(PressFire.no): «King’s Footsie» var navnet på en snål matte Reyn Guyer lagde i 1965.
Guyer, en reklamemann som jobbet for skopuss-produsent Johnson’s Wax, skulle drømme opp et skøyalt spill de kunne gi bort i premie. Nå skulte han ut over «brettspillet» som slett ikke ble spilt på hverken et brett eller et bord, men på gulvet.
Matten hadde en haug firkanter i forskjellige farger, og folk skulle plassere føttene sine på fargene. Sko og føtter... det passet liksom sammen, det.
Uten å vite det hadde han lagd det første spillet hvor selve menneskene var spillebrikkene.
Åtte entusiastiske kollegaer var med for å prøve ut konseptet, inkludert den svært gravide resepsjonisten, og det ble øyeblikkelig en hit idet folk ramlet rundt på brettet.
De nøyaktige reglene var ikke så viktige, skulle det vise seg, men nærheten var spennende, ramlingen morsom.
- Spillet var hysterisk, og jeg skjønte med én gang at dette var mer enn en reklame for skopuss. Dette kunne selges i butikk, skriver Guyer på nettsiden sin.
Han hadde derimot ikke snøring på leketøysproduksjon, og pitchen til brettspillprodusetn 3M gikk ikke så bra. Derfor fikk Guye med seg leketøysveteran Charles Foley og tegner Neil Rabens for å klaske sammen noe mer salgbart.
Foley endret firkantene til polkadotter, men Rabens dro det hele litt lengre: Hva om folk også bruker hendene?
Hellige dykker! Nå var det virkelig kaos på matta. Folk snurpet armer og bein rundt hverandre. Spillet fikk navnet «Pretzel», siden folk endte opp i artige «kveiler» som minnet om kringlene med samme navn.
Sex in a box
Flere sjefer i selskapet var derimot skeptiske. Spillet framsto som for seksuelt, og de syntes det stred mot selskapets rene image.
De advarte Taft mot å gi ut spillet. Å være så nærme andre personer, spesielt av det motsatte kjønn, var «sosialt uakseptabelt».
- Jeg fikk så mye dritt på jobb at jeg tok med meg spillet hjem. Vi inviterte tre andre par, og med en gang vi startet så lo vi så mye at jeg trodde jeg hadde fått blindtarmbetennelse, sa Taft.
Han trosset sjefene og kontaktet et selskap som produserte dusjforheng - de skulle lage de ikonsike fargemattene. Samtidig skiftet han navnet på spillet til «Twister», siden en lekebikkje allerede hadde tatt «Pretzel»-navnet.
Men da Milton Bradley tok med spillet på den årlige Toy Fair-messa i New York, ble spillet nærmest ledd ut av bygningen.
Motstandere av spillet kalte det for «Sex in a box». Dette var uanstendige greier. Folk som ligger oppå hverandre og ler, det er jo bare en hårsbredd unna kopulering av groveste sort! 1960-tallets USA var for sivilisert for slikt. Fnys-og-fysjom!
Carson to the rescue
Sears var ekstremt mektige på den tiden, og det kunne ta knekken på et produkt om det ikke ble med i den kjente katalogen. Eventyret var i praksis over før det startet.
Milton Bradley lanserte likevel spillet der de kunne, men salget var heller ...shait. De bestemte seg for å trekke produktet fra hyllene, til Mel Tafts store fortvilelse.
Men ringreven hadde et siste triks i ermet: Han kjappet seg med å forhåndsbetale PR-selskapet som skulle ta seg av «Twister». Dermed kjøpte han litt tid ovenfor sjefene, og et siste push kunne gjøres.
«Hva om vi får spillet med på tv?», tenkte de. Og ringte selveste Johnny Carson. Talkshow-verten med stor T.
En skal ikke undervurdere hvor utrolig absurd populær Carson var på denne tida. Tenk David Letterman ganger ti. I mangel av de hundrevis av kanalene og strømmetjenestene vi har i dag, tunet folk som regel inn på Carson på kveldstid.
Johnny Carson ga bæng faen i at spillet var sex i en eske.
Den 3. mai 1966 hadde talkshow-kongen nemlig den brennheite blondinen Eva Gabor (søster av Zha Zha) på besøk i «The Tonight Show», og han hadde ikke noe i mot å tvinnes litt rundt med henne. Rart, det der.
Gigasuksess
Det tok ikke lang tid før Carson og Gabor lå tuklet inn i hverandre for åpne live-kameraer, og publikum hev etter pusten mellom lattergispene (de lurte sikkert på om de hadde blindtarmbetennelse, de også).
Å kose seg med kosing var kos, merkelig nok, og Amerika var i ferd med å gå bananas over spillet.
- Det skadet ikke at det var Eva Gabor som var gjest den kvelden, mimrer Guyer i bloggen sin.
Den happy-go-lucky stilen spillet hadde, resonerte med «The Swinging Sixites»-generasjonen – og spesielt blant opprørske tenåringer og college-studenter var det midt i blinken.
Folk hastet ut i gatene for å sikre seg et eksemplar av «Twister». Køene til lekebutikker landet over skal ha strukket seg rundt hele kvartaler. Andre tv-programmer kopierte Carson i dagene som fulgte.
De gamle sjefene i Milton Bradley var gjort til skamme. Det samme var de traustige sosiale normene fra en svunnen tid som de prøvde å tviholde på. «Make love, not war» var allerede slagordet til den yngre generasjonen, så hvem over 30 brydde seg om noe var litt uanstendig mer?
Selskapet produserte etter hvert 40 000 eksemplarer daglig, og måtte avlyse reklamekampanjene til jul for å kunne holde tritt med etterspørselen. Innen 1967 hadde de solgt utrolige tre millioner spill.
«Sex in a box» var en suksess, og «Twister» ble både en av sekstitallets store farsotter og alles gode unnskyldning til å stryke borti folk de likte – takket være noen minutter der to pene mennesker dannet kringle på tv.
(Kilder: Guyers hjemmeside, Mentalfloss, div. wikipedia-sider)