(PressFire.no): I 1983 skjedde det to viktige ting i spillenes verden.
To ting som skulle forme hvordan spillindustrien ville se ut i mange år fremover, og som ville endre maktbalansen innad i industrien over hele kloden.
Nintendo Advanced Video
System (tidlig design, midten),
NES (ferdig design)
I USA gikk alt til helvete.
Atari sin totalt idiotiske håndtering av spillutgivelsene sine, sammen med alt for mange konsoller og elendige spill, gjorde at hele bransjen var i ferd med å kræsje: Butikker var skeptiske til å ta inn spill, folk returnerte elendige arkadeporteringer i tusentall og så godt som alle tredjepartsutviklere gikk dårlig.
Den berømte spillkræsjen var ikke helt nådd enda, ringvirkningene av nedgangen ville ikke bli følt på spillindustrien før et års tid enda.
I Japan derimot, skulle Nintendo til å lansere sin Family Computer, eller Famicom, om du vil – som vi nå vet til stående applaus og løse lommebøker.
Nintendo-sjef Hiroshi Yamauchi, sønnesønn av Nintendo-grunnlegger Fusajiro Yamauchi, mente de hadde produsert den beste konsollen i verden, og ønsket å ekspandere hjemmekonsoll-businessen sin utenfor landegrensene til Japan med én gang.
Ikke bare-bare
Men Nintendo var litt nervøse.
Den fortsatt ganske ferske Nintendo of America-delen av selskapet, med Minoru Arakawa – ektemannen til Yamauchis datter – bak spakene, hadde allerede opplevd hvor forskjellig (men samtidig så likt) arkademarkedene var.
Japan-yndlingen «Radar Scope» hadde floppet i vesten, mens «Donkey Kong» var en langt større hit enn i hjemlandet.
Arakawa hadde studert spillmarkedet nøye, og syntes det å hive seg inn det nå ustabile nord-amerikanske markedet var risky alene.
Yamauchi hadde alltid messet om at et sterkt distribusjonsnettverk var alfa-omega – i Japan hadde Nintendo gjort det stort innenfor spill og underholdning takket være avtaler gjort med butikker og handelsmenn i storhetstiden som kortprodusent.
Nintendo innså at de trengte en rutinert partner som kunne ta seg av lanseringen av Famicom i USA.
Og nettopp derfor ønsket de noen som kjente det amerikanske markedet godt. Atari så ut som å være en perfekt match – selv med fiaskolanseringen av 5200-konsollen friskt i minne.
Dette kom fra toppsjef Yamauchi sjøl, til tross for at Nintendo allerede hadde et godt forhold til Atari-konkurrent Coleco.
Nintendo hadde tidligere solgt «Donkey Kong»-lisensen for hjemmekonsoller til Coleco, og spillet fulgte med alle Colecovision-konsollene. Det hadde gjort konsollen til en salgsvinner mot Atari 5200, som ble kritisert for å bare spille de samme spillene som den eldre Atari 2600.
Det er ikke kjent hvorfor Yamauchi heller ville snakke med Atari rundt lanseringen av NES. Men Yamauchi hadde som regel rett, og Arakawa gjorde ord til handling.
Interessert
Nintendo, via USA-duoen Arakawa og Howard Lincoln (utnevnt til visepresident etter Universal-seieren), begynte arbeidet mot Atari tidlig i 1983.
De ønsket å få på plass en avtale så raskt som mulig, slik at de kunne lansere konsollen allerede før julesalget samme år.
4. april ble det sendt et brev til Atari-sjef Ray Kassar, med noen punkter om den kommende konsollen, muligheten for et samarbeid, og et ønske om møte.
Atari var interesserte i å høre hva Nintendo planla, siden de selv hadde ønsket å finne en arvtaker til 2600- og 5200-maskinene sine. Et møte ble hastet sammen bare noen dager etter, og ballen var i gang.
Ting gikk fryktelig kjapt nå, for spesifikasjonene Nintendo hadde var såpass interessante for Atari at de ble enige om å fly over til Japan for å virkelig sette vann på mølla. 11. april dro både Nintendo of America-gjengen og teknikerne fra Atari til Kyoto, hvor Nintendos hovedkvarter ligger.
Det skulle være et lite hallo-møte for å starte samarbeidet med den japanske avdelingen av Nintendo, men tilfeldigvis var en bråte med Atari-sjefer allerede i et annet møte i Asia på den samme tiden.
De insisterte på å få være med, «til hell eller uhell» for Atari, som produktutvikler Donald Teiser senere skrev i et internbrev. Han var også med i møtet.
Nintendo på sin side, svarte med å invitere en haug av sine toppsjefer. Møtet ble atten mann stort. Nå var det alvor, med andre ord.
Atari fikk se snutter av «Donkey Kong Jr.» og «Popeye», og var imponerte over kvaliteten på spillene så tidlig i utviklingen. Nintendo hadde bare fått den første runden med chips fra produsenten sin, som fortsatt hadde mangler og bugs, men likevel kjørte spillene godt.
Vel hjemme i USA ble Atari sittende med to valg: Enten gå inn i avtalen med Nintendo, eller å fortsette utviklingen av sin egen maskin, MARIA – som senere ble til Atari 7800.
Uthaling
De trengte mer tid til å ta en avgjørelse, siden chippene til MARIA ikke var ferdige enda.
I teorien ville denne være kraftigere enn Nintendos maskin, og dermed «bedre». Men for å kunne danne seg et mer fullstendig bilde og sammenligningsgrunnlag, ble det internt bestemt å hale ut tiden med Nintendo.
En eventuell signering måtte rett og slett ikke skje før tidligst midten av juli.
Atari så derimot viktigheten i å ikke surne Yamauchi ved å holde kjeft, og sendte et brev der de ba om nok et møte, men med veldig få folk til stede. Planen var å kjøpe mer tid, men likevel gi inntrykk av at ting gikk fremover.
Nintendo på sin side så på dette som et godt tegn, og informerte Atari om at de kom til å stille med alle sine toppsjefer til forhandlinger. Nintendo ba om at Atari skulle sende flere folk fra høyere i systemet. Teiser ble spesifikt bedt om å komme.
I Kyoto ble det full kamp. Nintendo kom knallhardt til forhandlingsbordet, med krav som i stor grad gjorde Atari til «bare» et salgsledd for selskapet.
Atari kjempet tilbake, og fikk gode kort tilbake: Til slutt ble det klart at de ville sitte med verdensrettighetene til NES utenfor Japan. Kontrakten ville gjelde i fire år, med mulighet for å øke med fire år til.
I første omgang skulle to millioner konsoller produseres til julesalget: Én million til Nord-Amerika, 700 000 til Europa og 300 000 til Asia (minus Japan, hvor Nintendo fortsatt skulle styre showet selv). Nintendo skulle også utvikle fire Atari-spill før jul.
Atari var fortsatt hyppe på å evaluere de to valgene de hadde (MARIA eller NES) bedre, men til slutt var tiden ute. Det var juni, 1983.
Yamauchi tok selv turen over til Chicago for SCES ’83, den største elektronikkmessen i landet på den tiden, og hadde planer om å signere avtalen der.
I stedet ble det hele en katastrofe av de sjeldne.
En urovekkende oppdagelse
Spill og datamaskiner var ettertraktet på slike messer, og fikk stadig større områder dedikert til seg. I Chicago var det nærmest E3-stemning, der en rekke spillmakere og hardware-produsenter bruste med fjøra.
Og på den samme messa hadde Coleco en ny dings å vise fram: Adam - en datamaskin som skulle ta opp kampen med Commodore 64.
Atari hadde sine egne konkurrenter på datamaskinmarkedet, og hadde betalt Nintendo for lisensen til superpopulære «Donkey Kong» for datamaskiner. Coleco hadde, som nevnt tidligere i saken, lisensen til konsoll-versjonen.
Atari-toppsjef Ray Kassar tok turen innom boden til Coleco for å se an konkurransen, og fikk til sin forskrekkelse se at de demonstrerte datamaskinen Adam med sin egen versjon av «Donkey Kong»!
Han ble rasende over å se en annen dataversjon av spillet, og trodde at Nintendo hadde gått bak ryggen på Atari. Kassar dro av tidenes brøler innenfor dataspillhistorien: Han møtte rett og slett ikke opp i møtet med Hiroshi Yamauchi.
I stedet lå det et brev og ventet på Nintendo-sjefen, som forklarte at en signering kunne de bare ta rennafart i – dette var et klart brudd på avtalen mellom Atari og Nintendo!
Å signere en ny avtale rundt lanseringen av NES var ikke diskutérbart engang, siden Nintendo hadde konspirert med Coleco!
Men Kassar tok feil; det var slett ikke Nintendo som hadde gjort noe. Coleco hadde tatt seg friheten til å starte utviklingen av «Donkey Kong» til Adam, fordi maskinen var bakoverkompatibel med spillkonsollen Colecovision.
Coleco mente kanskje at det gjorde spillet til en slags konsollversjon.
Sint møte
Yamauchi gikk inn i trykkoker-modus.
Den svært konservative japaneren hadde reist kloden rundt for å ta familieselskapet ut i verden for alvor, og nå holdt ting på å gå til helvete fordi Coleco hadde tatt seg friheter?!
Lincoln kunne bortimot måle blodtrykket til sjefen visuelt, og prøvde å fikse problemet på egen hånd. Coleco-sjef Arnold Greenberg fikk beskjed om å innfinne seg på møterommet, sporenstreks.
Men innen Lincoln rakk å starte møtet, fløy døra opp. Der sto en fly forbanna Yamauchi, som masjerte inn uten å ense noen andre enn Greenberg. Han slengte frem armen, og pekte dirrende på direktøren.
På japansk skjelte han ut Coleco-sjefen etter noter. Greenberg trengte neppe en oversettelse, men etter skyllebøtta var over, snudde oversetteren seg mot ham.
- Herr Yamauchi er opprørt.
Det var nok tidenes understatement. Yamauchi fortsatte, og oversetteren forsøkte å holde tritt, mens Arakawa og Lincoln sto lamslåtte og så på. Greenberg fikk beskjed om at de måtte stanse utgivelsen av «Donkey Kong» til Adam og straks fortelle Atari at spillet aldri skulle komme.
Om ikke skulle Nintendo saksøke Coleco så hardt at det ikke kom til å være noe igjen av selskapet. Greenberg tok «hintet».
Men skaden var skjedd. Det ble aldri tid til et nytt møte mellom Nintendo og Atari, og Yamauchi reiste illsint hjem. Signeringen gikk i vasken.
Atari gikk under
For å gjøre vondt verre, fikk Kassar sparken fra Atari bare noen uker etter, anklaget for innsidehandel. Nintendo mistet dermed sitt kontaktpunkt i selskapet, og ting halte ut enda mer.
Juleperioden 1983 kom og gikk uten at en Atari- eller Nintendo-konsoll kom ut.
Og det var kanskje like greit: Kollapsen i det nord-amerikanske markedet var et faktum nå, og hele 1984 og 1985 var et gedigent sort hull for spillselskaper.
Spillkræsjet traff Atari hardt, som sa opp hundrevis av ansatte. Etter hvert ble restene solgt til Sam Tamriel.
«Fuck this», tenkte Nintendo. «Vi gjør det sjøl». Men mye teft måtte til for å kunne lansere en spillkonsoll etter kræsjet, siden ingen butikker ville ha noen spill på hyllene sine.
Derfor hyret Nintendo inn de samme markedsføringsfolkene som Atari hadde sparket, og sammen la de planene for å gi ut NES som et leketøy. Roboten R.O.B. og lyspistolen som fulgte med fikk det hele til å se mer leketøyaktig ut – noe butikkene godtok.
NES fikk en begrenset lansering til julesalget 1985, før konsollen for fullt ble lansert året etter. Allerede i 1986 sto Nintendo for absurde tre fjerdedeler av omsetningen i hele spillindustrien i USA.
Bransjen var reddet, og resten er, som de sier, historie.
