(PressFire.no): «Ultima»-serien er kjær for veldig mange spillere. Rollespillserien tok det beste fra «Dungeons & Dragons»-generasjonen og la til sin egen skrudde logikk og spillbarhet – gjerne med utrolige hendelser og enorme verdener.
«Ultima VII» står fortsatt som et av mine absolutte favorittspill.
Mannen bak serien er nærmest blitt like berømt som spillene selv. Legendene om Richard Garriott er for mange velkjente, fra å bo i et spøkelseshus til å reise ut i verdensrommet som turist.
Og selvfølgelig kallenavnet Lord British – gitt av vennene fordi han hadde en britisk aksent – som etter hvert ble med inn i spillserien som gjorde ham kjent.
Han er litt glad i seg selv også, for i de fleste spillene møter du altså på Lord British selv. Ofte som konge over Britannia eller et av rikene rundt, og alltid bortimot allmektig. Hvorfor gjøre seg selv til en ypling, liksom.
Det er ikke alltid han var rett frem god heller, men heller et «nødvendig onde» for å komme seg videre. Men det var som regel aldri mulig å ta livet av han. Prøvde du, var det ikke mange sekundene før du selv var død.
Alt som drepes kan, drepes må
I dag heter konseptet «The Lord British Postatule» - en slags spillregel som sier «Dersom noe eksisterer i spillet som et levende vesen, så vil noen før eller siden prøve å ta livet av det».
Det er en regel som holder seg i min bok, i hvert fall. Å lagre før man prøver å «ødelegge» et område eller en gruppe NPC-er er alltid noen av mine favorittøyeblikk i spill, selv om det som regel går ad undas.
Men hvor kommer det fra?
Etter hvert som «Ultima»-spillene begynte å få et skikkelig fotfeste gikk det sport i å ta livet av Lord British.
Ofte involverte det å «lure» spillet på en eller annen måte, men i de senere spillene var utviklerne selvbevisste på hva folk ville ha.
For eksempel ville Lord British passere under en løs plakett i «Ultima VII», som kunne dyttes ned med muspekeren og drepe han. I «Ultima IX» kunne du forgifte et eple og bytte ut middagen hans med det.
Og så videre.
UO
Mot slutten av nittitallet kom «Ultima Online», et av de første virkelig store nettspillene.
MMORPG-sjangeren startet på mange måter med dette spillet (og Garriott var den som fant på begrepet), som introduserte mange elementer vi tar for gitt i dag.
Men det som er viktig i vår lille historie er at hersker Lord British ikke var med i spillet som en ikke-spillbar figur – for nå kunne Richard Garriott logge på og styre Britannias leder som han selv ville.
Med andre ord var dette det første spillet der Lord British faktisk var med. Og det var her det hele gikk så fryktelig galt, og så fryktelig rett.
Spillet var i ferd med å avslutte sin andre runde med betatesting, den 9. august 1997.
I forbindelse med denne runden testing hadde utviklerne bedt spillerne om å logge på samtidig for å stress-teste serverne – en praksis som fortsatt brukes i bransjen.
Betatestingen hadde gått bra, og det tidlige onlinespillet hadde allerede rukket å blitt veldig populært, men denne dagen skulle bli ekstra spesiell for spillerne: Som et ekstra trekkplaster forklarte utviklerne at selveste Lord British ville komme og tale til folket på forskjellige plasser i spillet.
Folk var gira, og logget på i hopetall.
Fatal restart
Serverne knelte nesten helt. Som YouTuber RAZIMUS forklarer i en video dedikert til denne dagen, så brukte han en hel time på å komme seg til slottet, ettersom spillet kræsjet og lagget hele tiden.
Inne i spillet viste det seg at serveren hadde fått godt med juling i timene fram til besøket, og kommunikasjonen fra utviklerne hadde kanskje ikke vært så bra heller.
Bare et par håndfuller med folk hadde møtt opp på den første plassen kongen skulle tale – mange hadde heller dratt til Lord British sitt eget slott i stedet, ikke Castle Blackthorn, som var der han skulle tale først.
Serverrotet hadde skapt hodekløing for utviklerne også.
Garriott selv hadde hatt de samme problemene med å komme seg på spillet som resten. Bare noen minutter før han skulle «opptre» måtte serverne bli restartet, for å legge til noen nødvendige endringer før besøket.
For eksempel var, for å få området til å kjøre godt nok, alle vakter på slottet skrudd av for anledningen.
Vel innlogget i spillet møtte han utvikler Starr Long, i Blackthorns skikkelse – en av de kjente slemmingene i spillserien – og sammen med et par andre ansatte hos utvikler Origin minglet de med de oppmøtte ved inngangen til slottet.
Kiltmann
Her faller alle bitene i kaospuslespillet på plass, på nydelig vis.
Blant de oppmøtte var nemlig Rainz, en 23 år gammel software-konsulent og -utvikler som vanligvis spilte en magiker i «Ultima Online», men som nå bare var møtt opp med sin halvnakne andrekonto – en tyv.
Kun iført en kilt skulte han opp på Lord British fra bakkenivå.
- Jeg var et medlem i gruppa Ravens of Fate i spillet, et laug dedikert til å opprettholde maktbalansen i Britannia, sa Rainz i et intervju en stund etter det hele skjedde.
Han bestemte seg for å prøve det alle prøvde i alle «Ultima»-spill: Å ta livet av Lord British. Et fåfengt forsøk, selvfølgelig. Lord British spilte nemlig med en spesiell «evig liv»-kode skrudd på av utviklerne.
- Lord British har et nobelt mål, men han er en eneveldende og «forferdelig» hersker.
Da han skulle prøve seg, fikk han ikke magi til å funke, siden han jo var logget inn på feil konto. I stedet begynte han å ransake lommene på de andre oppmøtte.
Ettersom kiltmannen var tyv av yrke gikk det fint an å forsyne seg, og bingoen ble vunnet da han fant en Fire Field Scroll, et pergament som kunne mane fram et flammehav, i ryggsekken til en av de andre stakkarne.
Intetanende Lord British holdt talen til de oppmøtte. Han kunne fortelle at teamet bak spillet jobbet hardt med serverne og at betaen snart var over, da flammene plutselig brøt løs rundt han.
Oops
Blackthorn som også vandret rett inn i flammene lo det hele vekk. Han tok ikke skade av flammene.
- Tror du så pysete trolldom kan skade en som meg, tastet Blackthorn i chatten selvsikkert.
Dette hadde Rainz regnet med, og i et intervju sa han at han egentlig bare ventet på å bli truffet av et lyn eller at utviklerne kom til å sørge for at ondskap ramlet i hodet på ham.
- Lord British, jeg tror du er udødelig. Den flammen skadet hverken deg eller Blackthorn, ropte en annen tilfeldig spiller.
Tidenes jinx var lagt:
Sekunder etterpå skjer det utenkelige. Lord British segner om med et kvaps, død som ei lerke. Server-restarten tidligere hadde skrudd av «evig-liv»-koden til kongen selv, og han hadde glemt å skru den på igjen.
Serverbesøket var en katastrofe. Folk var lamslåtte.
- HE DIED
- Lord British is dead!!!
- OH MY GOD
Kommentarene haglet, men i noen sekunder var det ikke mye som skjedde. Folk hadde fryst fast på plassen. Rainz selv var sjokkert over det som skjedde.
- Det var et totalt sjokk. Jeg glante på den døde figuren hans i vantro, før jeg brast ut i latter.
En av spillbransjens største myter og legender, kongen som ikke kunne drepes uansett hva du prøvde, og som i tillegg var administrator i MMO-spillet han spilte i – knertet av en backup-figur, en halvnaken tjuvradd av en kilt-dude!
Drepte for fote
Det tok derimot ikke lang tid før administratorene brøt gjennom.
- I SHALL HAVE JUSTICE DONE, vrælte en av de.
Vaktene til Lord British, styrt av spilltesterne hos utviklerne, løp ned til folkemengden og begynte å slå rundt seg. Blackthorn manet frem fire digre demoner som tok livet av nesten alle de oppmøtte.
Richard Garriott hamret på tastaturet sitt. Serverne var overbelastet fra før – nå var det kaos. Han fikk ikke gjort noe. Først en god stund etter fikk en av spilltesterne fiklet med en debug-meny og gjenopplivet Lord British – uten utstyret sitt.
Idet demonene spiste opp restene av de oppmøtt, som ikke greide å rømme på grunn av serverproblemer, greide Rainz å snike seg unna.
- I hauled balls out of the region like there was no tomorrow.
Verdensrekord
Reaksjonene i etterkant var en blanding av fryd og sinne.
Flere uttrykte misnøye med kongen og de andre, siden de hadde reagert med å ta livet av undersåtten sine. Andre syntes det hele var for underholdende til å bli sure.
Utviklerne pådro seg spillerbasens vrede etter at Rainz ble identifisert og utestengt fra betaen for å «ha en spillestil som ikke sto i stil med spillets natur».
I dag er det hele blitt en legende, og «The Lord British Postatule» var født.
«Ultima Online» på sin side ble etter hvert endret mye. Muligheten til å ta livet av andre ble jekket kraftig tilbake etter hvert som spillet ble fylt opp av såkalte grievers, men selv med en del mindre spillere er det fortsatt mulig å spille det – tjue år etter.
I en Reddit-spørrerunde for et par år siden virker det som Lord British har gjort sure miner om til et kjært og morsomt minne.
- RAINZ!!! En dag skal jeg få min hevn! Når det skjedde ble jeg sjokkert og trodde ikke mine egne øyne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne ikke prate, jeg kunne ikke våkne til live igjen. Heldigvis så en av spilltesterne meg og fikk meg på føttene igjen.
- Så bestemte teamet seg for å drepe alle, siden vi ikke visste at det var Rainz som hadde gjort det.
Typisk regent-i-middelalder-tankegang, det: Brenn byen til grunns for å knerte én slemming.
Hva som skjedde med Rainz er litt mer usikkert.
I dag er navnet hans fortsatt ikke kjent, men Guinness Rekordbok har kastet glans på kongemorderen: Han har en egen oppføring under «Den første og eneste som har drept Lord British».