Stedet er Boletaria. Et land langt av gårde, i en verden der drager, prinsesser og helter i skinnende rustning setter standarden for et «Dungeons & Dragons»-inspirert univers.
Det er her du, som historiens anonyme helt, trår inn, og må oppheve den nye faren som nå har lagt seg som et tåkelag av ondskap over landet. Alt av godt er blitt korrupt – til og med kongen av Boletaria selv.
Du får fort erfare landets harde realitet i det du innledningsvis blir overmannet og kuttet ned av en demon. Du våkner kort etter i landets Nexus, et slags limbo for døde sjeler og knutepunkt for de som fortsatt kjemper den gode kampen.
THE REAL «DEMON’S SOULS» STARTS HERE
Den innledende hendelsen er egentlig en veldig god beskrivelse av spillet i sin helhet, for «Demon’s Souls» er faktisk utrolig vanskelig.
Spillet gjør veldig lite for å lette opplevelsen din med forklaringer og tips om hva som skal gjøres, og putter deg i stedet rett opp i hva som kanskje best kan beskrives som et av spillhistoriens mest brutale omgivelser.
Du har kun din egen visdom og kløkt å vise til. Dør du har du kun deg selv å takke.
Heldigvis leder ikke døden direkte til spillets slutt, men heller en rask tilbaketur til Nexus. Her kan du omsupplere, skifte våpen og klargjøre deg til et nytt forsøk i felten. Turen kommer imidlertid ikke helt gratis, for med adgang forkastes din fysiske kropp til fordel for en skjørere sjelebasert.
Sjelekroppen differensierer seg fra din normale form ved at du kun har halvparten av din totale helse tilgjengelig. Ironisk nok er det denne kroppen du kommer til å tilbringe mesteparten av «Demon’s Souls» med.
Sjeler er, som tittelen hinter til, en prominent resurs i Boletaria. Disse representerer ikke bare erfaringspoeng slik vi kjenner fra de fleste rollespill, men også valuta. I praksis betyr dette at fiendene du dreper for å anskaffe sjeler ikke bare sikrer figuren din vekst, men også hva slags våpen, magi og gjenstander du har tilgjengelig.
Det er viktig å finne en balanse mellom hva du faktisk investerer sjelene dine i, om det så er et nytt sverd eller et ekstra knepp opp i styrke – for dette er faktisk den eneste garantien du har for å få utbytte av dem. De oppsamlede sjelene mister du nemlig når du dør, noe som kan være en sur opplevelse for de som kommer fra litt mer tradisjonelle rollespill.
Det skal uansett ikke mer enn en liten mental justering til før du godtar dette faktumet, for mesteparten av belønningen i spillet kommer ikke fra å oppgradere figuren din; men heller fra framskritt i selve eventyret – to momenter som ikke nødvendigvis går synonymt med hverandre.
THIS IS HARSH, EVALUATE ME
Kamp er relativt rett fram, og utspiller seg fra en tredjepersonsvinkel. Du har to forskjellige angrep med hvert våpen, som begge kan brukes til å sette sammen mindre kombinasjonsangrep.
Alle handlinger du utfører, inkludert blokking og løping, reguleres av utholdenheten din.
Kamp krever med dette et forsiktig samspill i både angrep og forsvar – mønster som forandrer seg fra fiende til fiende.
Vågale angrep på nye, ukjente motstandere kan dermed fort resulterer i at du åpner deg selv for motangrep, så det er viktig å analysere og vurdere fiendene i forkant før du går til angrep. Her er det igjen ingen som holder hånden din, så det er opp til deg å finne ut av hver fiendes svakhet.
Utstyret du går med har også stor innvirkning på hvordan et scenario utspiller seg, og det rette våpenet til den rette tiden kan faktisk utgjøre forskjellen mellom liv og død. Blokkering er ofte like viktig som angrep, men er du for offensiv og sliter deg ut kan det hende du ikke lenger har styrke til å løfte skjoldet ditt.
Selvsikkerhet og utålmodighet kan fort vise seg å være din verste fiende, og det er ofte slike scenarioer som sender deg tilbake til Nexus. Du finner fort ut om figuren din er sterk nok eller ikke for et spesifikt område, så prøving og feiling blir ofte en dominant taktikk.
Ønsker du deg tilbake til din vanlige kropp etter å ha dødd har du generelt sett et par alternativer: Den enkleste metoden er å konsumere en spesiell og sjelden gjenstand kalt «Stone of Ephemeral Eyes», men har du ikke disse må du vente til du får drept et av spillets begrensede antall demonbosser.
BE WARY OF THE ENEMY’S AMBUSH
Sistnevne alternativ kan også gjennomføres sammen med en online-partner, ved å avertere deg selv som villig medhjelper til resten av verden.
Er du ikke tålmodig nok til å vente på at noen skal akseptere deg kan eventuelt velge å bryte deg inn i en annen spillers sesjon; jakte han ned, og drepe han.
Et annet interessant aspekt ved død er hvordan spillet tar opp dine siste sekunder i livet, og fremlegger det for andre spillere.
Disse opptakene dukker opp som blodspor rundt om på brettene, og kan spilles av når figuren din berører dem. Samtidig vil spillere også kunne legge fra seg konsise, informative meldinger, som forteller noe om oppkommende hindringer eller farer.
Det er denne delen av spillet som får «Demon’s Souls» til å skinne. Du er alltid koblet opp mot en felles tjeneste med resten av spillerne i verden, og du har alltid innblikk i hva som skjer rundt deg.
Denne bevisstgjøringen gjør deg oppmerksom på omgivelsene i en helt unik grad, og knytter spillere sammen på en utrolig fascinerende måte. Det å kunne se andres nedfall og advarsler får spillet til å virke enormt i forhold til hva det egentlig er.
Til tross for sin harde vanskelighetsgrad er følelsen av progresjon allikevel alltid til stede. Spillet vil sannsynligvis kreve en del tid fra deg før du kommer deg helt inn i det, og det er faktisk det å lære av sine egne feil, samt det å ikke være redd for å dø eller miste sjeler, som blir spillerens mest utfordrende tilvending.
Atmosfæren er til å ta og føle på, og selv om mange av spillets 3D-effekter ikke helt rekker opp, er det nok av imponerende tekniske kvaliteter som gir spillet en unik, tidløs kvalitet.
Det hele føles ut som old-school dungeon-exploration iført ny skinnende rustning. Sterke paralleller kan trekkes til spill som «Diablo» og «The Elder Scrolls: Oblivion», hvor belønning ligger i ren progresjon, mens utfordring i hvordan et område skal overkommes.
Med et levelsystem som bærer over fra gammelt spill til nytt, skalering av vanskelighetsgrad, unike onlinemuligheter, samt et system som endrer Boletaria i takt med valgene du tar, gir «Demon’s Souls» mer enn nok initiativ til flere gjennomganger.
Er du på jakt etter en ny utfordring, bør du definitivt sjekke ut «Demon's Souls». Spillet er beinhardt, og vil sannsynligvis være for utilgivelig for de som ikke er hundre prosent dedikerte.
Klarer du til tross for dette å sitte gjennom de første timene med spillet uten å kaste håndkontrollen i gulvet, har du en utrolig dyp og spennende opplevelse i vente.
PS: Denne anmeldelsen er av den japanske versjonen av spillet. Den europeiske versjonen slippes i en eksklusiv utgave som inneholder soundtrack, kunstbok og strategiguide.
