(PressFire.no): Overdådige fester og uanstendig pengebruk har lenge vært en av de mer øyerullende stereotypene i gryende teknologibransjer, og spillindustrien er slett ikke en unnasluntrer der – i hvert fall for en del år siden.
Det er blitt langt roligere nå som bransjen har blitt mer voksen, men for oss som har jobbet med spill en stund er det mange historier med «hvordan i all verden tok de seg råd til det?!», der spillselskaper har brukt voldsomme summer for å klappe seg selv på skuldrene.
Microsoft leide Liechtenstein en gang, liksom. Jeg var en gang på en prøvespilling av «Call of Duty» hvor pauseunderholdningen av en eller annen grunn var Kanye West. På mange måter er det helt greit at sånt tøys i stor grad er ferdig. Hvem er det de prøver å imponere, liksom?
Men på nittitallet tok det greit av hos oppblomstrende Microsoft – lommebøkene sto i langt større fare for å sprekke enn dåttkåmm-bobla.
De hadde akkurat lansert Windows 95, pengene rullet inn i et avsindig tempo, og nå skulle de gi ut den neste versjonen av DirectX – programmeringsgrensesnittet for grafikk som hadde mye av æren for at så mange spill begynte å komme til Windows.
En liten funfact er for øvrig at Xbox fikk navnet sitt fra nettopp dette grensesnittet: DirectX-Box var et tidlig navn på konsollen, som så ble forkortet.
St. John - festskaperen
En av «evangelistene» for DirectX skulle ordne en lanseringsfest uten sidestykke, og hadde nærmest fått uendelig med budsjett – mye takket være en populær fest han hadde arrangert hos Microsoft året før (som involverte utallige plastpeniser og Bill Gates med hagle og lærfrakk).
Denne evangelisten var Alex St. John, og ja, det er det faktiske navnet hans. Sammen med to andre startet han DirectX-eventyret.
I tillegg er han en person som ikke akkurat er verdens mest politisk korrekte, kan man trygt si.
Han var, i tillegg til å være rivende dyktig som programmerer, også en PR-person tvers gjennom, og mente helt oppriktig at all PR var god PR – samma faen hva.
«Anti-markedsføring», kalte han det, og den første utgaven av DirectX het «Fat Man», oppkalt etter atombomben amerikanerne slapp på Japan under andre verdenskrig. Fordi han skulle ta rotta på de japanske spillkonsollene. Jadda...
Kunne han støte tusen folk, betydde det at ti tusen andre la merke til det som skjedde – en god avkastning.
Og lanseringsfest i samme lest skulle det sannelig bli.
Han kalte festen for «Pax Romana», et latinsk begrep for en 200 år lang fredsperiode i Romerriket, hvor riket var på sitt største. For øvrig også det tidspunktet hvor alt gikk nedover etterpå. Om folk hadde hatt en spåkule hadde de sikkert kunne lest noe ut av navnevalget her.
Strategien hans var å dra i ekstra hardt, bli kjeftet på av sjefene, og så skru det hele ned til et nivå som til sammenligning var «tamt», men som egentlig var der han ville ha det.
Han startet derfor hele planleggingen av festen med å kalle det for en «romersk orgie». Og å bare ha en haug nerder i hvite romerdrakter var ikke nok. Åhåhåhå neida.
- Romerne var ganske barbariske i forhold til moderne standarder, og det var viktig for meg å få det hele til å føles autentisk. Sex, vold og fråtsing var viktig for en skikkelig romersk fest, forklarer St. John i en bloggpost.
Han ville ha dansing, nakne mennesker, kjøp av slaver og så mye alkohol at selv den mest garva trønderen ville måtte snu seg unna i forferdelse.
Planen funket, for HR-avdelingen i Microsoft gikk i fistel øyeblikkelig.
Opplegget var det vi på godt norsk kaller insane. I forbindelse med Computer Game Developers Conference i San Jose i 1996 skulle han gjøre om en hel stadion til tidenes togaparty!
Ryktespredning
Så godt som ingen i Microsoft mente at han kunne kjøre på alt dette, og «orgie»-praten måtte i hvert fall vekk før de begynte å invitere folk.
Så St. John tok vekk den ordlyden (som planlagt), men begynte samtidig å spre rykter på internett at en Playboy-dame, Gillian Bonner, skulle fronte festen «for å tiltrekke nerdsa».
Nå kokte det nesten over hos ledelsen, og også flere utviklere så rødt.
- Unnskyld meg, men snakker alle mennene hos Microsoft grise-latin? Glemte dere at det er mange kvinnelige utviklere som leser dette? Grynt grynt, skreiv en utvikler på Usenet-gruppa til CGDC.
- Hvor grunne og barnslige tror de at spillutviklere er? spurte en annen.
Mange spillutviklere varslet at de nektet å komme på festen.
Flere hadde også snappet opp at «Pax Romana» faktisk var en «falsk» fred som romerne påtvang undersåttene sine (som gjerne var undertrykt), noe de så på som et tegn på at Microsoft ville gjøre det samme.
- Ah, det er ingenting som en boikott for å få opp påmeldingen, godtet St. John seg i en spalte i bladet Maximum PC noen år etter. Festen ble utsolgt. Alt gikk etter planen.
Kynismens høyborg
De boikottende spillutviklerne arrangerte sin egen fest i stedet, kalt DirectBeer. Her skulle de kose seg selv, så kunne Microsofts elendige PR-stunt bare ha det så fint.
Det de ikke visste var at også DirectBeer var dratt i gang og sponset av Microsoft – St. John ba en av de andre DirectX-folkene om å møte opp med Microsoft-bankkortet og betale for all ølen til utviklerne, som «unnskyldning» for holdningene deres.
- Da vi var ferdige var det ikke en eneste person som reiste til CGDC som ikke skulle på enten Pax Romana eller DirectBeer, skrev han i etterkant.
- Det er kanskje den billigste markedsføringen Microsoft har gjort.
Planen hans med Gillian Bonner, Playboy-damen, funket også som den skulle.
Hun var slett ikke bare en Playboy-pike, hun var også presidenten for et spillutviklingsselskap, og var en av sponsorene til Microsoft. Så da Microsoft-sjefene kjeftet opp St. John for å dra inn Playboy i det hele, slo han tilbake med at de ikke kunne hindre henne i å komme – hvordan ville det se ut om Microsoft nektet kvinnelige spillutviklere å komme dit?
Det er en rimelig kynisk måte å debattere på, men sjefene ga seg, og slik gikk no dagan: PR-avdelingen skrek om at de ikke kom til å få pressen til å komme, så St. John gikk over hodet på dem og inviterte pressen selv.
Marketing-avdelinga skrek om at det hele kom til å bli hinsides dyrt og nektet å finansiere det, så St. John hentet heller penger fra de største hardware-produsentene selv.
Det var ikke bare vanlig sponsing - sponsorene ville fungere som «senatorer». De fikk gullmynter med logoene sine på, som kunne strøs ut til de stakkars undermenneskene (spillutviklerne) som betaling for å gjøre spesielle oppgaver.
Myntene skulle så brukes i baren, eller som veddemål i en diger gladiator-arena. De potensielle sponsorene elsket konseptet, og store navn som Intel, ATI, IBM og NBC punget ut for en bit av kaka.
Så mange skrev seg på sponsorlistene at Microsoft gikk i pluss på det hele.
Overdådig
Festen foregikk i San Jose University sin nye basketball-arena, der alt var dekket i marmor og hadde den typiske romertids-looken.
Lokale bodybuildere var leid inn som vakter og gladiatorer i lendekleder, og sponsorene hadde svære områder hvor det foregikk aktiviteter.
Hovedattraksjonen var slavehandelen som skulle foregå. Underveis i festen kunne myntene brukes til å kjøpe slaver – både folk St. John hadde leid inn til det formålet, og spillutviklere som hadde feilet i arenaen.
St. John hadde også leid inn en løvetemmer. To digre hannløver skulle passe på auksjonen, én av de var i et bur, den andre sto fastbundet til en påle.
Rundt løvene var det trukket et skilletau for å hindre at stokk dumme utviklere skulle forville seg bort til de livsfarlige dyrene og bli spist.
Alle oppmøtte skulle også, av en eller annen grunn, få noen kanner med «Silly String» – sånne der sprayflasker hvor det kommer en slimete tråd ut og fester seg til ting.
Resultatet ble det industri-insidere kalte «det mest hinsides selskapet de har vært i». Ingen hadde sett noe sånt før.
- Det var haugevis med kalkunlår, svære karafler med vin, ville dyr, gladiatorer, slaver, spill, spåmenn, flammeslukere og enda mer vin, mimrer «Age of Empires»-skaperen og Ensemble Studios-sjef Tony Goodman, som var tilstede på galskapen.
Kaoset starter
2000 toga-kledde spillutviklere fylte området og gikk sporenstreks bananas.
12 000 spraybokser med Silly String ble tømt før noen rakk å summe seg, og eimen av gass lå tykt over hele området. St. John hadde kjøpt inn ytterligere 24 000 bokser – de måtte gjemmes unna for å forhindre at folk strøk med.
- Jeg tror alle var svimle og euforiske/høye allerede før baren hadde åpnet, skriver St. John i en bloggpost.
Festen tok helt av. Folk kastet all moral i møte med sponsor-områdene, og gjorde alt de kunne for å få mynter til drikke og slaver.
- Myntene var verdiløse noen timer før, de kom til å være verdiløse om noen timer, men akkurat der og da ofret deltagerne all selvrespekt for å få tak i de, skrev Microsofts Jim Plamondon i en kommentar.
Myntene ble brukt på slaver for å gjøre de dummeste ting, folk som ikke greide oppgavene ble «ofret» til løvene (de ble kastet ned i et høl som hadde skumgummi i bunn, en video av løver som spiste kjøtt rullet på en diger skjerm, og «kroppsdeler» ble kastet opp av hølet).
Bland inn ekstreme mengder vin, og kaoset (som jo egentlig høres ganske morsomt ut) var komplett.
På et tidspunkt ble Microsoft-toppsjef Brad Silverberg, ansvarlig for Windows 95-suksessen året før, båret inn på gullstol som selveste Cæsar.
«Playboy-damen», spillutvikler Gillian Bonner, gjorde etter hvert sin inntreden som Kleopatra, og kjøpte slaver over en lav sko – som så måtte slåss for henne.
Løven løs
Så skjedde selvfølgelig det som måtte skje når folk blir fulle: En idiot dummet seg ut.
Denne ikke-navngitte spillutvikleren fikk det for seg at han måtte tøyse med løven som var bundet fast i pålen.
Han strakk seg over sikkerhetstauet med et kalkunlår i hånda og rappet til løven på snuten med det. Løven ble ikke uten videre imponert over dette.
Den nappet kjettingen ut av pålen som om det var vått toalettpapier den var bundet fast med. Løven satte kursen etter utvikleren, ut på stadiongølvet.
Arrangør St. John satte både vin og druer i halsen da han skuet ut i folkemengden.
- Jeg minglet med noen utviklere da jeg plutselig ser en 250 kilos hannløve tusle rundt gjennom folkemengden, forteller St. John.
En skulle tro at dette ville skape massehysteri og kaos blant folket, men neida.
I stedet for å løpe hylende vekk, var folk blitt så dritings at det ikke gikk opp for de hvor idiotisk farlig en fordømt løve er – de responderte med å fôre den med kalkun. Enkelte skal ha sprutet silly string etter den også.
Heldigvis var det akkurat kalkunlår som skulle til.
Løven så seg fornøyd med maten den fikk servert av de møkkfulle spillutviklerne, og labbet mett tilbake da temmeren omsider kom halsende forskrekket etter. Krisen var avverget.
- Jeg har ikke sett en gigantisk menneskeetende katt på et Microsoft-event siden, humrer Tony Goodman. Han kalte opptrinnet for «det mest minneverdige hele dagen, men heldigvis ble katastrofen avverget».
Krisen over
Resten av festen gikk som planlagt, og selv om de resterende 24 000 sprayboksene med sprutetråd som ble delt ut på slutten ble en pest og en plage på CGDC-gølvet dagen etter (Microsoft fikk regningen for rengjøringen), så var det hele en suksess.
Men St. John er seg selv lik.
- På et tidspunkt da jeg så løven vandre rundt, tenkte jeg «hm, jeg lurer på hvor mange oppslag vi får dersom en av gjestene faktisk blir revet i fillebiter?».
Svaret er vel at det sikkert hadde blitt et PR-mareritt, men spørsmålet er vel heller hva som hadde skjedd med de tidlige Windows-spillene om utviklerne bokstavelig talt hadde blitt spist av en løve.
Men festen i seg selv ble slett ikke en PR-fiasko. Faktisk var det ingen PR å finne i det hele tatt etterpå.
- Det er helt utrolig at ingen skreiv om det som faktisk skjedde på festen. Det virker som om jo mer over streken jeg gikk, jo mindre sannsynlig var det at pressen skreiv om galskapen.
- Hold et koordinert og profesjonelt opplegg og ha én demo som kræsjer på scenen, og det er nasjonale nyheter. Ha en romersk orgie, selg slaver og puss løvene på publikum, så er det ikke nyheter i det hele tatt. Forstå det den som kan.
Toga-festen ble en suksess, men St. Johns karriere i Microsoft endte i en bråstopp noen år etter - etter at han først bestilte en UFO til to millioner dollar (til enda en fest), og så havnet i en gisselsituasjon med de som skulle lage den... Det får bli en historie til en annen gang.
(Kilder: Gamers at Work, Usenet-gruppa rec.games.progammer, Maximum PC juli 1999, Craig Eislers blogg, AlexStJohn.com)