg, og spør om du vil kjøpe våpenoppgraderinger.
«Koster bare 30 kroner på EA Origin», sier han med et griskt flir under sultne øyne, med munnen full av halvtygde ostepop. Skrekken tar tak i deg. Dette er jo ikke «Dead Space» i det hele tatt! Dette er bare enda et spacemilitært skytespill.
Så våkner du opp, foran flatskjermen. Foran «Dead Space 3». Og tenker lettet for deg selv: «Falsk alarm. Dette var langt fra så ille som jeg fryktet».
Hils på John Carver
Så ja, her er vi endelig igjen. Isaac Clarke er tilbake i drakten for tredje gang, men «Dead Space»-universet har heldigvis ikke forandret seg så mye som vi har blitt villedet til å tro.
Ok, «Dead Space 3» introduserer en del elementer som ikke tilfører serien noe særlig i det hele tatt. Deriblant evnen til å gå ned på huk, rulle rundt, bruke penger på mikrotransaksjoner og ruinere spenningen ved å spille sammen med en venn.
Vel, jeg bringer gode nyheter, min gode makrell: liker du samarbeidsspill gir «Dead Space 3» deg akkurat det du ønsker. Nå kan du spille igjennom hele kampanjen sammen med en kompis, i form av spacesoldaten John Carver. En fyr som sliter med sine egne demoner, og er plaget av hallusinasjoner.
Kos deg, men det er ikke den gode nyheten. Den gode nyheten er at alle vi som gir totalt beng i samarbeidsspill glatt kan overse hele denne modusen.
Fremfor å bli irritert av en vanvittig plagsom AI-styrt klovn som konstant virrer i veien, spenner ben på deg og ødelegger hele poenget med «survival horror» - så byr «Dead Space 3» på såkalt «drop in, drop out co-op», der den andre figuren bare dukker opp hvis man spiller sammen med noen.
Horver du gjennom kampanjen på egen hånd, i henhold til guds vilje, glir John Carver inn i bakgrunnen som en bifigur du knapt legger merke til.
Helt genialt, og noe Capcom virkelig burde merke seg til neste «Resident Evil». Ja, Sheva Alomar, jeg bærer fortsatt nag.
Streit space-action?
Samarbeidsmodusen åpner opp tre ekstra sideoppdrag, noen historietråder og «cut scenes» - men ingenting du kommer til å savne hvis du foretrekker en mer rendyrket «Dead Space»-opplevelse.
Jeg nevner «Resident Evil» også fordi «Dead Space» har blitt denne «survival horror»-seriens åndelige arvtager, som i likhet med «Resident Evil» også har penslet seg mer inn på action i håp om å nå ut til et bredere lag av spillere.
Enkelte følte at «Dead Space 2» var et skritt i feil retning: bort fra tett stemning og snikende uhygge – og mot tradisjonell actionskyting. Det store spørsmålet er hvorvidt «Dead Space 3» fortsatt er et skrekkspill, eller om EA har valgt å satse på streit, strømlinjeformet spacemarine-action.
Vel, undertegnede har for å være ærlig ikke hatt noen søvnløse netter på grunn av de to første «Dead Space»-spillene (selv på sitt beste fremprovoserer disse mest av alt skvetting, sporadisk panikk og høyere puls, ikke krypende uhygge som blir værende i underbevisstheten), men det meste vi forbinder med serien er på plass.
Jo, tempoet er høyere, fiendene kommer kjappere og vi får ikke mye tid til å suge opp atmosfæren før neste basketak – men det er lite å utsette på spenningsnivået.
Kjente knep
Dette er faktisk såpass tett opptil forgjengeren at jeg til tider skulle ønske at Visceral Games tok litt større sjanser. Etter de to første spillene begynner vi å kjenne en del av triksene: særlig dette med at en Necromorph spretter frem foran deg og sier «bøh!», mens to til kommer snikende bak deg.
Men velbrukte eller ikke, triksene fungerer fortsatt. Du skvetter!
De første timene av «Dead Space 3» byr på tilstrekkelig med lusking rundt i dunkle korridorer og forlatte romskip til å tekkes de fleste fans, selv om en del av miljøene mangler personlighet og egenart. Man kan også spore litt resirkulering av områder, med en del rom som er til forveksling like hverandre.
«The Sprawl» i forrige spill var mer iøynefallende, men «Dead Space 3» åpner seg opp etter de første timene. Så la oss gå tilbake til begynnelsen, og se hva som har skjedd siden sist.
Alt starter med en ung soldat ved navn Ted: som er nyankommet på isplaneten Tau Volantis, på jakt etter en halvmeter lang sylinder. Han kjemper seg igjennom snøstormen til en romstasjon, og har så vidt rukket å åpne inngangsdøren før flere iltre Necromorphs spretter ut. Huy, tok meg litt på fersken, der!
Jeg skal ikke avsløre hva som skjer med stakkars Ted etter denne intense prologen, men jeg ville nok ikke blitt for tett knyttet til stakkaren.
To hundre år senere depper Isaac Clarke hjemme i leiligheten sin, og han har det som vanlig dritt. Isaac har blitt dumpet av sin nye kjæreste, Ellie Langford, som har forsvunnet sporløst på vei til et oppdrag på Tau Volantis. En isplanet som kan skjule nøkkelen til hvordan man overvinner Necromorph-problemene én gang for alle.
Ufrivillig mye bøy og tøy
Det tar ikke mange sekundene for soldaten John Carver (ja, flerspiller-John) og kaptein Norton stormer inn i leiligheten, og tvinger Isaac tilbake i tjeneste for å redde Ellie. Utenfor har de religiøse fanatikerne i The Church of Unitology startet et lite helvete, under ledelse av «profeten» Jacob Arthur Danik.
De har samlet en hel hær som akter å 1) drepe Isaac Clarke før han forkludrer planene deres, og 2) åpne «markere» (enorme utenomjordiske monolitter med enorm destruktiv kraft), «la naturen gå sin gang» og forvandle alle levende vesener til «Necromorphs» (levende døde, deformerte, groteske beist med aggresjonsproblemer). Amen.
Dette leder til en jakt som introduserer noen av de nye elementene i «Dead Space 3», og jeg er for å være brutalt ærlig lite begeistret for de fleste av dem. Isaac må hamle opp med nye fiender i form av bevæpnede fanatikere, som oppfører seg omtrent som soldater med lav selvoppholdelsesdrift.
I den forbindelse har Isaac fått evnen til å bøye seg ned på huk, og trille rundt på bakken som en beruset akrobat. Ikke særlig nyttig, og en smule klønete. Særlig fordi «bøye seg ned på huk»-funksjonen deler knapp med «vis hvilken retning jeg skal gå» (nærmere bestemt: R3 på PS3) – noe som medfører en del ufrivillig knebøyning og tøyning.
Mekk egne spesialvåpen
Vi ser heldigvis ikke så mye til unitologi-soldatene, etter hvert forandrer de form til noe mer velkjent. Fiendene er for det meste fortsatt Necromorphs, i alle deres frodige former og fasonger. Og snart er vi tilbake ute i verdensrommet, som byr på en masse hjemmekoselige, trange, klaustrofobiske korridorer – med en bra blanding av enkel oppgaveløsning og basketak med iltre Necromorphs.
Denne biten er «old school» «Dead Space» så det holder, og inneholder noen vanvittig intense øyeblikk som er mye moro for oss som har fulgt serien siden starten.
Man kan også påta seg noen sideoppdrag, og utforske verdensrommet. Med litt ekstra snoking finner man noen skjulte steder i vrakrestene, som inneholder en del goodies som kommer godt med hvis man har lyst til å mekke sine egne spesialvåpen. Og det har man jo.
Noe som bringer oss greit over til en annen ny greie: våpenbenkene. Nå kan du ikke lengre kjøpe nye våpen og oppgraderinger, men må lage dem selv på arbeidsbenker spredt rundt i omgivelsene. Man samler opp blant annet skrapmetall og Tungsten, som kan brukes til å oppgradere våpnene med et utall av valgmuligheter og kombinasjoner.
Man kan eventuelt også konstruere nye våpen, kjøpe arbeidstegninger, og snuse rundt etter ekstradeler. Akkurat dette fungerer kjempebra, og systemet har tilstrekkelig dybde og fleksibilitet til å gjøre det gøy å eksperimentere.
Enkelte oppgraderinger koster imidlertid en betydelig mengde resurser, og der har vi et annet ankepunkt: mikrotransaksjoner. Bli vant til dem, for EA elsker tanken på å få deg til å betale ekstra for saker som burde ha vært inkludert i spillet du kjøpte.
Smålig forretningsmodell
«Dead Space 3» satser dessverre tungt på nedlastbare ekstrapakker, men med tanke på hvor mange utviklere som går dukken annenhver måned vet jeg ikke hvor mye det er vits i å sutre over sånt.
EA har investert så mye penger i «Dead Space 3» at de angivelig må selge fem millioner eksemplarer av spillet bare for å tjene inn kostnadene sine. Noe som er mer enn hva de to siste spillene solgte – til sammen.
Så hvis mikrotransaksjonene kan bidra til at vi får «Dead Space 4», antar jeg at det er et onde vi må leve med. Ja, det er en illevarslende utvikling at et storkonsern som EA ser det som nødvendig å tyne folk som allerede har punget ut bortimot 600 spenn for et konsollspill for enda flere penger – men selv spilte jeg igjennom «Dead Space 3» uten tilgang til disse ekstrasakene, og savnet dem egentlig ikke.
Det er valgfritt om du har lyst til å slenge ut slanter på sånt, selv om det sikkert gjør våpenutvalget større og valgmulighetene flere. Man kan også samle sammen ekstra resurser med hjelp av såkalte «Scavenger bots». Små robot-biller man sender ut i miljøene på jakt etter skjulte godsaker, som automatisk dukker opp på arbeidsbenkene.
Man finner noen av disse krabatene i spillet, men de kan også kjøpes og oppgraderes med kalde kroner.
Personlig synes jeg det er helt topp hvis utviklere bruker tid og resurser på å lage nedlastbart materiale til spillene sine, og gir oss flere sidehistorier som øker levetiden. Jeg har null problemer med å punge ut litt ekstra penger for utvidelser av typen «Leviathan» til «Mass Effect 3» eller «Dawnguard» til «Skyrim» - men å konstant kreve penger for småting som egentlig er en del av spillet, det er en smålig forretningsmodell som ikke bør oppmuntres. Vel, nok om sånt.
Ingen reprise av «Lost Planet»
Den første tredjedelen av «Dead Space 3» utspiller seg oppe i space, og vi ankommer ikke isplaneten Tau Volantis før i kapittel åtte av totalt nitten. Så ja, «Dead Space 3» er definitivt lengre enn de to tidligere spillene, uten at jeg har tatt tiden på dem med stoppeklokke.
Har du testet demoen vet du allerede hva som skjer under den første halvtimen etter Isaac Clarkes krasjlanding på Tau Volantis, og fersker at dette ikke bare er en reprisesending på Capcoms «Lost Planet».
Miljøene blir tidvis mer åpne, varierte og dypfryste, men alt føles fortsatt veldig som «Dead Space». Og litt som John Carpenters «The Thing». Noe som er helt hunky dory i min bok. Det er ingen tvil om at Visceral Games har blitt tvunget til å gjøre «Dead Space 3» til noe mer allmenngyldig og kommersielt for å overhode få sjansen til å lage spillet.
«Survival horror» er åpenbart ikke ansett som en kommersiell gangbar sjanger lengre, i alle fall ikke for storspill som har mange millioner dollar i budsjett.
«Dead Space 3» beholder såpass mye av seriens særpreg at kompromissene uansett ikke føles som et fatalt problem, og det er mer horror her enn forventet. En del av de nye elementene fungerer brillefint: ikke minst det snøkledde miljøet. En frisk pust etter å ha sneket seg rundt i dunkle korridorer i timevis. Mikrotransaksjonene er muligens en dealbreaker for noen, men i likhet med den helvetes «Singstar»-menyen på Ps3 (ja, jeg hater den fortsatt med lidenskap!) er det noe vi bare må lære oss å overse.
Når «Dead Space 3» virkelig fungerer byr spillet på adrenalinpumpende sekvenser som er noe av det mest intense jeg har opplevd på lenge. Lyddesignet er helt uovertruffent, nivået på grafikken på høy linje med forgjengeren, og Necromorph-ene forblir noen av spillhistoriens mest creepy fiender.
Jeg vil ikke påstå at «Dead Space 3» er en uforbeholden triumf, men styrkene konker lett ut svakhetene. De mislykkede elementene skyldes stort sett kommersielle kompromisser, er langt fra så dominerende som man fikk inntrykk av i trailerne. Visceral Games har inkludert samarbeidsspill på en måte som fungerer perfekt for alle parter, og har åpnet opp «Dead Space»-universet for nye spillere uten at det går på bekostning av den gamle fansen.
For all del, «Dead Space 3» kunne ha vært mer skremmende, mer kompromissløs og nærmere stemningen fra det første spillet i serien. Dette er fortsatt mer «Aliens» enn «Alien». Mer storslagent, mindre skremmende.
Et par skritt frem, et par tilbake. På stedet hvil, men fortsatt en skikkelig engasjerende og spennende spillopplevelse, som holder seg nærmere forgjengernes formel enn fryktet.
«Dead Space 3» lanseres til PlayStation 3, Pc og Xbox 360 torsdag 7. februar.
